Det bergensbaserte forlaget Überpress fokuserer ofte på sci-fi og fantasy-tematikk. Etter den noe overraskende utgivelsen av Øyvind Lauvdahls Kjære sorgenfri (som Empirix kalte «en vakker, morsom og hyggelig tegneserie»er Überpress aktuell med Tor Engdals Lapskaus, som passer hånd i hanske med deres sedvanlige «sjangertegneserier». Engdal har lite annet utgitt materiale, men man kan finne et av hans eldre arbeider på Nettserier, og se utviklingen hans i sci-fi-antologien til Überpress.

Gjennomgående i seriene hans er en interesse for langstrakte actionsekvenser. Ruteoppsettet i Lapskaus følger disse sekvensenes behov for flyt, og de underholder og fungerer bra. Serien introduserer oss for en klassisk fantasy-verden med fantastiske skikkelser, helter, magi, samt et eget språk Engdal har laget for anledningen – alle sammen troper du finner i mye fantasy-litteratur. Sammen med dette kommer Engdals skrullete, litt interne humor, som i språkbruken tidvis bringer tankene til stripeserier som Pondus.

Lapskaus Tor Engdahl

Hurtigkokt biff

Serien er delt inn i to deler: Biff tartar og Hønsesuppe. Første del forteller en kort historie om en helt – Råger – som kommer tilbake fra sine eventyr, og har pådratt seg et kraftig tilfelle av post-traumatisk stressyndrom. Han fungerer ikke i hverdagen, og klarer ikke å spise, siden dette fremkaller flashback av menneskeeteren han traff på sine ferder. Konen feiltolker dette som at han savner action i hverdagen, og initierer et rollespill hvor Råger flipper ut, og ender opp drept av sin kone.

Lapskaus

Tor Engdahl

Überpress, 2018

Man får vite veldig lite om bakgrunnen til karakterene, og det er dermed vanskelig å relatere til dem. Actionsegmentet tar dessuten opp nesten halvparten av sidene i historien, noe som gjør at det hele bare flyr forbi. Langstrakte kamper og kriger er utbredt i fantasy, men det treffer sterkest når man bygger opp til det – som i klassikere som Ringenes herre eller Zelda. Og da det kanskje er urettferdig å sammenligne en tegneserie på nitti sider med den slags massive fortellinger, er tropene som tas i bruk veldig gjenkjennbare, men ikke oversatt på en tilfredsstillende måte til et kortere tegneserieformat.

Karakterene i Lapskaus er noen du nettopp har blitt kjent med og knapt bryr deg om, og kampscenene har dermed liten psykologisk virkning. Biff tartar kunne fungert som en intro til den mye lenger Hønsesuppe om den enten var kortet ned og konsentrert, eller dradd ut til et lenger, psykologisk drama.

Lapskaus Tor Engdahl

Ufullstendig språk

Hønsesuppe er hovedhistorien i boken, hvor vi følger Rågers kone som flykter fra landsbyen etter mordet, og blir reddet fra drukning av en mystisk figur. Hønsesuppe fungerer bedre enn Biff tartar på mange plan: Historien gis mer tid, mystikken rundt den kappekledde skikkelsen blir bygd opp over flere sekvenser, og understreket av introduksjonen av et mystisk språk. Likevel vender mange av de samme problemene fra Biff tartar tilbake her. Stoffet får ikke tid til å bli marinert nok til at det spiller noen rolle på et psykologisk plan, og de mystiske aspektene får ikke nok fokus til at jeg brydde meg spesielt om avsløringene.

Spesielt språket er spesielt noe det er vanskelig å bry seg om i et så kort format. Grunnen til at egenlagde språk i litteraturen ofte er appelerende er rett og slett størrelsen på universene og mystikken som skapes rundt fiktive sivilisasjoner. Engdals språk er muntlig bergensk transkribert til et runelignende alfabet, og dekodes bakerst i boken. Det er et ekstra irritasjonsmoment i dekodingsprosessen at bokstavene ligner for mye på hverandre, og i tillegg er ganske så skriblete på sidene hvor det tas i bruk. Dersom Engdal ekspanderer universet sitt i kommende utgivelser og benytter hemmelige språk på denne måten som et gjennomgående element vil det kunne være et interessant grep.

Lapskaus Tor Engdahl

Fontvalg og skrivefeil

Engdals oppskrift er noe jeg kan like i teorien, men det er mye som ikke fungerer i Lapskaus. Sett bort fra personlige preferanser hva angår estetikk og skrivestil, er spesielt det narrative svakt. Jeg får inntrykk av at det har kommet litt på slep – at ønsket om å tegne monstre og kannibaler i langstrakte, fargerike actionsekvenser kom først, og at historien ble til som en unnskyldning for dette. Så til tross for Engdals tekniske ferdigheter, ender det hele opp med å føles litt halvveis.

Jeg frustreres i tillegg litt over mindre aspekter, som forstyrrer helheten i serien: Det forferdelige fontvalget er øverst på listen, men også de mange skrivefeilene, relativt til tekstmengden, som redaksjonen burde ha tatt seg av. Jeg synes også det estetiske uttrykket er for kontrastløst, men mistenker at dette kan ha med printen å gjøre.

Til tross for svakhetene ved det narrative, er det positive ting ved Lapskaus som gjør den verdt en lesning av tilhengere av action- og fantasy-tegneserier. Engdal kan ha mye å komme med om han klarer å ekspandere universet sitt, samt oversette fantasy-tropene han bruker til tegneserieformatet på en bedre måte.

Øistein Bergli er en tegneserieskaper og illustratør basert i Oslo.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.