«Anjas Enhjørning» forteller historien om Anja som møter enhjørningen Marigull Himmelske Nesebor. Etter møtet med enhjørningen blir hun begunstiget med et ønske, og hun ønsker at Marigull skal bli hennes nye bestevenn. Slik blir det, og som forlaget skriver på sine nettsider; «(…) enhjørningen Marigull er hakket mer arrogant og selvforelsket enn det som var planen til Anja». Så hva kan man si? Forviklinger og hysteriske situasjoner følger? Jeg syns ikke det.
Boken har en annerledes struktur enn den gjengse tegneserieromanen. Det er også naturlig, med tanke på at det er en samling striper som har blitt utgitt på nett og i aviser. Å lese én stripe i uka er en ting, men sammensetningen av alle sammen i en bok blir en oppstykket leseopplevelse.
Anjas enhjørning
Dana Simpson
Egmont Kids Media Nordic, 2018
Udynamisk duo
Premisset er kjent: Ung jente får en fantastisk og usannsynlig venn. Det er et fint utgangspunkt, men når hovedpersonene ikke eier personlighet overhodet, blir det problematisk.
For eksempel er de helt nøytrale til hverandre. Anja har riktignok en del irriterende tenårings-sarkasme og lave stripeserie-øyelokk i punchlinene, men stort mer konflikt dem imellom finnes ikke. Når en så viktig drivkraft for boken (de to) ikke innehar et snev av spenning blir det flatt, platt og kjedelig. De er hverken glad i hverandre eller sinte på hverandre. De har et ambivalent forhold som ødelegger store deler av boken og gjør Simpsons Tommy og Tiger’n-pastisjer kleine og irriterende.
Tommy og Tiger’n er for øvrig en treffende sammenligning her. Det nevnes som inspirasjonen til stripen flere steder og man kan tydelig se at Simpson ønsker å lage en slags spirituell oppfølger til den klassiske stripeserien til Bill Watterson. Simpson prøver seg på flere wattersonske grep, uten å forstå hva som får dem til å funke. Grep som «ferien er over, hva skal vi gjøre? Jo, vi skal leve livet og kose oss for hvem bryr seg! *sett inn bilde av karakterene vi alle elsker rattkjelke ned en ellevill bakke*» er kjente saker for fans av Tommy og Tiger’n, men når leseren ikke bryr seg om figurene blir det krampeaktig. Simpson vier ikke nok tid til det menneskelige og sjarmerende, dermed ødelegger hun også alt av sentiment, humor og varme som potensielt kunne vært her.
Manglende spenning
Foruten Anja og Marigull befolkes serien i all hovedsak av bøllen Frida og Anjas foreldre. Disse er like personlighetsløse som hovedpersonene, men likevel etterlengtede bærere av handlingsdriv og konflikter. Det som imidlertid oppstår av spenning blir løst øyeblikkelig, og man er tilbake på bar bakke.
Jeg er på ingen måte avhengig av å ha en altoppslukende konflikt, men nå er det nå en gang slik at man må ha noen kontraster og spenningsforhold for å holde ting friskt og interessant. En bok på snaue 200 sider kan ikke være helt flat i spenningskurven. Men det er altså denne. Jeg forventer ikke vidundere av en stripeserie. Det er nok arbeidsrammene for trange for. Man skal imidlertid lete en stund etter plattere figurer, dårligere stemning og kjedeligere situasjoner.
Dårlig stemning
Simpsons illustrasjoner byr også på dårlig stemning. Omslaget gir inntrykk av en fargesprakende snadderbok, men man skal ikke dømme boken på omslaget. Simpson opererer stort sett i de mørkere delene av fargespekteret og lilla og blått er en fellesnevner for de fleste av stripene.
I tillegg gjør hun, som mange andre stripeskapere, den tåpelige greien hvor man bare putter en fargeforløpning i bakgrunnen. Når så mye av boken ellers er mørk og trist i spekteret, gir dette bare fornemmelsen av en tung deprimerende tåke som lusker i bakgrunnen. Boken gir meg ikke noen av «them good feels» jeg har lyst på etter å ha sett omslaget, og på den måten blir det rett og slett spikeren i kista for denne boken. Streken er like uinteressant som figurene.
Etter litt googling på internett, fant jeg ut et viktig moment med denne boken er å finne seg selv og være stolt av den man er. Det aspektet hadde jeg gått glipp av, men nå føler jo jeg at jeg har funnet meg selv. Internett kan fortelle at flere lesere har fått en nytte av boken utover de litterære kvalitetene. «Enhjørning» og «enhjørningkrefter» er ofte en punch i en vits og det er noe mystisk «enhjørnerisk» over det hele.
Etter enda mer googling, har jeg funnet ut av hele enhjørning-greia dreier seg om å bryte ut av strømmen og være seg selv. At noen har funnet en dypere mening ved boka, gjør meg glad på deres vegne. Hadde vært kult om den traff meg også, men det gjør den ikke. Og det har ingenting med enhjørninger å gjøre!
