arabiske tegneserier jacob høigilt
Jacob Høigilt er førsteamanuensis i midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo. Boken hans Comics in Contemporary Arab Culture slippes 13. februar på Prio i Oslo.

Da jeg dro til Kairo våren 2012 var det for å finne stoff til et nytt forskningsprosjekt om språkendring og politikk i den arabiske verden. Der jeg stod og kikket i bokhyllene i en boksjappe i sentrum, så jeg plutselig noen tegneseriehefter som ikke liknet på noe annet jeg hadde sett før. Tittelen på heftene var Tuk-Tuk, som til vanlig er betegnelsen på de trehjulede mopedene som frakter folk og varer rundt i de fattigere delene av Kairo. Oppdagelsen gjorde at prosjektet mitt endret helt form, og jeg begynte å kjøpe alt jeg kunne komme over av disse nye tegneseriene for voksne. Snart satt jeg hjemme hos en av hovedpersonene i det nye tegneseriemiljøet i Egypt, Muhammad Shennawy. Shennawy hadde en klar plan:

We wanted to make stories for grown-ups – light-hearted stories about real issues in the street, not educational stuff. Also we wanted to export an Egyptian way of drawing.

Demonstrasjonene i den arabiske verden fra 2011 handlet ikke bare om folk som tok til gatene og ropte slagord mot de autoritære herskerne. De gikk hånd i hånd med en veritabel flom av kunstnerisk energi – faktisk kom kunsten før demonstrasjonene. I tiden før og under opprørene vokste det fram ulike kunstneriske undergrunnsuttrykk, som politisk gatekunst, rap- og indie-musikk, og satirisk litteratur. Dessuten så altså tegneserier for voksne dagens lys. Siden den spede begynnelsen med magasinet Samandal i Libanon i 2007 har disse tegneseriene blomstret.

Arabiske tegneserier Jacob Høigilt
Fra Fengselet av Hicham Rama.

Dette er et forsøk på å gi en (ganske ufullstendig) introduksjon til disse tegneseriene, og jeg skal fokusere på to land, Egypt og Libanon, siden de har spilt en hovedrolle i utviklingen av uavhengige tegneserier. I begge land har det dukket opp en mengde (stort sett unge) talenter som i stor grad driver med selvpublisering à la comix-bølgen i USA på 1960- og 70-tallet. Selv om de helt tydelig bygger på en tidligere generasjon dyktige tegneserieskapere i den arabiske verden, går disse serieskaperne nye veier og er langt mer eksplisitte når det gjelder både tegninger og temaer enn forgjengerne var. Da den arabiske våren eksploderte i 2011, stod de klare til å dokumentere og kommentere politikk og samfunn.

Noen temaer opptrer igjen og igjen i disse tegneseriene: kritikk av autoritære regimer, kritikk av skjeve kjønnsrelasjoner og kvinneundertrykkelse, samt en feiring av det å være ung. La oss se på disse temaene etter tur.

Politisk frustrasjon og motstand

Den mest kjente arabiske tegneserien som tar for seg korrupsjon og håpløshet blant unge er Metro, skrevet av Magdi al-Shafee i 2008. Metro er en mørk kriminalhistorie i noir-sjangeren, lokalisert til Kairo. Jeg skal ikke bruke plass på den her, siden Morten Harper allerede har skrevet om den i Le Monde Diplomatique (pdf). Det er imidlertid verdt å nevne at det er en av få arabiske tegneserier som er oversatt til engelsk og flere andre europeiske språk.

Jeg skal i stedet konsentrere meg om serier som ikke er så godt kjent utenfor Egypt og Libanon. Den første antologien av egyptiske tegneserier for voksne het Ute av kontroll og kom ut rundt årsskiftet 2010/2011, utstyrt med en «kun for voksne»-advarsel på forsiden. Temaene spente fra gatebarn til autisme, men antologien inneholdt også politiske historier som Hicham Rahmas «Fengselet». Rahma skriver om et fengsel som ligger på en liten, isolert øy. I beste Kafka-stil handler historien om en ung mann som er fengslet uten å vite hvorfor. Han prøver å komme seg ut gjennom formelle kanaler: Han søker direktøren om å bli løslatt, og han skriver til myndighetene utenfor fengselet. Ingen bryr seg – og vår helt får stadig ingen forklaring på hvorfor han i det hele tatt befinner seg i fengselet. Da blir han kontaktet av en lite tillitvekkende type som tilbyr seg å hjelpe ham å rømme. Planen er å hoppe i havet og deretter svømme til en ventende båt som vil frakte ham til fastlandet. Hovedpersonen blir med på planen, hopper i havet – og drukner.

Arabiske tegneserier Jacob Høigilt
Fra Fengselet av Hicham Rama.

Rahmas historie er selvsagt en allegori, og fengselet på øya er en metafor for Egypt: Et massivt fengsel med form nærmest som en bikube (Egypt har ca 90 millioner innbyggere), med et dystert ytre og et kvelende indre. Unggutten historien handler om, er en representant for de mange millionene unge egyptere som ikke får arbeid og ikke har noen fremtidsutsikter. Fengselsledelsen er Egypts politiske elite, mens myndighetene utenfor er de europeiske landene, som sjelden innvilger visum til unge egyptere som vil bort – med det resultatet at mange tar den farlige båtturen over Middelhavet. Dette er en mørk og sint historie, men den er også humoristisk, og denne kombinasjonen kjennetegner flere av de uavhengige arbeidene som kom rundt og etter opprørene i 2011.

Kjønn og kvinneundertrykking

Det er opplest og vedtatt at den arabiske verden stort sett er preget av sterke patriarkalske strukturer, både politisk og sosialt. De mange feministiske initiativene er mindre kjent, og det er desto mer interessant at de arabiske tegneseriene har bidratt til å gi stemme til sterke feministiske ideer. I Egypt, for eksempel, gikk tegneserieskapere sammen med kvinnerettighetsorganisasjonen Nazra og lagde to tegneseriealbum som omhandlet kamp for kvinners rettigheter. Albumene hadde tittelen Shakmagiya, som henspeiler på små, dekorative kister eller esker hvor man gjerne oppbevarer familieskatter og andre personlige effekter i egyptiske hjem. Illustrasjonene nedenfor er fra historien «Om den egyptiske kvinnens evolusjon». 90 prosent av egyptiske kvinner oppgav å ha blitt utsatt for seksuell trakassering i en landsomfattende spørreundersøkelse i 2012, og i denne historien forklarer en trist og sliten skolelærer elevene sine hvordan dette fenomenet har påvirket egyptiske kvinners evolusjon. De har mistet håret, slik at ingen kan dra i det mer, de har utviklet flere armer, slik at de kan holde klåfingrede menn på avstand, de har fått abnormt store munner så de kan skrike om hjelp, og så videre. I det hele tatt har de utviklet seg til å bli monstrøse skapninger. På samme måte som «Fengselet» er dette en historie full av svart humor som tar et velkjent fenomen på kornet.

Evolusjonen av den egyptiske kvinnen av tegneserieskaperen Tawfiq (til høyre), og forsidebildet til Shakmagiya hentet fra samme historie.

Det var i Libanon den nye tegneseriebevegelsen startet, med magasinet Samandal (Salamander), og her behandles også kjønnstemaet. Mazen Kerbaj er en multikunstner med en helt egen stil, og i en original og lyrisk serie med tittel «Furr Furr Blues» viser han hvordan gatebildet i arabiske byer preges av en aggressiv maskulinitet. Panelene er stille og harmoniske i begynnelsen av historien – bare den myke lyden av duer («furr furr») høres høyt opp i himmelen. Kontrasten til de hektiske og bråkete bygatene er stor.

Så skifter plutselig historien gir og blir en elegi om marginaliseringen av kvinner i bybildet. Idet vi ser en kvinne komme inn i et panel, skriver Kerbaj: «De som har skjegg [dvs. religiøst konservative menn] – her og alle steder – bruker dagene til å hevde at de ikke bruker dagene til å glane på kvinnene som går i gaten.» Snart blir kvinnen presset ut av panelet, som fylles av øynene og munnene til alle mennene som sitter på kafeer og glaner på henne. Idet sola går ned ser vi to kvinner som gradvis forsvinner og blir til tomme former idet Kerbaj kommenterer: «Det er ikke noe annet enn menn etter solnedgang. Så trist solnedgangen er, som skjuler sola og kvinnene og varsler om sørgelige kvelder hvor kvinner går og lager duelydene sine andre steder.»

Arabiske tegneserier Jacob Høigilt
Furr Furr Blues: Kerbaj sin serie begynner med fugleflokker som flyr grasiøst og stille gjennom lufta (les fra høyre til venstre). Kontrasten til det bråkete, forurensede bybildet er stor.
Arabiske tegneserier Jacob Høigilt
Furr furr blues:Teksten er formularisk i disse panelene: «I gata er det alltid mye; mange bygninger, mange folk, mye bråk, mange biler…»
Arabiske tegneserier Jacob Høigilt
Furr furr blues

Enten de nye tegneserieskaperne bruker absurde overdrivelser eller mer poetiske vendinger for å få fram budskapet, er det klart at de kritiserer rådende kjønnsrelasjoner i arabiske land. Og her er det verdt å nevne at der den amerikanske comix-bevegelsen på 1960- og 70-tallet grenset til å være kvinnefiendtlig, er de uavhengige arabiske tegneseriemiljøene sterkt preget av kvinner. Det er mange dyktige kvinnelige tegnere, slik som den prisbelønte egypteren Du’a al-‘Adl, som lager gnistrende gode karikaturtegninger – se bare her:

arabiske tegneserier Jacob høigilt
Illustrasjon av Du’a al-‘Adl.

La meg være ung!

Det tredje temaet jeg vil fokusere på er ungdomspolitikk. Arabiske land har en svært stor andel unge mellom 15-30 år, men de har ikke klart å utnytte denne demografiske gaven. I stedet synker unge arabere ned i en hengemyr av dårlig utdanning, arbeidsløshet og desillusjon, siden de inkompetente og korrupte regimene ikke skaper vekst for andre enn en knøttliten elite. Sammen med indie-musikk og en ny type sarkastisk litteratur uttrykker de nye uavhengige tegneseriene en motkultur – en feiring av ungdommelig energi, frihet og kreativitet som står i skarp kontrast til de autoritære regimenes kvelende patriarki.

En av de mest markante skikkelsene i oppblomstringen av de nye tegneseriene er Muhammad Shennawy, hovedmannen bak magasinet Tuk-Tuk, som jeg nevnte innledningsvis. Shennawy har et helt spesielt talent for å fange opp og karikere det typisk egyptiske. Litt som Frode Øverli klarer Shennawy å kombinere skarpe kommentarer med en avvæpnende form for humor (uten sammenlikning for øvrig!). Her er et utdrag fra den korte historien «Jeg er dritt lei» fra 2012 – midt i den kaotiske revolusjonære tiden i Egypt, der mistro og kamper mellom unge aktivister og sikkerhetsapparatet dominerte nyhetene.

Shennawys hovedperson (som minner mistenkelig om en karikatur av Shennawy selv) står i en egyptisk gate et sted og forteller oss at han er dritt lei livet sitt, selv om han gjør det alle forventer at en ung egypter skal gjøre: studere, skaffe seg jobb, gifte seg, kjøpe en koreansk bil, gå i moskeen – og røyke en joint i helgen. «Likevel er jeg så utrolig lei!» utbryter han, og dette utbruddet av livslede tiltrekker seg oppmerksomheten til en politimann og flere tilskuere. Når politimannen skjeller ham ut og slår til ham, er det ikke fordi han røyker hasj, som selvsagt er ulovlig i Egypt – det er fordi han har vært så frekk å si offentlig at han er lei og desillusjonert: «Skal du liksom prøve å være revolusjonær, da, din lille drittunge?!» spør politimannen i det han lapper til hovedpersonen.

arabiske tegneserier jacob høigilt
arabiske tegneserier jacob høigilt
Jeg er dritt lei av Muhammad Shennawy.

Det var mange unge som hadde det som denne tegneseriefiguren da dette nummeret av Tuk-Tuk kom ut, mens myndighetene og hæren nærmest sådde tvil om den moralske integriteten til enhver som ikke bejublet alt de foretok seg. Den lille gruppen tilskuere er for øvrig på lag med politimannen, og dette er en klar henvisning til den delen av middelklassen som de myndighetskontrollerte mediene i Egypt nå kaller al-muwatinun al-shurafa (noble borgere) – folk som støtter regimet i tykt og tynt og ser med misbilligelse på de unge «bråkmakerne» som skaper politisk uro eller bare gir uttrykk for legitim politisk kritikk.

Nå er ikke alt bare politikk i disse uavhengige tegneseriene. Det er nok av rom for god, gammeldags underholdning også. I den absurde historien «Svampebob-banden» forteller Shennawy om en egyptisk narkomafia som bruker Svampebob-dukker til å smugle narkotika og dessuten driver med trafficking. I scenen nedenfor har en velmenende middelklassefamilie nettopp reddet et av ofrene for menneskesmuglingen, ei kinesisk jente. Datteren i familien tar fram familiens nyinnkjøpte maskinoversetter slik at de kan skjønne hva jenta prøver å fortelle dem, men når de skal spille av det hun sier, kommer lyden tydelig fra en pornofilm – i snakkeboblen står det for eksempel «Ahhh, ja! Sånn, ja!!». Stotrende må tenåringssønnen innrømme at han og kameratene så en «fransk film» kvelden i forveien, og så fikk de ikke til å slette minnet på oversetteren. Den rødmende skamfølelsen er velkjent for tenåringsgutter verden over…

arabiske tegneserier jacob høigilt
Svampebob-banden av Muhammad Shennawy.

De nye arabiske stripene dreier seg om langt mer enn politisk kritikk, kvinnefrigjøring og ungdomskultur (jeg har for eksempel ikke nevnt sci-fi-humor i Egypt eller borgerkrigssatire i Libanon). Når jeg har trukket fram disse tre temaene er det fordi de gir et så interessant innblikk i politiske og sosiale forhold i den arabiske verden – forhold som sjelden eller aldri dekkes på denne måten i tradisjonelle arabiske medier som aviser og TV-programmer, og slett ikke i vestlig mediedekning av den arabiske verden. Det er derfor de er så interessante for meg og alle andre som vil vite hva som skjuler seg bak medienes overflatebilde av krig, politisert religion og generell elendighet i den arabiske verden. Tegneseriene gir et levende, morsomt og tankevekkende portrett av vanlige folks liv og tanker, og de gjør det i en form og billedspråk som på én og samme tid er globalt forståelig og særegent for de arabiske landene.

Heldigvis ser dette miljøet ut til fortsatt å blomstre, på tross av trange kår for ytringsfrihet og kunst i den arabiske verden. Tegneseriefestivalen Cairocomix har vært arrangert fire ganger, og i Libanon deles det ut en årlig pris til tegneserier og karikaturer, Mahmud Kahil-prisen. Noen av stripene er også oversatt til engelsk eller fransk, slik som Metro av Magdi El Shafee og en antologi utgitt av organisasjonen Tosh Fesh. Den fine bloggen Oum Cartoon av Jonathan Guyer er også absolutt verdt et besøk.

Artikkelen stod først på trykk på tegneserieteori.no

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.