«Det føles ganske billig. Tegneserier om at jeg ikke har ideer til tegneserier er gjort tusen ganger» sier hovedpersonen i novellen Dakapo. Det er også et fortellergrep som er brukt tusen ganger før. Men så begynner man å legge merke til at det er de samme åtte rutene som går igjen, side etter side. Bare tegningene oppå er annerledes. Hovedpersonen sitter fast i eget liv: det er den samme rytmen, de samme tankene, de samme veggene, den samme utsikten. Det eneste som endrer seg er den stadig mer utflytende streken.
Anmeldelse
Delvis fornøyd
Ola Lysgaard
Überpress
2019
Ola Lysgaard er kjent for å eksperimentere med både form og innhold. Når Lysgaard gir ut noe, vet man aldri helt nøyaktig hva man får, og han er en av få serietegnere som ikke har mer skam i livet enn at han gjerne viser frem rubbel og bitav det han har laget opp gjennom årene. Dessuten er han ikke fremmed for å legge mye av seg selv i seriene han lager, noe som kan gjøre det å lese seriene hans til en veldig personlig opplevelse.
Alle skal med
Delvis fornøyder en samling av Ola Lysgaards historier laget i perioden 2015-2018. Det er stripeserier, en- og tosidere, Lysgaards egen bacheloroppgave og lengre noveller. Selve streken kan endre seg fra konsept til konsept, men det hele bindes sammen av at nesten samtlige fortellinger forsøker å si noe meningsfullt om serieskaperen, leseren og samfunnet som de alle er produkter av.
Spennvidden er enorm. Røyndorfin diskuterer virkelighetsforståelse, straffemetoder og hvordan mennesker kan finne mening i livet. Hyggeligdissekerer en bestemt situasjon og viser hvordan ulike mennesker kan oppfatte den. OK minuser en samling mer eller mindre banale seriestriper som fungerer best når de leker med leserens egne forventninger til selve formatet, men som faller på steingrunn når de forsøker seg på tyngre materie. Lonelyboy_92 er en herlig uttrykksfull lek med ulike teknikker og stilarter, mens Deprimerter en slående hudløs beskrivelse av livet med depresjon.
Fem av fortellingene ble laget under såkalte 24-timers seriemaraton hvor serieskaperne har nettopp 24 timer på seg til å produsere en komplett tegneserie på 24 sider, og noen ganger knoter Lysgaard det virkelig til. Et godt eksempel er Mindsuck,som starter uhyre lovende, men som rent dramaturgisk raser fullstendig sammen etter seks-syv sider. Det gjør likevel ikke eksperimentet mindre interessant.
Alt og alle skal med i Delvis fornøyd. Den kunne med fordel vært strammere redigert, men da ville den vært en helt annen bok. Og en slik bok hadde sannsynligvis ikke vært like spennende å lese.
Utmattende Tumblr-strøm
Å lese Delvis fornøyd føles som å fortape seg i Lysgaards personlige Tumblr-konto. Den er en strøm av eksperimenter, ideer og anslag; det er beskrivelser av kjærlighet, ensomhet, kapitalisme, depresjon, ensomhet, generasjonskløfter, politikk og ikke minst tegneseriemediet selv. Den er barnslig, veslevoksen, bedrevitende, usikker, provoserende og gammelmodig. Den er vrang, uforutsigbar og mildt sagt varierende.
Sannsynligvis ville dette vært en enda bedre utgivelse om de svakeste elementene var ryddet bort: Boken tynges av eksperimenter som fører ingensteds hen og bløte vitsetegninger, men den løftes av de underfundige tvistene, de uventede poengene og ikke minst den nydelige fargebruken.
Delvis fornøyder en utmattende utgivelse, full av mangler og svakheter, men det spiller ingen rolle. Dette er en original og tankevekkende utgivelse fra en tegneserieforfatter som tar virkelige sjanser. Jeg elsker den. Og noen ganger misliker jeg den også temmelig mye. Flott, ikke sant?
