Å være ung er jævlig. Det er selvsagt også fantastisk og spennende – tidvis til og med nervepirrende. Når man er på den andre siden av de tidlige og definerende tyveårene kan man fort se tilbake på denne perioden med nostalgi. Savne friheten og den uskyldige moroa. 

Ida Larmos Bow & Arrow åpner døren til forfatterens ungdommelige helvete. Usikkerheten og drømmene – som både går i knus og i oppfyllelse – er bærende element gjennom fortellingen om Larmos år som student ved kunstskolen Kingston i London. 

Anmeldelse

Bow & Arrow
Ida Larmo
Cappelen Damm
2019

Det er på ingen måte en ekstraordinær eller banebrytende fortelling Larmo gir sine lesere. Snarere tvert i mot framstår historien som ekstremt hverdagslig. Fra et objektivt ståsted hender det ingenting oppsiktsvekkende med historiens protagonist (med unntak av at hun på et tidspunkt i tegneserieromanen møter Colin Firth). Det virker heller ikke å være forfatterens intensjon. Gjennom å blottlegge sitt eget, naive ungdomssinn rører imidlertid Larmo ved en rekke helt sentrale erfaringer knyttet til det å være ung, ambisiøs og usikker.

Ida Larmo Bow & Arrow

Gjenkjennbart

Vi møter Ida idet hun har fullført studietiden ved Strykejernet kunstskole i Oslo. Nå ligger verden for hennes føtter og hun er klar til å ta fatt på neste steg for å bli tegneserietegner og kunstner. I likhet med mange andre før henne er det naturlige valget å reise ut av Norge – dette kan nærmest anses som forventet av enhver norsk, ung voksen med kunstnerdrømmer. Norge er ikke stort nok, man må reise til en stor, europeisk by for å nå sitt fulle potensiale!

Naturlig nok knyttes det en rekke forestillinger til en slik dannelsesreise. Man er full av forventninger om hvordan livet i det store utland vil bli – uten å avsløre for mye kan jeg si at disse forventningene sjelden lar seg innfri, i alle fall ikke slik man selv har tenkt på forhånd.

Allerede før avreise opplever Ida at barndomshjemmet slår sprekker. Foreldrene hennes (som det kan synes som at hun selv lenge har tenkt ikke er en god match) går fra hverandre. Alt som tidligere var trygt, og definerte det som var «hjemme», forvandles til noe annet, noe ukjent. Dette visualiserer Larmo eksemplarisk ved å illustrere sin sorgtyngede far som et gjenferd – helt konkret en skygge av seg selv. Idet hovedpersonen vender snuten mot London, er det ikke noe hun heller vil enn å komme seg bort.

Foreldrenes skilsmisse preger tegneserieromanen som helhet. Livet i London blir ikke helt slik Ida har tenkt, og til tross for at hun både får venner og kjæreste i løpet av året i England, kommer det tydelig fram av fortellingen at hun store deler av tiden føler seg svært ensom. 

Larmos kløktige skildring av ensomheten er en av tegneserieromanens største styrker. Selv om ikke ens egne foreldre er midt i en skilsmisse eller man nødvendigvis ønsker å bli kunstner , vil de aller fleste kunne kjenne seg igjen. Selv om man kanskje er på sitt mest sosiale i studietiden, er det mange som føler seg ekstremt ensomme når de forlater den «trygge» barndommen til fordel for det blivende voksenlivet.

Mellom drøm og virkelighet

Boka tar utgangspunkt i Larmos egen dagbok fra året hun tilbrakte i London. Fortellingen åpner med at hun selv anno 2017 rydder i kjelleren i barndomshjemmet og finner dagboka fra 2003. Her avsluttes også tegneserieromanen. Dette sirkulære narrativet fungerer godt, og gir for undertegnede assosiasjoner til Tre Små Kineseres hit fra 1994 Klassebildet.

Som i nevnte låt, hvor protagonisten kastes tilbake til en sinnsstemning fra en annen tid da han oppdager et gammelt klassebilde på loftet, gjenoppdager Larmo sitt 22 år gamle seg gjennom dagboka. Gjennom å hoppe mellom drømmer og virkelighet illustrer tegneserieromanen utmerket naiviteten som preger overgangen fra ung til voksen. Man går fra å ha drømmer til rent faktisk å måtte ta valg for å realisere dem.

Larmo illustrerer denne broa mellom det som faktisk skjedde, og det hun drømte om, også visuelt ved å veksle mellom en klassisk strek og mer maleriske linjer. Hovednarrativet fortelles gjennom enkle og fine tegninger. Innimellom dras imidlertid leseren inn i protagonistens drømmeverden illustrert i akvarell. Dette visuelle spennet mellom virkelighet og drøm underbygger opplevelsen av å tre inn i hovedpersonens sinn. Vi leser til en hver tid hennes historie, og får lite eller ingen innsikt i hva de andre karakterene tenker eller føler.

Ida Larmo Bow & Arrow

Barnlig estetikk

Estetisk befinner Bow & Arrow seg på mange måter i krysningsfletet mellom Larmos tidligere stripeserie Værbitt, som var på trykk daglig i Dagbladet over fem måneder i 2017, og hennes illustrative virke. Stripene i den nyutgitte tegneserieromanen er noe mer detaljerte enn de man tidligere har sett i Værbitt og streken oppfattes som noe mykere, likt linjene i Larmos illustrasjoner i hennes egne barnebok Putekrigen fra 2016. Felles for Værbitt og Putekrigen er at de synes å være om ikke hentet fra, så inspirert av Larmos eget liv. Dette bygger hun helt konkret videre på i Bow & Arrow.

At det er nettopp bildebøker for barn som Larmo selv trekker fram som inspirasjonskilder, er på ingen måte overraskende i møte med forfatterens strek. Det er noe barnlig over uttrykket, som også fungerer godt med henblikk på fortellingen vi møter i Bow & Arrow. Selv har Larmo pekt på Vivan Zahl Olsens strek og Gunilla Bergströms Albert Åberg-bøker som sentrale. Likt disse inkluderer Larmo mange finurlige detaljer i sine illustrasjoner og anvender tidvis en rik palett i sin kolorering. 

Akvarellene, som dukker opp med jevne mellomrom i den nyutgitte boka, har et vesensforskjellig formspråk fra stripene og illustrasjonene. De er av en noe mer abstrakt art, og er klart koloristiske. Dette er noe uventet fra en kunstner som primært forholder seg til tegningen som medium. I akvarellene er det imidlertid ikke streken (eller tegningen) som utgjør rammene, men snarere kombinasjonen av ulike farger som sammen danner tydelige og levende motiv. 

Ida Larmo Bow & Arrow

Voksesmerter

Da jeg leste Bow & Arrow dukket ordet «voksesmerter» ved flere anledninger i mine tanker. Ikke fordi det dreier seg om et barn med muskelsmerter i bena, men fordi å vokse i en mer metaforisk betydning på mange måter er smertefullt. Det er vanskelig og hardt å ta valg og å bli voksen.

Ida Larmos tegneserieroman-debut handler nettopp om det å vokse. Ikke fysisk, men i seg selv. Å finne ut hva man vil og hvem man vil være er store oppgaver som vi påtar oss når vi flytter hjemmefra og skal bli voksne. Det er imidlertid først etter en stund at det demrer for oss at disse spørsmålene aldri fullstendig besvares. Vi blir aldri «ferdige» eller «fullstendige» utgaver av oss selv og vi fortsetter å ha voksesmerter så lenge vi lever.

Bow & Arrow er en tilgjengelig tegneserieroman som gjennom sitt virkelighetsnære preg åpner for at man kan finne en trygghet også i usikkerheten. På denne måten kan boka være relevant for de aller fleste, ung som gammel. Noen vil sikkert kjenne seg mer igjen enn andre, selv kunne jeg imidlertid ønske jeg hadde hatt den for hånden da jeg flyttet hjemmefra.  

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.