En av de største utstillingene i Angoulême i år er viet den hjulbeinte cowboyen Lucky Luke. Han ble skapt av Morris (Maurice de Bevere) i 1947, og fra 1955 frem til hans død i 1977 skrev René Goscinny manus. Serien er kommet opp i 70 album og tegnes nå av Hervé Darmenton Achdé. Men du trenger ikke å ha lest noe som helst av Lucky Luke for å sette pris på denne enormt rikholdige utstillingen.
Tegneseriemuseet i Angoulême ligger i et gammelt fabrikkområde nede ved elva, det er en vakker plassering og museet har store lokaler til disposisjon. Det kunne vært høyere under taket, men det er også det eneste jeg kan komme på å kritisere denne utstillingen for, for her har de samlet så mange av Morris’ originaler at man føler seg som en ekspert på Lucky Luke i det man går ut. Festivalen har fått samlet flere hundre originalsider, samt akvareller og ulik kuriosa, som viser Lukes utvikling helt fra starten i 1947.
Blankostreker, overlimte områder og utflytende farger, originalene henger der i all sin uperfekte perfekthet og ville i grunn vært nok i seg selv. Men kuratorene har også gjort en flott jobb med å formidle Morris’ teknikker og arbeid. Dermed får vi se hvordan han jobbet med farger og hvor viktig geometriske former var for komposisjonene hans.
Skal man til Angoulême er torsdagen virkelig dagen å gå på de store utstillingene, da er det ikke så mye folk og det føltes som en ære å kunne gå rundt i Morris’ kreative overskuddskammer så uforstyrret. Utstillingen var kronologisk satt opp, men hadde også egne temavdelinger viet til bikarakterer som hunden Rattata, hesten Jolly Jumper og selvfølgelig de notoriske brødrene Dalton.
Her følger litt flere bilder fra utstillingen, og sjekk nederst for årets første store utstillingsoverraskelse.
Halvt utviskede blyantlinjer og lett slumsete fargelegging, Morris var ikke så nøye på det.
En udatert skisse, her fikk vi følge Morris gjennom hele tegneprosessen.
Selv genier bruker hjelpelinjer!
Fryktelig dårlig fokusert dette siste bildet, men motivet er så flott at jeg inkluderer det åkkesom.
Les Mutants
Rett ved tegneseriemuseet, i bygget der man en gang produserte Rizzla-papirene, hadde den unge franske tegneren Pauline Aubry slått seg løs. Utstillingen var en installasjon med hennes ekte dagbøker og stæsj fra tenårene. Tegninger var det selvfølgelig også masse av, men for et hvert sant barn av nittitallet var dette et herlig gjensyn med en tid som plutselig virker skremmende gammeldags.
Fra den gangen da Arnold Schwarzenegger var synonymt med Terminator, ikke California.
Tre stadier av Pauline Aubry.
Finit avec Antoine! Aubreys hjerte ble som alle tenåringshjerter knust, åpenbart av denne Antoine, men hva gjør det vel om man blir dumpet av Antoine når den nye kjæresten blir….
Dylan! Aka alle tenåringsjenter på 90-tallets store crush! (Før Jared Leto tok over i Angela.)
Selv om det var alle de eldgamle artefaktene som var mest blikkfang besto altså utstillingen av søte oppveksttegninger som den over. Pauline Aubry er helt klart en tegner vi vil se mer til fremover.
Eit punkt her: Den sida der mykje er fargelagt med blått? Det er ikkje «lett slumsete fargelegging» , det er non-repro blå markering av delar av teikninga som skal skuggeleggjast.
Nokon teiknarar nyttar non-repro blått for å markere effektar som skal leggjast inn av produksjonsavdelinga, andre nyttar non-repro raudt. Begge delar kan sjaltast ut mekanisk.