Raptus er Norges eldste og største tegneseriefestival. I 2015 ble den arrangert for 20. år på rad, med rundt femti programposter – inkludert flere spesielt barnevennlige.
Da har vi ikke regnet med de mange Raptus-relaterte hendelsene som fant sted i Bergen i oppløpet til festivalstart fredag 18. september: På Universitetsbiblioteket ble det diskutert om Varg Veum-tegneseriene kan regnes for å være dokumentariske, Bergen bibliotek var vert for to ulike arrangementer, det ble holdt flere workshops for skoleungdom, og det ble arrangert en kick-off-fest torsdag kveld med lansering av det nye nummeret av Norsk Tegneserieforums magasin Bobla.
Med andre ord var det lett å slite seg ut allerede før festivalstart. Kanskje var det derfor det var nokså glissent oppmøte av serieskapende gjester når de skulle presenteres under den første offisielle posten på programmet fredag?
78-åring som treffer ungdommen
Yoann var et av de store trekkplasterne på festivalen. Den franske tegneren har laget serien Sprint sammen med skribent Fabian Vehlmann siden 2006, og hadde to poster på programmet.
Yoann fortalte hvordan han og Vehlmann ville lage en klassisk versjon av Sprint, men en som likevel føles moderne.
– Serien Sprint består av tre ting: Eventyr, humor, og litt av det fantastiske. Om du tar bort én av disse delene mister du balansen. Morvan og Munuera, som lagde Sprint før Vehlmann og meg, tok bort humoren. Til forskjell er det viktigste for oss å lage store eventyr med masse humor, sa han.
Han fortalte at det har sine utfordringer å lage serier med en figur som er 78 år gammel, siden serien har både veldig gamle og veldig unge lesere.
– Men om du bare lager en serie for de gamle leserne, vil du ikke selge flere bøker om ti års tid når alle de er døde. Vi prøver i stedet å lage de historiene vi hadde lyst til å lese da vi var små, forteller han.
Hodepine på programmet
En av de overveldende tingene med Raptus er mengden programposter man har å velge mellom – stort sett er det tre parallelle program som går alle tre dagene. Dette er bevisst fra festivalledelsens side, og også grunnen til at mange av gjestene er satt opp med to ulike sesjoner i løpet av de tre dagene festivalen varer.
I tilfellet Yoann var det sikkert mange som brant seg om de forsøkte å velge taktisk: Fredagens post «Den nye Sprint med Yoann» handlet mye om hva han hadde laget før Sprint, mens søndagens «Yoann: En karriere med tegneserier» handlet om hvordan han lager Sprint.
Det er flere slike små eksempler som til sammen tegner et bilde av en festival som ikke helt tar publikummet sitt på alvor.
«Dette er en dårlig serie»
Programmet er satt sammen av mange interessante gjester, med et tegneseriebegrep som spenner vidt og omfavner alt fra humorserier via superhelter, til tv-serier, manga, barnebøker og dataspill.
Men festivalen tar ikke det siste avgjørende skrittet som kreves for å få selve møtene mellom gjestene og publikum til å bli så gode som de kunne blitt. Intervjuene på scenen gjennomføres ofte av frivillige som naturlig nok ikke har trening i å lokke ut interessante anekdoter og bakgrunnshistorier av serieskaperne.
Andre ganger plasseres serieskaperne på scenen helt alene, og da skjer gjerne én av to ting: Enten bruker de all tiden på å snakke om hvor dårlig serien deres er, eller de gjør det motsatte. I begge tilfeller bidrar det lite til publikums interesse for selve produktet.
Et eksempel på hvor lite som skal til ble vist søndag formiddag, da radioprogrammet Tights fra Studentradioen i Bergen holdt livesending fra festivalen (hør sendingen her). Med mange av festivalens headlinere som gjester skapte de en fin dialog på scenen som gjorde at mange av serieskaperne fremstod i et spennende lys – og fikk muligheten til å underholde.
Godt program for barn
En ting som festivalen tar på alvor er derimot programmet for barn. De har utviklet tegneseriekurs som blir kjøpt inn av Den kulturelle skolesekken, og i år ble disse visstnok fullbooket på fire timer.
Under både lørdagen og søndagen var det aktiviteter for de yngre. Arild Midthun tegnet Donald, danske Jan Kjær tegnet og fortalte (og scoret nok mange poeng ved å kunne vise at han var mannen bak Star Wars Lego-tegningene), og det var hele tiden mange barn som satt og tegnet i de ulike tegneworkshopene.
Superkrefter og kryptonitt
Undertegnede har vært på så godt som hver eneste Raptus-festival siden 2001. Likevel merker jeg hvor lett det er å havne i en boble i den daglige tegneserielesningen hvor man tenker at tegneserier bare dreier seg om kritiske lesninger i Morgenbladet, kanadiske selvbiografier eller Bragepris-vinnere.
Styrken til Raptus er grasrotentusiasmen de viser for tegneserier, og kanskje også motvilligheten de har til å intellektualisere en veldig demokratisk kunstform. Det unge publikummet på sesjonene viser at de lykkes i å nå frem til nye generasjoner serielesere – det samme gjør entusiasmen, fantasien og arbeidet som er lagt ned fra cosplayernes side.
Likevel er dette også svakheten til festivalen. Etter 20 år nekter den å vokse opp, og sliter fortsatt med å finne en form som fungerer på alle områder. Med bare en bedre planlegging av det som skal skje på scenen, vil mye likevel være gjort.
