Anmeldelse

Museum
Anna Fiske
Cappelen Damm, 2022

Nasjonalmuseet har bedt Anna Fiske være Anna Fiskete på vegne av dem. Det er en glimrende ide, for jeg kan ikke tenke meg en bedre person til å vise barna den verdenen som finnes inne i et museum. Men lykkes hun?

Anna Fiske utforsker ting i bøkene sine; Verden i Hallo Havet, Hallo Jorda og Hallo Planeten; mennesker i Hvordan begynner man på skolen?, Hvordan er det å være voksen? og Hvordan lager man baby?; og hvordan livet føles i de syv bøkene som samlet kalles Følelsesbiblioteket.

Fiskes bøker er finurlige. Figurene som dukker opp i dem er unike, skakke og uhøytidelige. Hun tryller frem en humor og varme som er uten sidestykke. Det er noe barnlig ved dem, som om hun har en klokkeklar kontakt med barndommens univers som svært få andre voksne har. Kanskje det dukker opp en i hver generasjon, og at hun er vår Tove Jansson, vår Gunilla Bergström?

Anna Fiske undrer seg over alt det verden er – det er det som gjør henne så spesiell. Det er nemlig helt åpenbart at bøkene, som ofte lages for barn i aldersgruppen 5-9 år, er aktivt tenkearbeid for henne. Hun leker ikke barnebok-forfatter, dette er blodig seriøst arbeid.

Anna Fiske Museum anmeldelse

Å tenke med museet

I Museum tar omviser Ylva imot en stor gruppe besøkere på Nasjonalmuseet. Ylva (Anna Fiske) guider de besøkende (leserne) gjennom det enorme museet ved å velge ut objekter som representerer samlingen innen kunst, design og arkitektur.

Karakterene er mangfoldige. Fiske klarer å vise det store spennet i reaksjoner og tanker som de besøkende har i møte med museets samling. Dette kan bygge ned terskelen for å i det hele tatt besøke museet, og se sin opplevelse av samlingen som legitim.

Formidling i museer er i en rivende utvikling, der spennvidden i samfunnet skal tas på alvor. Den stereotype kunsthistorikeren med tversoversløyfe som foreleser foran et passivt publikum er passé. Verden er langt mer kompleks, og denne erkjennelsen bidrar til at museer verden over kan vokse og bli mer kunnskapsrike, mer aktuelle, mer relevante, mer inkluderende. Museer som Tate i England og Museum of Modern Art i USA har egne art kids-kanaler på nettsidene sine med reportasjer, ordlister og korte video-møter med aktuelle kunstnere.

Anna Fiske Museum anmeldelse

Undringen uteblir

Omviseren Ylva plukker som sagt ut verk, epoker og stilretninger som kan gi leseren en smakebit på samlingen, men er grepet «smakebit» riktig strategi? Det føles for pragmatisk, for voksent, for wikipedia-aktig. Bokens omfattende, korte drypp med innblikk i den enorme samlingen blir for omfattende.

Fiske kunne med fordel ha delt opp eller forenklet oppgaven. Slik den står nå, ligner den litt en coffetable bok for barn. Anna Fiskes undring forsvinner litt i vandringen mellom etasjene. Som Ylva selv sier flere ganger underveis: «Vi må videre». Det er derfor noe heseblesende ved leseropplevelsen. Hverken store eller små kan undre med høy puls.

Anna Fiskes Museum er ikke like fri og undrende som mange av de andre bøkene hennes. Premisset, samlingen, er kanskje for broket og kompleks. Men vi føler med omviseren Ylva, hun gjør så godt hun kan.

Kunsthistoriker som bor og arbeider i Oslo.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.