Som serieskapere flest er Zerocalcare en hjemmekjær type. Han trives best i Rebibbia, en bydel i den nordøstre delen av Roma, hvor han har Internett og Facebook og «følelsen av å være i verdens midtpunkt». Til tross for dette foretok han i 2015 to reiser til regionen Rojava i det krigsherjede området mellom Syria, Tyrkia og Irak.

Anmeldelse

Zerocalcare
Kobane Calling
Oversatt av Emma Bakkevik
H//O//F, 2018

Zerocalcare dro fordi han var fascinert av det bokstavelig talt grensesprengende sosiale eksperimentet som foregår der: I 2011, midt under den syriske borgerkrigen og mens IS var på fremmarsj, erklærte kurderne i Rojava selvstyre basert på radikale prinsipper om demokrati, kvinnefrigjøring, religionsfrihet, etnisk sameksistens og omfordeling av rikdom.

Kobane Calling, en drøyt 260 sider lang, noen ganger rørende og noen ganger opprørende reisedagbok i tegneserieform, er det fysiske resultatet av Zerocalcares reiser.

Fra tegneserien Kobane calling

Journalistikk i undergrunnsstil

I form ligger Kobane Calling nær bøkene til de mer kjente tegneseriejournalistene Joe Sacco (PalestinaFotnoter i Gaza) og Guy Delisle (Opptegnelser fra JerusalemPyongyang). Zerocalcare, som egentlig heter Michele Rech og er en av Italias mestselgende serieskapere de siste 20 årene, gir små portretter av mennesker han møter, fører en løpende indre dialog med seg selv og fyller inn med kart og historiske oversikter der det trengs. Forskjellen på de tre tegnerne ligger først og fremst i lynne.

Mens amerikanske Sacco er veldig seriøs, liksom alltid tynget av den dystre materien han jobber med, og canadiske Delisle er nøktern og tørrvittig, har Zerocalcare umiskjennelig middelhavstemperament.

Sidene hans er tettpakkede, layouten er frittflytende og de energiske tegningene gir seg ikke ut for å være mer fancy enn de er. Tvert i mot: I klassisk undergrunnsstil dyrker Zerocalcare overdrivelser og tydelige typer, fremstiller sin mor som en stor, hysterisk høne og peprer tekst og bilder med populærkulturelle referanser. Samtidig har han full kontroll over virkemidlene. Kobane Calling blir aldri rotete eller forvirrende.

Og når krigens alvor først melder seg – når Zerocalcare hører bombene falle, når han ser familier sørge over sine døde, når han kjenner liklukten fra ruinene i Kobane –gjør den ellers så lettbente tonen at disse skildringene får desto større tyngde.

Fra tegneserien Kobane calling

Forelsket i revolusjonen

Er det noe naivt over Zerocalcares fremstilling av Rojava? Er han blåøyd i møte med PKK-geriljaen? Er fyren kanskje bare en revolusjonsromantiker? Den nærmest forelskede fremstillingen av drømmesamfunnet og dets edle, altoppofrende innbyggere mot slutten av boken gjør det naturlig å stille slike spørsmål. Man spør seg også om ikke PKK egentlig er en terrororganisasjon – EU, NATO og USA mener jo det – og om ikke alle utopier er dømt til å feile.

Heldigvis er ikke Zerocalcare blindere enn at han spør seg selv om de samme tingene.Og han svarer på idealistens vis: «Her gjør de noe som for meg er et slags fyrtårn for menneskeheten akkurat nå. Som må hjelpes fram, forsvares og støttes. For hvis de taper, taper alle.»

Og uansett hvilke spørsmål man måtte sitte igjen med etter endt lesning – og spørsmål vil man alltid sitte igjen med når temaet er Midt-Østen – er det mer innsikt å hente i denne lille tegneserieboken enn i en hel uke med Urix-sendinger på NRK.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.