Mørk moro

Hva skjer når vi dør? Det er et av de livets store spørsmål, og ett som barn begynner å stille seg tidlig. Den fransk-belgiske tegneserien Alene (Seuls), har gjort dette spørsmålet til det sentrale omdreiningspunktet i en serie som ikke skyr unna å ta opp mørke temaer for unge lesere.

Det første bindet av Alene utkom i Frankrike i 2006 og ble hedret med prisen for beste tegneserie for barn mellom ni og tolv under tegneseriefestivalen i Angoulême året etter. Nå er vi i Norge kommet til femtende, av planlagt 22 album.

Kamper i limbo

Å forsøke å oppsummere handlingen vil fort forvirre mer enn det forklarer, for denne serien er virkelig full av plottvister og stadig nye elementer. Men som kritiker må man jo forsøke:
I første bind våkner vi i en Paris-lignende by. Alle menneskene er borte, utenom fem barn. De finner hverandre etter hvert og danner en gjeng.

Først tror de, naturlig nok, at det er de andre som er forsvunnet, men så kommer det for en dag at det er omvendt: Det er de som er døde. Når de støter på andre barn får de vite at de er strandet i en verden mellom liv og død, som blir kalt Limbusriket. Deres overordnede oppgave blir å skape fred i Limbusriket, hvor blant annet despot-ungdommen Saul forsøker å krige til seg all makt.

På veien er det en rekke farer og oppgaver de må løse, mens de, og vi, stadig får vite mer om deres død og dette rikets mange hemmeligheter.

Det blir raskt tydelig at Alene-serien sterkt inspirert av Fluenes herre, en klassiker hvor barn må klare seg alene under tøffe forhold. Godhet, ondskap, klokhet og medmenneskelighet er blant kjerneverdiene som settes i spill, og moralen blir å holde sammen og stole på hverandre – uten at serien overhodet blir moralistisk. Det er forfriskende at karakterene er komplekse, og selv Saul har sine bedre sider.

Kjent fabulist

Forfatteren av serien, Fabien Vehlmann, er meget produktiv og kritikerrost. Han er blitt kalt den nye René Goscinny, men han skriver langt mørkere og mer absurde historier enn Asterix-skaperen.

I 2011 samarbeidet han med vår egen Jason om boken de 100 000 dødes øy, en mørk og lett ironisk sjørøverhistorie. Tre år senere utkom Beautiful Darkness, der han samarbeider med tegneduoen Kerascoët. I den følger vi en gjeng av bittesmå menneskelignende skapninger som finner et nytt hjem inni en død, ung jentes kropp som ligger i skogen. Alt er umåtelig vakkert tegnet i duse farger. Disse kontrastene mellom det morbide og det humoristiske er et av Vehlmanns kjennetegn. Bøkene hans er morsomme og skumle om hverandre, og det ligger alltid en nerve av alvor i bunn.

Tegneren Bruno Gazzotti har en mer tradisjonell bakgrunn og var før Alene-serien mest kjent som tegner for Philippe Tomes Soda. Tegningene hans er uttrykksfulle og realistiske, og jeg er blir særlig begeistret for landskapene og bybildene hans. De er detaljerte og gir leseren masse å se på uten at det skygger for handlingen. Serien er fargelagt av Usagi, og fargene er klare og sterke.

Når jeg begynner på serien, merker jeg hvor forfriskende det er å lese en ungdomsserie i klassisk fransk-belgisk stil. Det sier noe om hvor stor overvekt det har vært av mer manga-inspirerte tegneserier i Norge de siste årene. Alene-serien har mindre preg av airbrush enn disse, og Gazzottis mange streker gir en tegneentusiast mer å se på.  

Mot slutten

I bind femten er historien på oppløpssiden. Våre venner må ut til Limbusrikets skjøre yttergrenser for å finne den mystiske damen Jesabel. Igjen har vi å gjøre med et gammeltestamentlig navn, uten at det bemerkes nærmere. For å tilkalle henne, må de samle syv skjærer som befinner seg der. Barna deler seg opp i grupper for å gå på skjærejakt, noe som skaper actionpregede og lettere sider med mye slapstick.

Selv om jakten er spennende nok, er det et merkelig premiss. Når måtte skjærer hjelpes for å finne hverandre? Mye av handlingen i dette bindet virker veldig konstruert, og albumet bærer preg av å være en transportetappe. Serien skal altså bestå av 22 album inndelt i fire deler, men delene virker mer skapt for å gi serien en sårt tiltrengt struktur.

Selv om den overordnede handlingen er dypt fascinerende og kompleks, bærer den også preg av å ha blitt skrevet over svært mange år. Det er alltid en utfordring med en så lang, sammenhengende historie. Jeg kjenner jeg får lyst til å stramme inn manus mange steder, men spist er spist og tegnet er tegnet.

Særpreget fransk-belgisk

Jeg kan vanskelig forestille meg at Alene-serien kunne blitt til i en annen vestlig kultur enn den fransk-belgiske. Denne seriens mørke kjerne og vilje til å utforske død og ondskap ville av mange blitt ansett som upassende for tegneserier. Men kontrasten mellom det mørke og det lyse i historien skaper en ekstra spenning.

Samtidig er barn og unge gjerne svært opptatt av hva som skjer når man dør. Alene-serien gir dem mulighet til å ta opp disse temaene uten redsel eller skam – samtidig som den byr på nervepirrende underholdning i spedd en god dose humor.