Amanda Guff er ingen enkel tegneserieroman. 296 store, tunge og mørke sider om vold, prostitusjon, rusmiddelavhengighet, voldtekt, fattigdom og psykiatri, med en forkjærlighet for kropper i fritt forfall. Dette er sosialrealisme uten det objektive idealet, en slags Wam & Vennerød møter Christopher Nielsen møter Oddvar Torsheim møter en uredigert utgave av gamle Gateavisa samlet mellom stive permer. Noen ganger fungerer det svært godt, men andre ganger blir det nesten hjerteløst.

Amanda Guff Svein Mjelde

Anmeldelse

Amanda Guff
Svein B. Mjelve
Mjelve Design

Svein B. Mjelve er grafisk designer, reklamemann og illustratør, men har de siste åtte årene jobbet med sin store lidenskap: tegneserieromanen Amanda Guff. Utgivelsen er inspirert av virkelige mennesker og historier fra Molde og Oslo fra 60-tallet og frem til i dag, men selve handlingen er hentet fra Mjelves egen fantasi. Gjennom boken følger vi Amanda Guff gjennom livets opp- og nedturer, fra ung og lovende, opprørsk rocker til middelaldrende og fallert prostituert. 

Resultatet er en saftig og ubehagelig bok, men det er også en utgivelse med store mangler – mangler som kunne vært luket bort av en aktiv redaktør med litt mer erfaring fra tegneseriemediet enn Mjelve selv.

Sjelden kost

Selvutgitte tegneserieromaner er sjelden kost. Først og fremst fordi det koster mye penger å gi ut en bok. For det andre er det vanskelig for en enkeltperson å skaffe seg god nok distribusjon. Men aller viktigst er at man gjennom et forlag får en redaktør som kan rydde opp i historien, fjerne unødvendig dødkjøtt, spisse poengene og utfordre forfatteren til å strekke seg enda litt lenger. En god redaktør kan ikke gjøre gull av gråstein, men hun eller han kan få selv kråkesølv til å skinne ekstra skarpt.

Det er nettopp noe slikt denne boken hadde trengt.

Amanda Guff har nemlig et par store problem som kommer i veien for leseropplevelsen. Pussig nok har disse svakhetene som oftest utspring i utgivelsens største styrker.

Styrker som blir til svakheter

Det er en god del å like med Amanda Guff. For eksempel er Mjelve er en svært dyktig karikaturtegner: han har utviklet en strek med mye liv og energi, og har skrevet en historie mettet med handling. Dessuten er Mjelve svært glad i detaljer: Han tar seg gjerne tid til å studere bevegelser og fakter, og introduserer gjerne små sidehistorier som gir Amanda Guff ekstra smak og stemning. Figurene får ofte plass til å utbrodere sine motiver, slik at Mjelve kan dykke dypt i deres ulike særegenheter.

Problemet er at det dermed også fort sklir ut: med unntak av et fargerikt introduksjonskapittel bruker Mjelve over hundre sider – en tredjedel av boken – på å komme til punktet hvor hovedpersonens egen historie starter. Disse hundre sidene handler i hovedsak om hendelsene som leder frem til hovedpersonens fødsel, og selv om denne delen av historien er tidvis svært rystende, hadde ikke leseren merket det om disse sidene var utelatt. De gir hovedpersonen en bakgrunn, men de har strengt tatt ingen konsekvens.

Noen ganger får man også følelsen av at Mjelve ikke helt vet hva slags historie det er han vil fortelle. Er det en krimhistorie? Er det samfunnskritikk? Er det en thriller? Er det en oppvekstroman? Amanda Guff har minst tre ulike fortellinger i seg som hver for seg kunne båret en hel utgivelse, men satt sammen gjør de at boken som helhet føles en anelse uhåndgripelig.

I løpet av historien introduseres vi også for et utall ulike figurer. De fleste har fått både komplekse og interessante personligheter, men Mjelve hviler seg litt for tungt på lange monologer der figurene legger ut om sine innerste tanker og følelser, ofte helt umotivert.

Kroneksempelet er da Amanda Guff får vite at hennes biologiske mor har havnet på psykiatrisk institusjon: «Det forklarer langt på vei hvem jeg har arvet mine syke tanker av!», tenker hun for seg selv. Men hva menes det egentlig med «syke tanker»? Frem til det punktet har ikke leseren blitt presentert en eneste indikasjon på noe slikt. Slike grep er dårlig fortellerkunst. 

Hjerteløst detaljert

Mjelve har en spennende, leken og variert strek. Karikaturstilen fungerer overraskende godt, selv om den noen ganger blir så overdrevet at den stjeler oppmerksomheten fra selve fortellingen. Litt pussig er det også at Mjelve ikke har et helhetlig uttrykk: i noen ruter er enkelte figurer så detaljerte og forseggjorte at det føles som om de skal hoppe ut av rutene sine, mens andre ganger er strekene så enkle og generiske at figurene nesten ikke er til å kjenne igjen.

Amanda Guff er en raus serie, på mer enn én måte. Her levnes det lite til fantasien når hovedpersonens forfall brettes ut over side etter side. Det er så utstudert og detaljert at man nesten får følelsen av at boken vil ha oss til å le av henne, snarere enn å få oss til å føle empati. Amanda Guff mangler den medmenneskeligheten som kjennetegner for eksempel Christopher Nielsens tegneserier. Til sammenligning føles denne utgivelsen noen ganger kald og litt hjerteløs.

Det står respekt av en utgivelse som Amanda Guff. Mjelve har utvilsomt både talent og mange gode historier han gjerne vil fortelle. Men dette er også en tegneserieroman som roper etter strammere tøyler. Forhåpentligvis trenger vi ikke vente åtte år på neste tegneserie fra Mjelve.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.