Anmeldelse
Arbeiderbevegelsens historie på 1-2-3
Vidar Eriksen og Per Flakstad
Res Publica, 2024
En historiebok som tar for seg den norske arbeiderbevegelsens historie og attpåtil i tegneserieform er vel ganske smalt, eller? Vel, ja, men selvsagt også nei. I det sosialdemokratiske Skandinavia er arbeiderbevegelsens historie vår alles historie. Vi er glade i jobbene våre, men jaggu er vi glade i helsa vår, feriene våre og pensjonen vår også. Dermed er det kanskje ikke så rart at Fagbladet-tilknyttede Vidar Eriksen og Per Flakstad har fått «ja!» etter «ja!» i prosessen fra idé til ferdig bok.
Viktige greier
Historien om arbeiderbevegelsen er fortellingen om hvordan nordmenn flest gikk fra et helsefarlig arbeidsliv til et av verdens aller beste, ifølge flere internasjonale studier av den slags. I denne boken blir fortellingen fortalt av oldemoren til en ung og arbeidsom, men også litt naiv arbeidstaker som i bokens rammefortelling ikke tar seg fri på 1. mai, ettersom sjefen hans «trenger noe greier til i morgen». Det er oldemorens foredrag om arbeiderbevegelsens hva, hvordan og hvorfor som utgjør boken.
Illustratør Vidar Eriksen lager vanligvis illustrasjoner og satiretegninger for LO-aktuelt. Han ser ut til å ha én stil når han lager disse,, og en helt annen når han lager sakprosa. Stilen i denne boken gir meg assosiasjoner til alle animerte YouTube-serier om faglige tema, men Eriksen har stor variasjon i utsnitt og form og størrelse på rutene som gjør hans formidling mer spennende. Til tross for at menneskene er tegnet med en ganske enkel strek har de karikerte ansiktsuttrykk, og det er lagt ned mye detaljarbeid i omgivelsene. Klær og miljø er tidsriktig gjennom de forskjellige epokene – til og med hår- og skjeggmoten endrer seg. Dessverre blir menneskene i all sin enkelhet også ganske like.
Historie, ikke fortelling
Når omtrent 180 år historie skal fortelles på «1-2-3» (eller på rundt 150 sider), sier det seg selv at man må veksle mellom å gå i dybden og å holde seg i overflaten. Jeg har lest den med samfunnsfaglærerbrillene på, og fikk både nyttig repetisjon og helt ny kunnskap. Her er alle temaene fra historiebøkene mine på ungdomsskolen tatt med, fra «Arbeiderne gjør opprør» til «Oljealderen begynner», i tillegg til tre kapitler om mer moderne tider. Hele Norges moderne historie blir fortalt fra perspektivet til en fiktiv arbeiderklassefamilie som gjennom generasjoner opplever den enorme utviklingen som har funnet sted i Norge siden 1840-åra, teknologisk, politisk, og sosialt.
Høres det kjedelig ut? Da er ikke denne boken for deg. Arbeiderbevegelsens historie på 1-2-3 er en lærerik og veldig interessant, men ikke voldsomt underholdende bok. Den holder seg til ganske nøktern gjenfortelling av selv de blodigste slag og mest intense politiske kamper. Mens jeg leser enkelte kapitler hører jeg alle manuskonsulenter noensinne skrike «show, don’t tell!» Tempoet holdes omtrent likt, og leseren holdes på en armlengdes avstand. Noen sider er visuelt veldig kreative, men på andre blir det mye prat.
Like lett som det vil være for noen å kjedes av denne boken, vil det være for de fleste av oss å lære noe. Boken er spekket med fakta, presentert som tidslinjer, punktlister og flere steder mer visuell kreativ presentasjon. Forfatterne har gjort en veldig hensiktsmessig strukturering – kapitlene følger hverandre kronologisk, men forfatterne tillater seg å hoppe frem og tilbake i tid innad i kapitlene for å formidle tydelig hvordan Y skjedde på grunn av X. Boken kan også fungere som et slags oppslagsverk for alt fra Arbeiderpartiets stiftelsesår til antall Høyre-representanter på Stortinget etter brakvalget i 1981.
De aller færreste av oss kan ramse opp alle rettighetene vi har i Norge i dag kontra på 1840-tallet uten denne boken til hjelp, og kanskje er det slik som oldemoren sier: Vi tar mange av godene i dagens Norge for gitt.
Alles – eller venstresidas?
Og med det beveger vi oss over i bokens budskap og bokens politiske ståsted. Innledningsvis skrev jeg at arbeiderbevegelsens historie er vår alles historie. Men er det ikke typisk venstresida å påstå det?
Som lønnstakere i Fagforbundet er forfatternes tilknytning til den norske arbeiderbevegelsen åpenbar. Det betyr så klart ikke at det er åpenbart hvilke politiske partier de stemmer på, men det må være lov å si at denne boken gir noen klare hint om hvilke valgvaker de eventuelt frekventerer. Faglig sett har de sitt på det tørre; De holder ikke skjult hvem de er og hvordan boken har blitt til, og de redegjør for et bredt kildeutvalg med korrekt fremstilling av historien som mål. De problematiserer selv at statistikk og fakta kan være omstridt.
Historie er så klart aldri helt objektivt. Men subjektivitet må gjøres med eleganse. Og selv om alle nordmenn i dag kan være enige om at de første generasjonene industriarbeider ble behandlet dårlig og noen ganger på grensa til umenneskelig, var det virkelig nødvendig å tegne myndigheter og industriledere så … skurkete? Og ikke minst: hvorfor fortsetter forfatterne med dette når de beskriver moderne historie? Er det virkelig så enkelt som at Gro var den gode og Kåre var den slemme når historien om Norge på 1980- og 1990-tallet skal fortelles?
Har forfatterne glemt å spørre seg underveis om dette er en bok for alle nordmenn, eller kun for de til venstre for Slagsvold Vedum? Jeg trodde «ja», men så kom jeg til bokens epilog. Da forsto jeg at forfatterne ikke er interessert i å fenge alle. Hadde de vært det, hadde de ikke avsluttet med replikker som «grådighet har ingen utløpsdato».
Med grep som dette gjør de boka ganske smal. For jeg skulle så gjerne sagt «skal du lese én bok om den norske arbeiderbevegelsens historie bør du lese denne!» Men å fortelle noe så komplisert og politisk ladd er tydeligvis ikke gjort på 1-2-3, og jeg må anbefale deg å lese minst én bok til.
