Serien som vokste seg for stor for sitt eget beste

Det er utrolig nok ni år siden bind én og to av supersuksessen Amuletten utkom på norsk. Eller, jeg syns det har gått fort, men når jeg tenker på hun i slekta mi som var ni da, og atten nå, innser jeg at det for målgruppen antagelig føles som en liten evighet. Barn har blitt voksne mens de har ventet på slutten av Amuletten, og nye har kommet til for å lese om søsknene Emily og Navin samt alle de møter i riket Alledia.

Selv har Amuletten fulgt meg disse årene på en måte som er veldig uvanlig for en kritiker: Barn er blitt imponerte av meg! Årsaken er at et sitat fra min Empirix-anmeldelse av bind 1 og 2 er blitt trykket på boka. Funklende barneøyne har sett på meg som om jeg har drømmejobben på jord – og det har jeg jo også innimellom, om man ikke bryr seg om lønn og pensjon. Og det gjør gjerne ikke barn. Men fy så skuffet de har blitt når jeg har måttet innrømme at jeg ikke har fulgt opp serien de siste årene. Det har jeg bøtet på nå, og det er mildt sagt nødvendig. For Amuletten er ikke en serie hvor du lett kan hoppe over et bind – til det er intrigen altfor komplisert og universet ganske så uoversiktlig.  

Har gjort tegneserier stuerent

Men hvordan har Amuletten utviklet seg i løpet av disse ni årene? Vil siste bind svare til forventningene?

Når vi begynner siste bok, er Emily på vei for å finne broren og moren sin. Samtidig må hun redde Alledia fra de utenomjordiske skapningene som vil kolonisere riket. Konflikten føles ekstra aktuell nå, med Russland og Israels kriger som bakteppe. Og det er fint, for god fantasy skal jo gjerne gi noen friske blikk på vår egen tid.

Overlesset univers

Men etter ni bøker syns jeg dessverre det er lite som er særlig friskt eller spennende med historien. Den nære og varme fortellingen om to søsken som mister faren sin og finner et skjult rike i kjelleren, er nå byttet ut med svimlende, utenomjordiske plot jeg sliter å engasjere meg så veldig i. Det er kanskje flaut å si det siden jeg er voksen, men jeg sliter faktisk med å henge med. Skyggene er noen veldig diffuse fiender, vi hopper fra sted til sted og det kommer stadig nye karakterer inn i historien som jeg synes det er vanskelig å få særlig engasjement for.

Suksessen har også gjort at serien ikke lenger tegnes av Kazu Kibuishi alene, men av et helt team. Det har endret inntrykket fra å være en personlig fabel til å bli som et storyboard til en animé. Joda, det er flotte panoramaer, actionfylte sider og morsomme kreaturer, men på veien er det blitt langt mer sjelløst. Om barn bryr seg så mye om det, er et annet spørsmål. Fargene funkler som aldri før og det er mange bilder man kan drømme seg inn i.

Karakterer uten karakter

Da er det et langt verre problem for fortellingen at personene er som papp. Jeg opplever de fleste som sjablonger med påklistrede snakkebobler. Hvorfor er Emily utvalgt? Hvordan utvikler hun seg igjennom boken, hva lærer hun? Det kommer ikke veldig tilfredsstillende svar på noen av disse spørsmålene.

Og om søsknene er endimensjonale, er moren deres en flis av en karakter. Jada, barn liker å lese om barn som er helter og voksne som ikke duger. Men på tross av at denne moren er barnebarnet til magikeren Silas Charnon, er hun likevel ute av stand til å gjøre noe annet enn å bekymre seg – mens hennes egne barn redder et helt univers.

I siste bind møter vi en ny gruppe steinvokter-barn, og problemet blir det samme: Jeg liker ingen av disse karakterene. Jeg bryr meg ikke. De fremsier replikker uten personlig særpreg, og har en arrogant holdning.

Suksessens farer

Det er interessant å sammenlige Amuletten med Malin Falchs Nordlys-serie. Det er ikke sikkert hun hadde fått muligheten til å utvikle sin egen serie om det ikke hadde vært for den enorme suksessen til Amuletten. Den skapte etterspørsel og vekket interessen hos forlagene. Men mens Falch hadde en ganske famlende start, jobbet hun seg lenger og lenger inn i sitt univers. Dermed ble den siste boken den beste. Med Amuletten er det derimot motsatt. Den store suksessen og mulighetene den brakte med seg, har skapt en strømlinjeformet serie hvor det meste av energien blir lagt i kule bakgrunner og stilige farger.

Når boken avsluttes med en altfor lang sekvens som bare drives frem av én fortellerstemme, er det så jeg hører fortellerstemmen i hodet allerede. Denne serien skal garantert bli en tegne- eller spillefilm, og på veien virker det som om produksjonsteamet har glemt at de faktisk fortsatt lager en tegneserie.

Vil barn bli skuffet over denne slutten? Det er action og spenning, og fortellingen får en grei avslutning, så de som har lest frem til nå vil nok bli fornøyd, om ikke vilt begeistra.

Amulettens bidrag til lesefremming er uansett forbilledlig. Og for oss tegneseriefans er det en ekstra glede at den har gjort tegneserier tilgjengelig for langt flere barn. Men fikse sprell og store maskiner kan aldri dekke over svakt utarbeida karakterer. Og det blir vi minnet altfor godt på av denne avslutningen.