Årets beste

Et nytt tegneserieår er (nesten) forbi, og vi har storkost oss, som vanlig. Det har vært gleder og skuffelser, men nå når det stunder til jul er vi rause og  fokuserer på oppturene. For redaksjonen har det vært et helt spesielt år, det har vært vårt første år, og vi gleder oss stort til å gjøre Empirix enda bedre, morsommere og tøffere i 2015. I mellomtiden byr vi på noen julegavetips sånn på tampen, løp og kjøp, og selvfølgelig også til deg selv. (Og del gjerne dine egne favoritter i kommentarfeltet!)

Erle Marie Sørheim

Redaktør

Beste norske:

Gruppa av Anna Fiske (No Comprendo Press)

Anna Fiske er en menneskjenner par exellance og en som behandler sine karakterer med den største omtanke. Dette blikket inn en samtalegruppe for sosialt utilpasse blir derfor både morsomt, varmt og veldig allmennmenneskelig. Gruppa minner oss på at det er en sosialt angstfylt reddhare inne i oss alle, i denne gruppa er de bare litt dårligere til å takle det.

Stumtjener av Håvard S. Johansen (Jippi Forlag)

Vi anmeldte ikke Stumtjener fordi Håvard S. Johansen akkurat hadde vært initiativtager til Empirix, men det hadde virkelig ingenting med kvaliteten å gjøre! Dette var den mest konseptuelle og metaforiske tegnesrien i 2014, tre historier med mange lag og sorthvite ekspressive tegninger som bygger perfekt oppunder fortellingene. En serie som man både vil, og som bør, leses flere ganger, et lavmælt mesterstykke.

Peer Gynt av Geir Moen og David Mairowitz (Minuskel)

Personlig begynner jeg så smått å bli dritlei romanadapsjoner i tegneserieform. Ikke først og fremst på grunn av kvaliteten, men fordi dette fort blir en billig måte å lage og markedsføre tegneserer på. Hvis de tar for mye oppmerksomhet fra de originale historiene som lages er det veldig synd, tegneserier skal ikke være et «sekundærmedium» for å formidle ting til folk som ikke gidder å lese romanen/se stykket/lese teoriboka. Men Geir Moens tegneinnsats i Peer Gynt er så god at det likevel er umulig å ikke bli begeistret og glad for denne versjonen av dette klassiske stykket. En god innføring for alle som ikke kjenner Peer Gynt og uansett en herlig leseropplevelse for alle. Vel bestått, Moen og Mairowitz, og Ibsen, du kunne virkelig dine saker!

Beste internasjonale:

På feil sted av Brecht Evens (No Comprendo Press)

Det var et lite sjokk i sommer å møte Brecht Evens og innse at han faktisk var nesten prikk lik den populære Robbie som historien i På feil sted kretser rundt. Jeg hadde forestilt meg Evens som en ytterst reflektert mann sent i førtiåra som hadde gjennomskuet alle sosiale mekanismer. Det har han altså også, men at denne geniale tegneren var fire år yngre enn meg var litt vanskelig å svelge. Jaja, vi kan ikke alle være geniale, noen av oss får bare gleden av å lese deres verk. Disse akvarellene er utrolig vakre, fargebruken er innovativ og benyttes også i dialogen, men det hadde ikke vært nok hvis ikke historien hadde vært en sylskarp fortelling om livet i tjueårene. Belgia er inne i en gullalder, uten tvil.

Gutten min av Olivier Schrauwen (No Comprendo Press)

Nok et belgisk geni! Aksel anbefaler Olivier Schrauwens nyeste bok på engelsk, Arsène Schrauwen nedenfor, og muligens er den enda bedre enn denne, det får jeg vite når den forhåpentligvis dukker opp i postkassa mi før jul, men i mellomtiden har jeg storkost meg med Gutten min som akkurat har kommet ut på norsk. Schrauwen har en uhyre detaljert tegnestil med art nouveau-ske inspirasjoner. Historien er derimot ikke bare vakker, dette er til tider vond lesning, men også en veldig rar og, selv om jeg hater ordet, rørende, historie om et merkelig far-sønn forhold.

Beautiful Darkness av Fabien Vehlmann og Keracoët (Drawn and Quarterly)

Hvis Gutten min var litt forstyrrende lesning til tider er det ingenting mot Beautiful Darkness. Den franske tegneren og forfatteren Fabien Vehlmann, som jobbet med Jason på de 100 000 dødes øy, har her overlatt tegnekostene til de to i Keracoët. De uhyre vakre, barnebokaktige bildene, blir en fabelaktig effektiv kontrast til denne skrekkelige historien hvor ondskapen mellom småfolk som lever inne i en død jente i skogen ikke har noen ende. Det er store rom for tolkning her, men et ypperlig bilde på vår egen verden er det i hvert fall. Jeg skal, og vil, lese den igjen, jeg må bare orke først…

Årets beste tegneseriehendelse:

Hadde først tenkt til å velge noen av de fantastiske utstillingene eller festivalopplevelsene jeg har hatt i år, men så innså jeg at kunne være litt mer ego enn det. Lite kan slå det å starte opp et tegneseriemagasin og bli redaktør for Empirix!

Kyrre Matias Goksøyr

Redaksjonsmedlem

Ingrid Brubaker

Redaksjonsmedlem

Just So Happens av Fumio Obata (Jonathan Cape)

En veldig presis skildring av hvordan det er å føle at man tilhører flere steder i verden. Handler om en japansk kvinne som returnerer til hjemlandet for å gå i farens begravelse etter å ha bodd mange år i England, så er særlig fin for de som en gang har tilhørt London – mange pene bakgrunnsakvareller av byen. Håndterer også forholdet mellom foreldre og barn, familie og identitet, og vil få deg til å ville ringe hjem og fortelle noen at du er glad i dem.

This One Summer av Jillian og Mariko Tamaki (First Second)

Nydelig om ungdomstid fra kusineparet Tamaki, som er mestere i å formidle tenåringsangst. Boka, som kun er farget i grå- og blåtoner, handler om inngangen til voksenverden og hvordan vennskap stille kan gli fra hverandre. En oppveksthistorie som er like fin for voksne, om man er blant de som mer eller mindre smertefullt husker at foreldre var umulige å forstå seg på, hvor vanskelig det var at den ene puppen til stadighet var marginalt større enn den andre, og hvordan det var å lure på hvordan en penis ser ut på ordentlig.

Krüger & Krogh: Brennpunkt Oslo av Ronald Kabíček, Endre Skandfer og Bjarte Agdestein (Egmont)

Kan ikke unngå å nevne denne, i toppsjiktet over årets norske utgivelser. Radarparet i Avsnitt For Mellemliggende Anliggender, gretne Krogh og nerdekjekke Krüger, skal på Oslos sekstitall løse et forsvinningsmysterium som kulminerer i en storslagen avledningsmanøver mens Martin Luther King Jr mottar Nobels fredspris. Det er hyggelig å se førjuls-Oslos gater dekket av snø, som i gode, gamle dager; det er et imponerende detaljarbeid som har gått ned i denne serien. I tillegg er den veldig artig.

Årets beste tegneseriehendelse:

Sannsynligvis det beste som har skjedd på en storskjerm i år, i tegneseriesammenheng – legenden Alejandro Jodorowsky snakket til et fullpakket Serietek over Skype!

Det var dårlig stemning da han måtte avlyse to Oslo-besøk på ett år, men nødløsningen viste seg å fungere knirkefritt. Femten gode minutter fikk han på skjermen, hvor han fortalte om Inkalen, inspirasjon og skaperprosessen sin. Den mest andektige stemningen det noensinne har vært på Serieteket.

Frøydis Sollid Simonsen

Redaksjonsmedlem

Beautiful Darkness av Fabien Vehlmann & Kerascoët (Drawn and Quarterly)

Når søte disney-aktige dukkevesner møter et Fluenes herre-lignende univers, som følge av en ukjent men utvilsomt voldelig handling, forstår man ganske tidlig at man er i ferd med å lese noe utenom det vanlige. En slags grotesk og omsorgsfull alle-spiser-alle-historie, hvor håpet blir mindre og mindre for hver side, og hvor man etterpå ikke er sikker på hva det er man har lest. Jeg er likevel sikker på at dette er en av de beste tegneseriene jeg har lest.

Mitt dåliga samvete av Stina Hjelm

Jeg er ærlig, jeg er en sucker for selvbiografisk litteratur – og dette er en ærlig og knallsterk tegneseriedagbok. Hjelm beskriver kjærlighetssorg, fyllerangler og one night stands med snert, dybde og selvironi, og gir en herlig følelse av hun bare gir faen.

Kunskapens frukt av Liv Strömquist (Galago)

Med treffende, alltid morsomme, og noen ganger sjokkerende eller absurde, eksempler og argumentrekker forteller Strömquist seg gjennom en hel pensumliste av bøker og artikler omkring menstruasjon, «det såkallade kvinnliga könsorganet» og kulturens ulike holdninger til dem, historisk og nå. Ekstremt velformulert, presist, morsomt og opplysende. Strömquist lykkes enda en gang med å føles viktig.

Årets beste tegneseriehendelse:
Jeg har vært dø-fan av Joanna Hellgren i mange år. I år fikk jeg intervjue henne. Det var best.

Aksel Kielland

Redaksjonsmedlem

1.) Arsène Schrauwen (av Olivier Schrauwen. Fantagraphics) og Mould Map 3 (Hugh Frost og Leon Sadler (red.) Landfill Editions)

I mine øyne er Olivier Schrauwens Arsène Schrauwen årets tegneserieutgivelse fra 2014, og det med god margin. Boka er ikke bare en surrealistisk og mesterlig fortalt historie om Schrauwens bestefar på reise til en underlig belgisk koloni tidlig på 1900-tallet, den er også et arbeid som oppsummerer og setter et slags punktum for mange av de avantgardistiske trendene som har gjort seg gjeldende i vestlige tegneserier de siste tiårene, slik de har spilt seg ut i antologien Kramers Ergot og hos forlaget Picturebox og tegneserieskapere som CF, Yuichi Yokoyama og Seiichi Hayashi (som i denne perioden ble introdusert for et vestlig publikum).

I den sammenhengen må også tredje utgave av den britiske antologien Mould Map nevnes som et viktig og særdeles overskuddspreget bidrag til denne formbevisste utforskningen av hvordan tegneserier skal se ut og presenteres.

2.) The Wrenchies (Farel Dalrymple. First Second) og Megahex (Simon Hanselmann. Fantagraphics)

Farel Dalrymples The Wrenchies og Simon Hanselmanns Megahex er begge etterlengtede bokutgivelser fra serieskapere de fleste gjerne skulle hatt mye mer av i bokhyllene sine. Dalrymples dystre og mangetydige fortelling om barn som forsvinner inn i en  fantasyverden hvor alle som kommer langt nok opp i tenårene forvandles til onde demoner er en god kandidat til årets bok, mens Hanselmanns rølpete komisk-depressive saga om heksa Megg, katten Mogg og uglemannen Owl er årets mest allment tilgjengelige kvalitetstegneserie.

Både The Wrenchies og Megahex fremstår som lett, sjangertro underholdning (henholdsvis young adult-fiksjon og stonerkomedie), men begge universene skjuler en oppsiktsvekkende dybde og en forstyrrende, deppressiv undertone som beriker og utvider sjangerelementene.

3.) The Multiversity (Grant Morrison m/ Frank Quitely, Chris Sprouse, Cameron Stewart m.fl. DC Comics) og Annihilator (Grant Morrison og Frazer Irving. Legendary Comics)

Etter å ha hvilt ut etter sju år med Batman-tegneserier, og fått hele det tegneseriebloggende internett mot seg etter noen dumme kommentarer om behandlingen av Supermann-skaperne Jerry Siegel og Joe Shuster, gjorde Grant Morrison denne høsten et vaskekte comeback med det lenge bebudede DC-eposet The Multiversity og sin nye serie Annihilator. Multiversity er en metatekstuell reise gjennom DC-universets mange dimensjoner, hvor målet er å redde multiverset fra en gruppe monstre som det er vanskelig å ikke tolke som en metafor for redaktører og kommentarfelttroll, mens den i utgangspunktet ubeslektede Annihilator nærmer seg lignende problemstillinger fra en annen vinkel.

I skrivende stund er begge seriene midtveis i sine respektive historier, men Grant Morrison er alltid best underveis, og det er gledelig å se at han har gjenfunnet ambisjonene han synes å ha forlagt da han skrev den traurige Happy!.

Årets beste tegneseriehendelse:

Jeg er bare en enkel konseptualist fra Ulsrud (Christopher Nielsen. Utstilling, Henie-Onstad Kunstsenter)

Når en respektabel norsk kunstinstitusjon først skulle vie betydelig med plass og ressurser til å hedre en norsk tegneserieskaper, var det naturlig at den æren skulle tilfalle Christopher Nielsen. Jeg er bare en enkel konseptualist fra Ulsrud er en maksimalistisk karriereoppsummering som skildrer Nielsens utvikling fra tegneserieskaper til filmregissør, dramatiker og til slutt fullblods samtidskunstner, og som viser dybden, spennvidden og virkemidlene i hans kunstnerskap på kaotisk, men opplysende vis.

Både Henie-Onstad og kuratorene Lasse Marhaug og Lars Mørch Finborud fortjener honnør for at årets store norske tegneseriebegivenhet kunne finne sted på en arena hvor mediet vanligvis glimrer med sitt fravær.