Alminnelig politimann, eksepsjonelle tegneserier

Denne teksten skulle opprinnelig handle om Henry McCauslands River Rangers. Når man skriver en spalte kalt Indiebloggen plikter man å oppsøke det mest uavhengige av det uavhengige, og få tegneserier er mer uavhengige enn egenutgitte hefter i A5-format med håndkolorerte omslag og håndsydd rygg, som kun er tilgjengelig fra en håndfull fysiske go digitale butikker. I tillegg til den skyhøye uavhengighetsfaktoren er River Rangers dessuten veldig bra tegneserier: Etter å ha lest åtte av de ti utkomne kapitlene (av totalt tolv nummer) av denne underfundige science fiction-serien sliter jeg med å komme på en bedre bruk av det vi noe upresist kan kalle fanzineformatet.

Disse tegneseriene fra en postapokalyptisk verden befolket av mennesker i underlige antrekk som nærer en besynderlig lidenskap for kvister som driver ned elver, er nemlig ikke bare eksepsjonelt godt tegnet, de er også svært tilfredsstillende leseropplevelser. Vel så interessant er at serien kan sees som en slags syntese av toneangivende alternativtegneserier fra 00- og 10-tallet: Alle som har lest McCauslands debutbok Eight Lane Runaways vet at han er en tegneserieskaper med en distinkt strek og stil, men det er likevel noe ved måten han tegner klær og teknologi på som umiddelbart sender tankene til CF.

Likeledes er det vanskelig å ikke tenke på Yuichi Yokyama når man ser disse figurene i underlige kostymer som utfører ulike former for gåtefulle prosedyrer. I tillegg kan man – hvis man leter – finne spor av tegnere som Blaise Larmee, Sammy Harkham og hvem det nå var av Ruppert & Mulot som var hovedansvarlige for tegningene.

MEN: Helt siden jeg for noen år siden snublet over et eksemplar av Dennis Erikssons Ynge Öman – Killen på länsbussen på en tur til Gøteborg, har jeg gått og ruget på en tekst om disse krimseriene lagt til 1980- og 90-tallets Norrbotten. Nå klarer ikke ruge lenger, så da er McCausland og River Rangers pent nødt til å vente til en annen gang (før eller senere kommer noen til å utgi disse heftene i en samlet og langt mer tilgjengelig utgave).

Da jeg så omslaget på Killen på länsbussen visste jeg nemlig umiddelbart hva jeg hadde med å gjøre, for til tross for at jeg aldri hadde hørt om boka, hadde jeg på sett og vis gått og ventet på denne utgivelsen i tjue år.

I 1999 animerte den da ferske illustratøren Eriksson musikkvideoen til The Hellacopters’ Move Right Out of Here, og tegnet dessuten omslaget til CD-singelen som kom meg i hende på en tur til Svinesund (på denne tiden en viktig destinasjon for fysiske kulturprodukter). Senere tegnet han en Hellacopters-tegneserie som jeg aldri så i levende live, men leste tilstrekkelig mye om i diverse magasiner til likevel å utvikle et slags elsk/hat-forhold til.

På dette tidspunktet var nemlig min oppfatning av tegneserieskaperen Dennis Eriksson preget av like deler beundring og mistenksomhet. Jeg beundret den løse, nærmest skisseaktige streken som var presis der det gjaldt, og jeg var skeptisk til det jeg oppfattet som en too-cool-for-school-holdning til tegneserier: Jeg følte meg sikker på at hipstertegneren Erikssons tegneserieambisjoner begrenset seg til å lage pastisjer for et musikk- og motepublikum. Og til tross for hans åpenbare talent var jeg overbevist om at dersom jeg noensinne skulle få tak i Hellacopters-tegneserien hans, så ville han vise seg som en dårlig historieforteller.

Vel, så feil kan man ta. Ikke sånn å forstå at Eriksson ikke er en hipstertegner med en lidenskap for å tegne yppige kvinner og en aversjon mot å tegne bakgrunner. Det er bare det at Killen på länsbussen og forløperen Ynge Öman – En Noirländsk spänningsserie til tross for dette er ganske så ypperlige krimtegneserier. Dette skyldes ikke bare at Eriksson er en formidabel tegner med en strek som favner både treffsikre karikaturer og en slags nordisk avart av heta-uma.

Nøkkelen til disse bøkenes appell er måten han lykkes i å mane frem en tid (i førsteboka 1985, i den andre 1990) og et sted (“en större stad i Norrbotten”, hvilket antakelig vil si Luleå) som føles som en helstøpt og distinkt verden. Det er skildringene av konditoribesøk, nattbarnehager, kveldsskift på stålverket og de prosaiske sidene ved politiarbeidet som gjør dette til krimtegneserier av virkelig høy kvalitet. Og slike er det som kjent ikke for mange av.

Tittelfiguren Yngve Öman er kriminalinspektør og spaner, og gift med den vakre og nevenyttige stålverksarbeideren Lena. Han er en krimhelt av klassisk sosialdemokratisk støpning: Flink, men ikke noe geni, og like likestilt som han er barsk (kona er den mest handy av de to).

Kombinasjonen av kriminalgåter og hverdagens små og store utfordringer har vært den nordiske krimmens fremste kjennetegn gjennom et halvt århundre, men få går like langt som Eriksson i å dyrke miljøskildringene og hverdagsdramaene rundt forbrytelsene. Kriminalmysteriet er den narrative motoren som trekker handlingen fremover, men forbrytelsene i seg selv er på mange måter det minst interessante ved disse bøkene.

Selv om uttrykket er vidt forskjellig, minner Yngve Öman-bøkene meg om Johs. Solbergs hørespill om kriminalbetjent Lier & Co., som utspiller seg i “en middelstor by på Østlandet tidlig på 1970-tallet”: Begge er bedagelig anlagte krimserier som skildrer dagligdagse forbrytelser som begås blant vanlige mennesker, og begge er skildringer av forgangne epoker som i dag oppleves som fremmede verdener.

Begge utgjør en tiltalende motvekt til sensasjonalismen som gjennomsyrer det meste som markedsføres under merkelappen Nordic Noir, og i motsetning til de fleste andre moderne kriminalfortellinger, mister man ikke umiddelbart interessen så snart skurkenes identitet er avslørt.

I likhet med så mye annen genuint god krim, er det fremste ankepunktet mot Yngve Öman-bøkene dermed at det ikke finnes flere av dem. Det vil si, det finnes et Ynge Öman-hefte ved navn Det rosa rummet som irriterende nok kun er tilgjengelig som del av en spesialutgave av Killen på länsbussen. I tillegg har jeg under arbeidet med denne teksten oppdaget at Eriksson de siste tjue årene har utgitt en rekke andre tegneserier som det finnes forsvinnende lite informasjon om på nettet, og som nå topper min personlige liste over ting å lete etter i svenske bruktbutikker.

Det er i det hele tatt besynderlig hvor lite omtale og skryt Dennis Erikssons bøker om Yngve Öman har blitt til del. Formodentlig skyldes det at de faller mellom to stoler – at de er for avantgardistiske for den jevne Tex Willer-leser og samtidig for tradisjonelle for alternativpublikummet. For mitt eget vedkommende er det imidlertid nettopp denne kombinasjonen av formalistisk lekenhet og handling man faktisk bryr seg om, som gjør dette til tegneserier verdt å lese, eie og snakke om.