Kjøt er et urbant skogseventyr med tekst av Mette Karlsvik og illustrasjoner av Tord Torpe. Sjangermessig slekter historien på folketro og naturmytiske ballader hvor hovedpersonen forsøkes trollbundet av underjordisk vesener. Arven fra folkediktningen er synlig flere steder i boken, hvor speilinger av ferskvannsvetten Nøkken blandes med lyriske og visuelle representasjoner av moderne liv.
Kjøt
Tord Torpe og Mette Karlsvik
Magikon forlag, 2018
Forvrengt i et eldgammelt speil
Handlingen er lagt til et nåtidig Oslo, hvor vi følger en ung jente på utflukt ut av byen og inn i skogen. Hovedpersonen er i randsonen mellom skole og jobb, ung og voksen, og langt hjemmefra, med en skiftende indre tilstand som gjør henne mottakelig for lumske angrep fra fantasien. I skogen finner hun et tomt hus hvor hun entrer et speil. Her begynner eventyret.
Historien er kronologisk fortalt, og innledningsvis enkel å følge. Etterhvert øker kompleksiteten og med det fortolkningsmulighetene av boken. Gjentatte bilder peker i retning Nøkken, og straks man blir oppmerksom på disse hintene blir historien mer og mer sammenhengende.
Vendepunktet kommer midt i boken når speilmotivet introduseres. Ifølge Theodor Kittelsen, som har malt de mest ikoniske bildene av Nøkken, var det såre enkelt for vedkommende å «fange oss i det deilige dirrende speilbilde».«Eg må ikke stirre på meg sjølv i spegelen» tenker hovedpersonen mens hun nistirrer på seg selv. Kort tid etter tramper et formskiftende vesen inn i huset. Hovedpersonen blir med skikkelsen videre inn i skogen.
Det hintes tidlig om dødens forestående nærvær i boken. «Er det hausten som helsar?» spør hovedpersonen ved synet av en hengende hanske i et tre. «Er hausten allereie på veg?» Hansken er like hvit som den omskapte Nøkken i Kittelsens maleri Gutt på hvit hest. Illustrasjonene i boken legger seg tett opp til fargepaletten i dette bildet.
Når Theodor Kittelsens ikoniske tegning Nøkken (1904) parafraseres mot slutten av historien er det ikke lenger noen tvil om hvem formskifteren representerer. Den endelige slutten er likevel åpen for flere fortolkninger.
Original gjendiktning
Kjøt har blitt til etter initiativ fra forlegger Svein Størksen, som nok en gang viser god teft for nyskapende fortelling. Resultatet er et friskt og originalt verk som samtidig går i dialog med tidligere tegninger og diktning.
Tord Torpes illustrasjoner er et kapittel for seg selv, med en uredd bruk av graderinger og et viltert spenn som går fra teksturert realisme til lekende abstraksjoner. De særpregede tegningene minner til dels om franske Christelle Enault.
Torpe har tidligere lekt med tegneserieformatet i silketrykk som The Vase (2015) og The One (2015), og sammen med Derek Louis Ercoland står han bak de selvinitierte tegneserieantologiene Vegatable Comic (Tur-nips, 2013) og Confusion Comic (Tur-nips, 2014). Sistenevnte vant diplom i Årets vakreste bøker 2014.
Mette Karlsvik har tidligere vunnet Tarjei Vesaas Debutantpris (2005) og Stig Sæterbakkens minnepris (2012), og det er heller ikke første gang Karlsvik jobber tett med dyktige illustratører. I 2014 ga hun ut bildeboken Dyrebar (Magikon forlag) i samarbeid med Katrin Berge. Også her går natur og fantasi hånd i hånd.
Inspirerer til gjenlesning
Boken er helhetlig gjennomført med følsomt språk, fengslende illustrasjoner og gjennomtenkte plasseringer av bilder og tekst. Teksten er godt integrert i oppslagene, men enkelte steder blir leseretningene litt vel eksperimentelle, slik at det går på bekostning av rytmen og flyten i teksten. Det blir fort til at man dveler ved detaljrikdommen og stiliseringene i tegningene til Torpe, og dette fører tidvis også til at man mister tråden i teksten og sammenhengene mellom rutene. Helsidesoppslagene fungerer på så måte best, hvor teksten er stykket opp i ruter og man kan fordype seg i illustrasjonen etter endt lesning.
Med sitt eksperimentelle uttrykk kan Kjøt fort fremstå som forvirrende, men straks mytologien rundt Nøkken blir vekket til live oppstår det magi i fortellingen. Fortolkningsmulighetene vokser og det som ved første øyekast fremsto som rotete og unødvendige detaljer gir plutselig mening. Bergtakingsvisen har funnet en overbevisende arvtaker i tegneserieform.
