Årets beste danske tegneserier

Her i Danmark nærmer tiden seg for årets store festival – Copenhagen Comics. Med festivalen følger også en annen viktig begivenhet, nemlig utdelingen av Ping-prisen. Som skribent i tidsskriftet Nummer9 er jeg en del av nominasjonskomiteen, og listen over de nominerte ble nylig offentliggjort.

[Prisene ble delt ut 23. mai, og vinnerne var blant andre I morgen bliver bedre 3: Lægen av Karoline Stjernfelt, og KH Misha av Askel Aden. Æresprisen gikk til Jakob Martin Strid.]

Men først – hva er Ping-prisen?

Ping-prisen har en forhistorie som går tilbake til 1986. Under det nåværende formatet deles det ut seks priser til utgivelser fra det foregående året, samt en spesiell ærespris.

Æresprisen har ingen nominasjoner, og jeg vil ikke gå gjennom alle de utenlandske og oversatte utgivelsene eller gjenta for mye om tegneserier for barn som jeg allerede har skrevet en del om her. Så la oss ganske enkelt bare ta en titt på de fem tegneseriene som er nominert i kategorien Årets danske tegneserie!

I morgen blir bedre 3: Lægen av Karoline Stjernfelt

Det tok faktisk ganske lang tid før jeg fikk lest tredje og siste bind av Karoline Stjernfelts mesterverk. Det var det klassiske problemet med at man gjerne vil lese de foregående bindene på nytt først, og så blir det plutselig et helt prosjekt. Men noen bøker fortjener det. Og til gjengjeld fikk jeg opplevelsen av å lese hele I morgen blir bedre i ett strekk – på én eneste helg. Og for en opplevelse! Det er utrolig hvordan et historisk drama kan holde en trollbundet og fanget som om det var en spennende krim. Jeg vet jo for pokker godt hvordan boka slutter! Stjernfelt er bare så flink til å skape karakterer som jeg vil fordype meg i.

Og så tegner hun faktisk ganske bra.

Er du gal, det er en så vanvittig vakker tegneserie. Det er ikke en spesielt edgy holdning å ha, men jeg slutter meg gjerne til koret – Karoline Stjernfelt er dritflink til å tegne tegneserier.

Jeg husker da første bind kom ut, og vi alle ble blåst i bakken. Men det var også en felles, faderlig forståelse av denne unge jentas mesterverk: Det er så forfriskende å se en ung tegner som kanskje har lest manga, men tydeligvis har kontroll på klassikerne og lest sin Tintin … Herregud altså. Det var jo mest positivt, absolutt, men likevel. Jeg tror faktisk bare vi alle skal holde kjeft med den slags, og bare nyte å lese tegneseriene hennes. La oss sammen prøve å finne ut hva Stjernfelt blir inspirert av, og så sørge for at hun får mye mer av den slags. Ja takk til mesterverket!

Alva Odyssé av Aksel Studsgarth og Daniel Hansen

Den danske tegneseriescenen lider litt under at det ikke egentlig finnes noen mainstream. Det lønner seg ikke økonomisk å satse på en serie i ti bind for voksne, fylt med dyktig håndverk og fine ideer; noe med action eller krim eller slikt. I stedet er de nominerte til Pingprisen ofte enkeltstående, annerledes, korte og eksperimenterende. Karoline Stjernfelts trilogi er unntaket, men ellers er den danske mainstreamen fransk, belgisk og amerikansk. Og japansk, selvfølgelig.

Derfor gjør de to bøkene om Alva meg ekstra glad. Her er det endelig en tegneserie! Det er bang bang, det er zombie-mink i en ekstrem actionscene i et Ikea-varehus, det er et halvmagisk esel som blir beskutt med bazooka fra helikopter. Det er nordisk mytologi blandet med humor og mystikk. Og mer bang bang.

Og så er det bare bra. Det er rett og slett en god tegneserie. Bind to, Alva Odyssé, tydeliggjør hvor dyktige Studsgarth og Hansen er til å lage dialoger, sette opp sider og variere en ellers mørk og grumset tegnestil. Jeg hadde fordommer – jeg fryktet en annenrangs Mike Mignola. Men jeg skal holde kjeft med tilbakevirkende kraft, for dette er bare en god tegneserie. Spesielt hvis man liker bang bang.

KH Misha av Askel Aden

Askel Adens 320 sider lange kraftutladning av en YA-fantasy-queer-grafisk roman er nok min favoritt av de fem. Det blir vanskelig å slå Stjernfelts mesterverk, men det problemet må være opp til juryen.

KH Misha er en internasjonal utgivelse, ikke bare i form av stemning, men helt konkret er den utgitt og har stor suksess i USA, i tillegg til at den nettopp er utgitt i Frankrike. Så jeg er ikke den eneste som liker denne tegneserien.

KH Misha er på den ene siden en fortelling om to mennesker – en tenåring og en forelder – som må finne veien hjem fra en magisk åndeverden, og gjennomskue hvem som vil hjelpe dem og hvem som vil dem vondt. På den andre siden er det en fortelling om å være en queer tenåring som allerede har gjennomgått en vanskelig coming-out tidligere i livet, men som fortsatt sliter enormt med en mor som ikke kan akseptere og forstå denne nye situasjonen. Så ja, det er en YA-tegneserie, ja, det er en queer grafisk roman, og ja, det er fantasy, men for pokker – Askel Aden lykkes med alle tre tingene på en gang. Jeg håper virkelig at denne boka blir en del av pensum på barneskoler og videregående skoler her hjemme, men jeg mener samtidig at KH Misha var en stor leseopplevelse for meg som voksen tegneserieelsker.

Liv av Morten Dürr og Lars Horneman

Felicia husker fremover. Hun har det vanskelig på skolen, og løsningen er en implantert chip. Uheldigvis forskyver chippen hukommelsen hennes slik at hun ikke husker foreldrene sine, men «husker» klimakatastrofen som er på vei med sin krig og oversvømmelse. Felicia husker ikke lillesøsteren, men husker hvordan hun mister søsteren i flukt og kaos år senere.

Liv er en tegneserie for barn og voksne. Skrevet av Morten Dürr og tegnet av Lars Horneman, som sammen også har laget Zenobia og Ivalu. Alle tre bøkene undersøker barn i krise – I Zenobia møter vi en druknende båtflyktning i Middelhavet, mens Ivalu viser oss et grønlandsk barn som bukker under for mengden av overgrep og incest. Den triste trilogien!

I Liv arbeider Dürr og Horneman med menneskets manglende evne til å forstå begrepet klimakrise, og manglende evne til å lære av fortiden og endre fremtiden. Liv er, akkurat som Zenobia og Ivalu, ment å gjøre vondt. Det skal gjøre vondt når vi tenker på barn som blir sviktet av verden rundt seg. Barn som ikke selv har den voksnes handlekraft, men er ofre for situasjonen de befinner seg i. Slik er det med barn rundt om i verden – og det er ikke fint å bli minnet om det. Det er heller ikke fint å lese Liv, men det er en god tegneserie som klarer å holde fast ved en langsom, poetisk skjønnhet.

Buster av Rasmus Julius

Verden er full av tegneserier hvor en enkelt kunstner blottlegger sine egne, svært private problemer. Ikke fordi det har kommet ut særlig mange av den typen i Danmark, men det er virkelig en bredt sjanger i den større, internasjonale tegneserieverdenen – spesielt de tegneseriene som oftest kaller seg grafiske romaner. Man kan kanskje til og med komme til å føle litt mindre når man leser den slags tegneserier, føle litt mindre enn de ber om, fordi det er en så overraskende vanlig sjanger. Det er godt å bli minnet om den bragden det er å tegne og skrive en bok om noe som ligger helt inne i ens hjerte, og helt oppe i halsen. Det er en vanvittig ting å kaste seg ut i, og det er noe som bør betraktes med respekt. Selv om det ikke er en god tegneserie.

Buster ER en god tegneserie. Naturligvis, ellers hadde den ikke vært på denne listen. Buster er også den (omtalte) sanne historien om Rasmus Julius som mistet sønnen sin altfor tidlig – og om hans sorgprosess mange år senere. En sorgprosess som tegneserien Buster er en del av.

Og det er helt vilt å være indirekte en del av en fremmed persons helt virkelige sorgprosess. Det er på mange måter nesten for mye. Men bare nesten. Buster lykkes med å være en rørende og overraskende søt fortelling med handling, karakterer og utvikling. Og samtidig er det en bok som, i de rette hender, kan være et speil for andre mennesker som har hatt en lignende opplevelse. Det betyr at, selv om Buster ikke bare var en flott Pingpris-nominert tegneserie, så ville den fortsatt ha stor verdi som utgivelse. Er ikke bøker simpelthen magiske?

Tegneseriepriser

Tilbake i 2018 var jeg selv med i juryen som skulle avgjøre hvilke av de nominerte tegneseriene som skulle gå hjem med de ettertraktede Ping-prisene. Bortsett fra at det jo var en stor ære, noe jeg alltid hadde drømt om, og ærlig talt fortsatt drømmer om å få lov til igjen, så var det også et kjempearbeid å lese så mange tegneserier – I TILLEGG til å ha en velbegrunnet mening om dem.

Mange tegneserier er jo gode, men jeg bruker normalt ikke tid på å vurdere dem, og da slett ikke å sette dem opp mot hverandre. Ikke sånn til hverdags. For meg som forbruker og fan er jo tegneserier for pokker ikke en konkurranse. Men slik er det altså ved en prisutdeling – og det er sprøtt og annerledes og ganske morsomt. La oss bare sette en «pris» på de beste tegneseriene en gang i blant. De fortjener det.