Anmeldelse
Sabotør
John S. Jamtli
Cappelen Damm, 2018
Sabotør gir seg heldigvis ikke ut for å være noe annet enn en røverhistorie fra krigsårene, ellers kunne sammensausingen av faktiske og fiktive hendelser, kombinert med en uhemmet bruk av stereotyper fort blitt problematisk. Som fartsfylt underholdning fungerer boken ypperlig.
Kommunistisk motstandsbevegelse
I John S. Jamtlis komiske actioneventyr følger vi den kommunistiske Osvald-gruppen som drev sabotasje mot okkupasjonsmakten i Norge under krigen. Gruppen ble ledet av Asbjørn Sunde som senere ble dømt for landssvik og spionasje for Sovjetunionen. Dommen mot Sunde har preget ettermælet av Osvald-gruppen i så stor grad at de gjenlevende medlemmene først i nyere tid har mottatt honnør for handlingene sine. Sabotør fremstår i stor grad som en hyllest til Osvald-gruppen.
Hovedpersonen som deltar i sabotasjeaksjonene i boken er delvis portrettert etter Jamtlis bestefar, Johan Jæger Elvebakk (1922-2004), som var krigsfange i Falstad fangeleir før han rømte til Sverige. Johan deltok aldri i Osvaldgruppen, og her befinner vi oss nær det som må blir en innvending mot boken, nemlig at fint lite av det som fortelles går an å stole på.
Fransk-belgisk hommage
Historien i boken er lagt i en fransk-belgisk strek, med en hårfin balanse mellom hardkokte og komisk figurer, ikke ulikt Tome & Janrys arbeid på figuren Sprint. Streken er hakket grovere, men samtidig mer detaljert. Alt er tegnet digitalt.
Jamtlis talent som konseptdesigner skinner gjennom i serien, med et gjennomført figurdesign med neser og øyne som sier klart fra hvem som er snill og slem. Mest imponerende er det når Jamtli kombinerer snille og slemme særtrekke i samme figur, for å få frem motstridighetene i karakterene. Store pupiller sikrer kommunisten Asbjørn Sunde en overbevisende plass blant de snille.
Vidkun Quisling er den første figuren som introduseres i boken, lattervekkende tegnet, med en hengende pølse-nese. Kort tid etter møtes hovedpersonen Johan og Osvald-gruppelederen Knut i Falstad Fangeleir. Etter flere sammensveisede opplevelser, kulminert i en felles flukt, rekrutteres til slutt Johan som sabotør. Herfra går det slag i slag med sabotasjehandlinger, infiltrering og krig. Slutten har en mer ettertenksom tone.
Historisk ukorrekt
All den tid Sabotør anstrenger seg for å hedre Osvald-gruppens ettermæle blir man som leser tvunget til å ta stilling til de historiske hendelsene som skildres, og i en slik sammenheng blir sjangeren en svakhet for boken. Røverhistorien er rett og slett for god til at det går an ta den bakenforliggende historien seriøst.
Det historiske forelegget tjener først og fremst dramaturgien i historien til Jamtli, hvor ulike personer og hendelser blandes sammen for å skape flyt og sammenheng. Som sjangerfortelling er dette både nødvendig og riktig. Å gi Osvald-gruppen æren for eksempelvis norske soldaters og Rikspolitets arrestasjon av gestapoagenten Henry Rinnan mener jeg likevel er å dra det litt langt. Litt av hva som egentlig skjedde er imidlertid fint dokumentert bakerst i boken. Noe av funksjonen med de historiske notatene går dessverre tapt da notatene har henvisninger til sidetall, mens boken mangler sidenummerering.
Språklig mangfold
Jamtli inkluderer ulike norske dialekter i historien, noe som bidrar til å gjøre historien mer autentisk. Bruken av tyske setninger med hyppig frekventering av ordene raus og ratten gjør det hele utstrakt morsomt, men samtidig mer virkelighetsfjernt. Raljeringen med tyske gloser leder imidlertid frem mot et poeng senere i historien, når en infiltratør avslører seg selv med å bruke lignende ord på norsk.
John S. Jamtli benytter også de voldsomme aksjonene til å bygge opp reaksjon hos hovepersonen. På et tidspunkt får hovedpersonen nok av eksessene i drap og blir uvel av sine egne gjerninger. I disse sekvensene får Jamtli demonstrert en styrke jeg gjerne ser mer av.
Gjennomført sjangerlek
Sabotør er genuint morsom, godt tegnet og flott fortalt. Som sjangerfortelling er den stilrent gjennomført, samtidig som Jamtli makter å tilføre sjangeren nye grep. På en av sidene i Sabotør har Jamtli tegnet serieskaper Kristian Krogh-Sørensen vandrende gatelangs i Oslo. På veggene finnes parodierte versjoner av Harald Damsleths propagandaplakater. Slike detaljer hever boken ytterligere.
Fortellingen sier noe viktig om hvordan den ene handlingen legitimerer den neste, og hvor lett det kan være å bli avstumpet i møte med krig. Det er ikke verst, med tanke på at historien mest av alt synes å være kokt sammen for å skape fartsfylt og rølpete moro.
Ellers stilles det få spørsmål ved Asbjørn Sunde og Osvald-gruppens politiske agenda for å drive sabotasje under krigen. Som hovedpersonen selv sier: «Tja, det har vel ikke mye å sei? Så lenge man får knært nazijævla…».