Kapplesning med småtrollene

Askeladdene som kappåt med trollet er humoristisk tegneserie av og med Therese G. Eide. I gjenfortellingen av eventyret om Askeladden bygger hun inn sitt eget univers med figurer hentet fra stripeserien Intet nytt fra hjemmfronten. Stripeserien er blant Norges beste, på høyde med Jens K. Styves Dunce.

Forlaget Strand kaller Hjemmefronten «serien alle foreldre vil kjenne seg ingen i». Også i Eides versjon av Askeladden som kappåt med trollet er gjenkjennelsesfaktoren et viktig element. Serieskaperen kaster et humoristisk blikk på høytlesningssituasjonen, med en leggestund som sklir ut i talløse digresjoner. «Pliiis  lag stemmer!» nødes det kostelig på baksiden. Eides figur vil at lesestunden skal gå fort over slik at hun kan spise voksenmiddag. Barneflokken vil derimot drøye kosestunden lengst mulig.

Målgruppeforvirring

Med målgruppen 6-9 år må utgivelsen Askeladdene som kappåt med trollet i praksis anses som Eides barnebokdebut. Her er det likevel mest moro å glede seg over for voksne. Som vanlig i Eides serier er de det familiedynamikken som filtreres gjennom et voksent, ironisk blikk. «En bok som voksne kan lese høyt. Og som barna kan lese lavt» står det på baksideteksten. Slike dobbeltheter i teksten kan man humre godt av som voksen. Hva barn får ut av den samme vitsen er uvisst.

Da Frode Øverli entret barnebokformatet med Frida og jakten på nesehårene (Egmont, 2020) reduserte han hovedfiguren Pondus til en uviktig bakgrunnsfigur. Slik ble det aldri noen tvil om at barnet Frida var hovedpersonen i boken. I Askeladdene som kappåt med trollet er det heller aldri tvil om hvem som regjerer boken: Eides karikerte versjon av seg selv.For barna som leser boken er nok ikke en voksen mamma den enkleste hovedpersonen å skulle identifisere seg med.

Smeltet ost

I det hele tatt er det en uærbødig vri på eventyrene Eide bedriver. Eksempelvis florerer det med søppelmat både i og utenpå boken. I det opprinnelige eventyret holder Askeladden en ost opp mot trollet for å skremme ham. Trollet på omslaget får et pizzastykke dyttet opp i glaningen.

Utformingen av trollet er en hommage til Theodor Kittelsens «Skogtroll» fra 1906. Ellers finnes det få henvisninger til tidligere tiders eventyrillustrasjoner hos Eide. En språkmoderne variant av Jørgen Moes nedtegnelse av eventyret fra 1843 er også inkludert i boken, men denne tekstsiden er så tettpakket og komprimert at man fort mister lysten til å lese teksten. Den uflidde gjengivelsen av eventyrteksten står i kontrast til Eides luftig og lekre tegneseriesider.

Askeladdene inntar kvelden

Eides alter ego og de øvrige familiemedlemmene fra Hjemmefronten er alle med i boken, inkludert Eides ektemann og tre barn. I tillegg er nykommeren Oline kusine med. Sistnevnte gir økt dynamikk til barneflokken, som ellers er dominert av gutter. Den eneste mangefasetterte av disse figurene er serieskaperens vrengebilde av seg selv. Barnefigurene er litt som Ole, Dole og Doffen – vanskelig å skille fra hverandre. Eide har gode forenklinger i formspråket, men alt for enkle karaktertegninger.

Kvelden står for tur når boken starter. Mor og far planlegger voksenkveld, men barna forlanger høytlesning. «Hva med å lese et eventyr?» spør bokens heltinne. «Da må det være et ordentlig eventyr» parerer de små. I en fei lager de en liste over hva som må være med. Enhjørninger, robotmekanikk og dinosaurer er essensielle ingredienser.

At barna får komme med innspill underveis i høytlesningen er et poeng som understrekes på omslaget til boken. Barn og voksne brøyter seg frem, mens eventyret praktisk talt havner i bakgrunnen. Et av barna henger bokstaven «e» bak navnet «Askeladden». Her får alle barna være helter.

Askepot, som kapaad med Troldet

Oline kusine insisterer på å være Askepott et stykke ut i eventyret. «Vil du være sånn ballaskepott?» spør Eide og tegner henne som en Disney-prinsesse. «Nei, jeg vil være juleaskepott» svarer hun. Tegningen avslører at hun mener skuespiller Libuse Safrankovas rolletolkning i filmen Tre nøtter til Askepott fra 1973.

Et morsomt sammentreff oppi denne Askepott-digresjonen er at Askeladden, Oskeladden – eller Oskefisen for den del – opprinnelig bar navnet Askepot. Tittelen på eventyret slik det først ble publisert i Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moes Norske Folkeeventyr: Første Deel (Johan Dahl, 1843) er Askepot, som kapaad med Troldet. En større nærhet til råmaterialet kunne gitt flere muligheter for forfatterens lek med referanser.

Ikke rør sagen

Eides hentydninger til populærkulturen er flere i boken, fra gjesteopptredener som spenner fra amerikanske Dav Pilkeys Kaptein Supertruse til danske Thomas Dams Lykketroll fra 1950. Siden Askeladdene som kappåt med trollet er en barnebok er det en fordel at disse referansene primært går til barnekulturen. Samtidig er dette velkjente referanser som også de voksne vil kjenne lett igjen.

«Pass dere for sagen» formaner husets far, og spør om de snart er ferdige. Mange vil nok minnes på Gunilla Bergströms klassiker Du er en luring, Albert Åberg (Cappelen, 1976) når de leser dette. «Du rører vel ikke sagen?».

Moderne moral

I det opprinnelige eventyret er Askeladden lillebroren som ingen forventer noe av, men som likevel seirer til slutt. Yngstesønnen til hovedfiguren forblir derimot anonym og mindre viktig. At han er liten og søt og liker dinosaurer er blant de få tingene man husker av ham. Eides fortelling byr samtidig på en oppdatert moral som saktens har noe for seg. Snarere enn egen vinning handler det om å sikre gruppens goder. Hos Eide er det hele barneflokken som seirer, og til slutt får spise sushi med de voksne etter leggetid. Leggestunden blir et eventyr i seg selv.

Før denne lykkelige slutten inntreffer har imidlertid barna blitt et firehodet troll. Dette er et treffende humoristisk bilde på hvordan de har rottet seg sammen for å hale ut lesestunden. Selv tegner Eide seg som en prinsesse i bokens epilog – høylytt snorkende, med kun én sko på foten. Så virket leggestunden som den skulle, til slutt.

Vellykket sammensurium

Målgruppeforvirringen som oppstår i Askeladdene som kappåt med trollet forhindrer ikke at boken er morsom – både for store og små. Høytlesning virker som den fremste oppfordringen med boken. Dette hever det ferdige resultatet flere hakk. Både eventyret og tegneserien blir et felles møtepunkt for den voksne og barna.

I sluttscenens glade kaos legges det også til rette for en oppfølger. Minstemann vil at mamma skal lese eventyret om pannekaken før de legger seg helt.