Anmeldelse
Et splittet folk
av Fedor Sapegin
Minuskel forlag
148 sider
Det første som slår meg når jeg begynner å lese Fedor Sapegins Et splittet folk, er at det er en pågående konflikt jeg leser om. Likevel er hendelsene han skildrer i introduksjonskapitlet hendelser fra nær fortid, de er allerede historie.
Det føles rart å tenke på at disse situasjonene, som var nyhetsstoff også i norske medier mens de pågikk, nå kan settes inn i en historisk sammenheng som beskriver en kronologi i Ukraina-konflikten. Jeg leser om snikskytterne på Maidanplassen og annekteringen av Krimhalvøya, om brannen i fagforeningsbygget i Odessa, om flyangrepene i Lugansk.
Jeg husker godt disse angstfylte ukene og månedene i 2014, der det føltes som om hele Europa ble snudd på hodet. Men før jeg leste denne tegneserien hadde jeg ennå ikke kontekstualisert det som historie– det eksisterte i hodet mitt som løsrevne nyhetssaker, deler av en jevn strøm bilder, tekst og film som ennå dukker opp i mediene, om enn mindre hyppig.
Fedor Sapegin, som tegneseriedebuterte med Maskinen på Jippi forlag i 2013, har skrevet seg selv inn i denne historien. Han ble født i Sovjetunionen i 1985, det året Mikhail Gorbatsjov tok over som generalsekretær i kommunistpartiet. I bokas første sider får vi et glimt av den unge Fedor som leker i stua mens Gorbatsjov innvarsler Sovjetunionens kollaps på fjernsynet i desember 1991.
Han forteller videre om alle sårene som har nektet å gro etter fallet, og spoler så raskt fram til februar 2014, i det han bestemmer seg for å reise til Ukraina for å dokumentere «hvordan disse sårene fremdeles hjemsøker folket der».
Et splittet folk er delt inn i to deler, og i ni kapitler i tillegg til forord og etterord. Del 1 er dels en gjennomgang av det historiske perspektivet, dels en samling intervjuer Sapegin har gjort med ukrainske journalister og aktivister i Kiev.
I del 2 følger vi forfatteren på en reise til Øst-Ukraina i 2016, to år etter den forrige reisen. Skildringer fra byen Donetsk og intervjuer med mennesker som har opplevd krigen på nært hold veves inn i hverandre. Sammen med intervjuene i den første delen bærer disse historiene vitnesbyrd om hvor sammensatt denne konflikten er, og hvor brutal krigføringen har vært i mange av de øst-ukrainske områdene.
Sapegin har reist til Ukraina med vissheten om at det er en vanskelig konflikt velge side i. Han gjengir vestlige og prorussiske medieutspill som beskriver to ulike virkelighetsoppfatninger. I intervjuene snakker han med mennesker som står på hver sin side i konflikten og har lite godt å si om sine motstandere.
I det siste kapittelet blir vi introdusert for en tilårskommen amerikaner som har gitt opp livet i Texas for å slåss side om side med separatistene i Donetsk – en merkelig karakter hvis historie forteller mye om hvordan denne konflikten er både regional og global, og hvordan den har vridd og vrengt på menneskers oppfatning av hva som er sant og riktig.
Boka er gitt ut på Minuskel forlag i et tiltalende format og med myke permer. Tegningene er i gråtoner, realistiske, men likevel ledige og godt komponerte – selv om de enkelte ganger kan bli en smule skjematiske og livløse, som om de er tegnet av fra fotografier. Balansen mellom tekst og tegning er god; det blir ikke for teksttungt, og ofte taler bildene mer enn ordene. Det er synd at teksten er trykt, og attpåtil i to ulike fonter. Håndteksting hadde kledd tegningene langt bedre, selv om det nok hadde tatt opp mer plass på sidene.
Noen ganger gjør disse litt skjematiske tegningene og den trykte teksten at leseren sliter med å engasjere seg i historien. Det er litt kjipt å alltid komme trekkende med Joe Sacco når en slik journalistisk tegneserieskildring skal omtales. Men det Sacco gjør så mesterlig, er jo nettopp å presentere oss for journalistens dilemmaer, tillitskriser, tvil og tilkortkommenhet.
I Sapegins intervjusekvenser formidles intervjuobjektets uttalelser akkompagnert av tegningene. De ulike intervjuobjektene står langt fra hverandre i konflikten, men Sapegin røper ikke hvordan han selv vurderer dem og utsagnene deres. Et hederlig unntak er intervjuet med den jødiske talsmannen for nasjonalistbevegelsen Høyre sektor, Boris Berezov. Her blir vi med forfatteren inn på kontoret til denne paradoksale aktivisten og blir presentert for både Berezovs hensynsløse holdninger og hans «trang til å overbevise», og Sapegins ukomfortable posisjon der han sitter inne på kontoret i nasjonalistenes hovedkvarter.
Et splittet folk er et solid stykke tegneseriejournalistikk og en utgivelse som fortjener et stort publikum. Den utnytter tegneseriemediets muligheter godt. I tillegg gir den innsikt i en forvirrende konflikt som nå er på vei inn i glemselen hos mange norske lesere, men som pågår på vårt eget kontinent og som – slik Sapegin antyder i etterordet – vil fortsette å splitte regionen i årene som kommer.
