Anmeldelse
Jobb
Anders N. Kvammen
No Comprendo Press, 2020
Sjelden har vel en så enkel tittel vært så dekkende. Jobb, som tar opp tråden der Anders N. Kvammens debutbok Ungdomsskolen slapp den i 2016, følger serieskaperens alter ego Aksel gjennom et dusin mer eller mindre utakknemlige jobber fra han er 14 til han en gang etter fylte 30 endelig får oppfylt kunstnerdrømmen. Halvt er den en selvbiografi og halvt er den en historie om hvordan alt fra bosituasjon til kjærlighetsliv blir påvirket av jobben man har.
Indirekte tegner boken dessuten et bilde av hvordan det er å havne nederst på rangstigen i dagens norske arbeidsliv. Aksel, en pliktoppfyllende og grei ung mann med bare noen vage ambisjoner om å bli kunstner, er nemlig ikke kvalifisert for andre jobber enn slike ingen går rundt og drømmer om: ekstrahjelp i butikk, pakker i bokhandel, plenklipper på gravlund, trykker av reklamemateriell, helpdesk i et it-konsultfirma.
Aksel opparbeider seg aldri noen rettigheter og får aldri råd til annet enn å leie boliger av den knapt nok beboelige typen. Hadde det ikke vært for telefonen han en dag får fra tegneserieforlaget No Comprendo, er det lett å se for seg at Ande… – unnskyld! – Aksel ville blitt sittende fast i en evig nedadgående spiral av sjeledrepende arbeidsdager og stadig lengre kvelder på puben. De siste sidene i Jobb oppleves da også som et eneste stort lettelsens sukk fra forfatterens side.
Mild kjøkkenbenkrealisme
Anders N. Kvammen er, som barneskolelæreren hans skryter i prologen, flink til å huske detaljer. Og selv om han langt fra er like pratesyk – eller selvutleverende – som en Karl Ove Knausgård, er Jobb et minnearbeid helt der oppe på Min kamp-nivå. Se bare hvordan butikkhyllene bugner av nitidig tegnede varer eller hvordan en gammel arbeidskamerat blir gjort levende med bare noen enkle streker og et par talende replikker.
Tegnemessig ligger Kvammen et sted mellom Christopher Nielsens røffe undergrunnsprimitivisme og Anna Fiskes barnlige naivisme. Perspektiv og anatomi er kanskje aldri etter læreboken, men ingen kan nekte for at de er konsekvente i utførelsen. De tette skraveringene får sidene til å nærmest vibrere i all sin sort-hvite prakt.
Bokens kanskje mest effektive sekvenser er de små, ordløse som fanger rytmen – søvn, trikk, jobb, mat, øl, søvn, trikk, jobb, mat, øl – i en hverdag som aldri fører noe sted, som aldri blir til noe mer. Det er både poesi og gjenkjennelse å finne i Anders N. Kvammens milde form for kjøkkenbenkrealisme.
Ja, også kan han til tider være riktig morsom også. Det er bare dét at han har humoren til en oppgitt mann. Man må kanskje være litt slik selv for å le med.
Sånn hadde vi det da
Undertegnede tilhører en sikkert forsvinnende liten minoritet som synes mottakelsen av «Ungdomsskolen» tenderte mot det hysteriske. Det var en løfterik debut, for all del, men jeg har vanskelig for å se at den hadde tyngde nok til å forsvare så høythengende utmerkelser som Brageprisen og nominasjonen til Nordisk Råds Litteraturpris. Med den mer ambisiøse – og i mine øyne langt mer tilfredsstillende – «Jobb» viser dessuten Kvammen at han fremdeles er en serieskaper i utvikling.
Det viktigste er kanskje likevel hva disse to tegneseriebøkene utgjør til sammen: en sjeldent levende skildring av hvordan det var å vokse opp i Norge på 90-tallet og bli voksen på den andre siden av årtusenskiftet.
Og det er all grunn til å tro at Anders N. Kvammen ikke har laget sine viktigste verk ennå.