Angoulême 2016: Hugo Pratt

Noe av det som skuffet litt i Angoulême i fjor var at mange av de største utstillingene ikke kunne skilte med originaltegninger. (Les vår rapport fra 2015 her.) Det har de heldigvis bøtet massivt på i år, så også i den spennende Hugo Pratt-utstillingen. Italienske Hugo Pratt (1927-1995) er mest kjent for sin hipstersjømann Corto Maltese, men utstillingen begrenser seg ikke til ham og viser hele hans karriere, noe som gir en unik mulighet til å se hvordan han utviklet seg som tegner.

Pratt er født i Rimini, men vokste opp i Venezia, frem til han som tiåring dro til Etiopia hvor faren, en yrkessoldat, var utstasjonert. Dette var i 1937 og Mussolini hadde fått kloa i landet. Faren døde i 1942 i engelsk fangenskap, mens han og moren ble internert frem til de fikk dra hjem til Italia. Pratt kom fra en svært internasjonal familie og er i slekt med skuespilleren Boris Karloff, født William Henry Pratt. Han er nok best kjent for denne rollen:

Tilbake i Venezia begynte han å organisere underholdning for de allierte troppene, noe som førte videre til bladutgivelser. Bladet het Asso di Picche (Ace of Spades) og det gjorde også hans egen karakter, som ble svært populær i Argentina. Det vites ikke om det var han Lemmy tenkte på da han laget «Ace of Spades», men la oss si det her, det hadde vært så kult.

Grunnet suksessen i Argentina ble Pratt invitert dit, og ble i en årrekke. Her begynte han å jobbe tett med den argentinske forfatteren Gérman Oesterheld, noe som førte til titler som Junglemen, Stg. Kirk og Ernie Pike. Utstillingen fokuserte mye på Pratts sammarbeidspartnere og litterære inspirasjonskilder, men for den som ikke kan italiensk og sliter på fransk blir ikke dette så veldig opplysende. Men jeg noterte meg at Pratt åpenbart var svært glad i Jorge Luis Borges, og det var godt å se, det burde jo alle være.

Grunnet de ørsmå språkproblemene var denne utstillingen ikke like lett tilgjengelig. Lucky Luke-utstillingen var bygget bedre opp sånn sett, der viste man ved hjelp av plansjer og modeller hvordan Morris jobbet. Pratt-utstillingen var teksttung i forhold, men det gjorde strengt tatt ikke så mye siden den var så rik på illustrasjoner.
Her følger en del bilder, som selvfølgelig ikke kommer i nærheten av hvordan det var å se dem i virkeligheten.

Rasputin, min favorittskurk, up close and personal.

En annen litterær referanse i Pratt-land. Før utgivelse i Frankrike limte de fransk tekst oppå originalens italienske bobler.

Et annet av bladene han bidro til, «Misterix». Er det her Empirix har tatt navnet sitt fra, tro?


Akvarellene var mange og vakre. Her Ipazia (Hypatie på fransk) fra Les femmes de Corto Maltese, 1994.

Pratt illustrerte også flere Robert Louis Stevenson dikt. Stevenson var en annen viktig inspirasjonskilde, det samme var Rudyard Kipling.

Utstillingen hadde flere überkule akvareller tilknyttet albumet Les Celtiques. Disse under er fra 1979:


Men vi må ikke glemme Pratts fantastiske sorthvitt-tegninger, her er noen flere:

Samer har også sin plass i Pratts univers. Fra Jesuit Joe.


Jeg tok en haug med bilder så dette er bare et lite utvalg. Men nå må jeg gå for å få med meg svenskenes likestillingsdebatt.
Du får skrike ut i kommentarfeltet hvis du ønsker å se flere bilder av Pratt.