Øyvind Lauvdahls Kjære Sorgenfri er en illustrert reiseskildring fra våre tre nordligste fylker. En halvbiografisk versjon av forfatteren (som ikke likner så mye på fotografiene jeg har sett) har en stor fascinasjon for landområdene nord for Trondheim, og sender brev fra sine reiser i Nordland, Troms og Finnmark (og et ørlite opphold på sivilforsvarstrening på Toten).
Kjære Sorgenfri tar hovedsakelig for seg områdene rundt Porsangerfjorden, men beskriver allikevel Nord-Norge som helhet.
Gaus, Roms, Brumund og Lauv Da(h)l
Kjære Sorgenfri
Øyvind Lauvdahl
Überpress
2018
Øyvind Lauvdahl er kanskje for mange mest kjent som ninjakompisen i Mads Eriksens (sårt savnede) stripeserie M. I tillegg til å figurere som reddende ninja-engel som slåss mot ninja-tegneseriekritiker Morten Harper, står Lauvdahl bak utgivelser som Torsken Bel-Air og Kinatown sammen med Jens K. Styve. Han bidro også i John Jamtli og Vegard Skogmos DASS.
I likhet med sin venn og kollega Mads Eriksen er heller ikke Øyvind Lauvdahl redd for å referere til sin barndoms popkultur i tegneseriene sine. Konseptet bak Kjære Sorgenfri er en slags potpurri av en genuin fascinasjon for Nordland, Troms og Finnmark, og et kjærlighetsbrev til barndommens eventyrere: Brødrene Dal og Onkel Reisende Mac fra Fragglene.
Lauvdahls strek er ukomplisert, og minner ofte om ligne claire-stilen man finner i flere tegneserier fra Tintins tid. Den stemningsfulle og sterke fargebruken gjør likevel at Kjære Sorgenfri får sitt eget uttrykk. Tegneserien er i en ganske bunden form, og holder seg ganske strengt til oppsettet med fire kvadratiske ruter: to oppe og to nede. De eneste avvikene fra disse er de sporadiske rektanglene på øvre halvdel av siden, og det første og det siste panelet i hvert kapittel, som har omtrent samme ratio som et postkort.
Og det er i postkortene Kjære Sorgenfris handling foregår. Fordi boken er en samling postkort, og teksten formidler denne, er bokens tegninger hovedsakelig en slags rekke med bekreftelser av det som står i tekstruten, fremfor noe som selv driver historien videre. Bildene er fremfor alt illustrasjoner, eller fotografier med snakkebobler, som følger med postkortene Lauvdahl sender.
Nesten hver eneste side gjemmer en eller annen referanse til noe Lauvdahl og andre som var unge på 80- og 90-tallet sannsynligvis har sett på Barne-TV. Kombinasjonen av dette og Lauvdahls lette og lekne strek, gjør Kjære Sorgenfri til en morsom affære. På grunn av illustrasjonenes natur beskrevet ovenfor, er de et fremragende medium for små, visuelle gags, og punchlinene står i kø gjennom hele boken. Lauvdahl har en rik og morsom fantasi, men noen av de morsomste spøkene i boken er gjerne annotert med «Dette skjedde virkelig!».
Onkel Reisende Øyvind
Kjære Sorgenfris episodebaserte struktur kommer av at tegneserien opprinnelig kom i det nordnorske gatemagasinet Sorgenfri sine julebøker mellom 2010 og 2016. Det siste kapittelet er nytt for anledningen, og fungerer i stor grad som et «og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.» Dette er et billig og sjelden godt grep, men i akkurat dette tilfellet fungerer det bra, mye på grunn av bokens småparodiske form.
På grunn av det begrensede omfanget tegneserien opprinnelig hadde, er det derfor flott å se at utgiver Überpress har plukket opp Kjære Sorgenfri og publisert den for et større publikum. Tegneserien er ikke koblet til magasinet Sorgenfri i seg selv, og man kan lett lese nesten hele boken uten å tenke over at Sorgenfri er et gatemagasin. Helt frem til Kjære Sorgenfris jeg-person kjøper et lokalt gatemagasin i Bodø sent i boken og refererer til Sorgenfri, var jeg overbevist om at Sorgenfri var et dekknavn på en person.
Tonari no Nord-Norge
Kjære Sorgenfri er en deilig parodi på oppdagerkulturen vi kjenner fra «gamle dager.» Når jeg sitter og leser, minnes jeg stadig oppdagelsesferdene jeg hadde på sommerhytta, hvor jeg tok med meg oppdagerhjelm og speiderkniv og hogget meg gjennom siv og barskog, for å oppdage dammer, gjemte blomsterenger og andre hytter.
Samtidig får Kjære Sorgenfri tankene til å flyte mot det lett rasistiske som denne arven kommer fra. Jeg-personen i Kjære Sorgenfri står som et eksempel på den søkende oppdageren som har fått nyss om det magiske og sagnomsuste, og leter forgjeves etter sitt bilde av samer. Når han finner ut at han er omgitt av dem, ser man skuffelsen over at de ikke er denne mytiske, nærmest orientalistiske, versjonen han håpet på.
Kjære Sorgenfri er en veldig positiv bok. Jeg-personens evige optimisme og utforskningsglede formidles gjennom både tekst, strek og fargelegging, og smitter over på leseren. Kombinert med visuelle spøker og snert i språket, er det nesten umulig å ikke smile når man leser. Bokens promoteringsperiode på Instagram var også svært effektiv i å sette stemningen ved å legge ut typiske turbilder tegnet i Kjære Sorgenfris strek.
Dette er en vakker, morsom og hyggelig tegneserie. Den fanger det norske «ut på tur, aldri sur» og overfører det til leseren. Dens sjel og varme får selv den blekeste kjellerdveler av en Oslo-søring til å ville reise lenger nord enn de noen gang har vært (Trondheim), og oppleve landskapene rundt Porsangerfjorden.
Hadde det ikke vært for all myggen.
