Anmeldelse
Drittungene: Anti-festkomiteen
Bjørn Ingvaldsen og Kristoffer Kjølberg
Gyldendal, 2019
Fargeleggingen er utvilsomt tidsbesparende, men resultatet er både dekorativt og en fin fortellerteknikk.
Det urbane nåtidsmiljøet i den nye barnetegneserien Drittungene er langt unna det ville vesten, men Lucky Luke var likevel det første jeg tenkte på da jeg åpnet boken. Et slående grep fra cowboytegner Morris var skarpe fargeflater i stedet for bakgrunnsdetaljer og enkeltruter heldekket av én farge. For eksempel ruter i rødt som understreker en eksplosjon eller sinneutbrudd.
I Drittungene trekker tegneren Kristoffer Kjølberg teknikken videre, og dekker de flest sidene med bare én bakgrunnsfarge. Boken starter i skolegården i grønt, over i gult inne i klasserommet, så tilbake til grønt, deretter blått og grått og så videre. Enkelte elementer, først og fremst personenes ansikter og armer, har en egen farge, men det er sjelden å se en så monoton fargebruk.
Er dette så latskap fra tegneren? Fargeleggingen er utvilsomt tidsbesparende, men resultatet er både dekorativt og en fin fortellerteknikk. De elementene som har en annen farge står mer frem på sidene, og vekslingen av hovedfarge markerer sceneskifter. Det gjør fortellingen mer tydelig og lettlest. Når det på hver side er én så dominerende farge, oppleves dessuten boken som helhet fargerik og variert når man blar gjennom den.
Ocean’s Eleven i barneselskap
Boken handler om mobbing og utestengning, men fremstillingen er mer illustrerende enn belærende.
Drittungene skal bli en bokserie, ifølge baksideteksten, og dette første bindet har tittelen «Anti-festkomiteen». Serien er skrevet av Bjørn Ingvaldsen, som er en godt etablert barnebokforfatter. Forlaget Gyldendal oppgir at målgruppen er 9-13 år. Ungene i serien er også i den alderen, uten at klassetrinnet er eksakt angitt. Bokens «drittunger» er tre gutter og ei jente, som er klassens outsidere. Når klassens dronningbie arrangerer stor sommerfest, er alle invitert – unntatt de fire tittelpersonene.
Ut fra dette sosiale nullpunktet bestemmer de fire seg for å ta hevn ved å ødelegge festen. Med like porsjoner sinne og pågangsmot sørger de for at det blir servert vond mat og barnslig pynt, de avbestiller den kjente artisten og gjør at jenta ikke får de gavene hun ønsket seg. Ungene utviser stor kløkt i hvordan de manipulerer både voksne og barn for å få dette til. Det er mange snedige og vittige påfunn, boken er som en vri på Ocean’s Eleven i barneselskap.
Muntert om mobbing
Historien kommer raskt i gang med den sentrale konflikten, og etableringen av personene går også unna. Tegningene er enkle og naivistiske, samtidig som streken er polert og tydelig. Stilen har noe av den samme umiddelbare og barnlige kvaliteten som i Riad Sattoufs hyllede oppvekstskildring Fremtidens araber. Det er også fin flyt i dialogen, og boken er lettlest uten at det er lite tekst.
Debuten for Drittungene er en både morsom og moralsk fortelling. Boken handler om mobbing og utestengning, og det vil nok også den unge målgruppen få med seg, men fremstillingen er mer illustrerende enn belærende. Festen forløper verken som vertinnen eller de fire sabotørene hadde sett for seg. Moralen er at det gjelder å være forsiktig med hva man ønsker seg, når omtanken for andre mangler. Det gjelder både den som mobber og de utstøtte som søker hevn.
