Et språklig overflødighetshorn

I høst skulle jeg på en fondue-restaurant med noen venner for aller første gang. Selv før vi hadde satt foten innafor «fonduehytta», hadde vitsene haglet. Alle var, selvfølgelig, basert på vår felles referanse til fondue i Asterix i Alpene. Da den ene av oss faktisk klarte å miste brødbiten i fonduen, hvinte vi av glede. «Kast ham i elva med noe tungt rundt føttene!» ropte vi, muligens ikke til alle de andre gjestenes glede.

Det er dette som er så fantastisk med de klassiske Asterix-albumene, vitsene holder seg i generasjoner og lever videre når 80-talls barn som oss skal på restaurant tretti år senere.

Nye takter

Da Asterix fikk sin reboot i 2013, med Jean-Yves Ferri på tekst og Didier Conrad som tegner, var det kanskje det noe av det jeg savnet mest: De klassiske, uforglemmelige humorscenene.

Albumet så bra ut, men det var bare et par ganger jeg virkelig lo, og historien engasjerte meg lite.

I Asterix & Griffen (2021), manusforfatter Ferris siste album, klarte den nye duoen å øke spenningen og humoren, samtidig som tegningene ble mer komplekse. Albumet var ikke preget av for mye ærefrykt, og de lekte seg med karakterene og den historiske settingen. Duoen var tydelig på vei et sted.

Derfor kom det som en overraskelse da det i fjor ble annonsert at Asterix hadde fått en ny forfatter: franske Fabcaro.

Ordenes makt

Jeg ble enda mer overrasket av at jeg kjente igjen navnet. For Fabcaro er en del av det svært vitale tegneseriemiljøet i Montpellier, hvor også «vår» Jason bor. Da jeg studerte fransk der i 2015 kjøpte jeg den helt nye tegneserien hans, Zaï zaï zaï zaï. Tegneserien er en luftig, lett absurd historie om en mann som glemmer fordelskortet sitt når han handler på butikken. Man kan vanskelig komme lenger fra Asterix. 

Likevel, når jeg får tenkt meg litt om, er det noen likheter. Fabcaro er også sanger og forfatter. Zaï zaï zaï zaï var basert på teksten til den store franske chanson-stjernen Joe Dassin. Og også dette Asterix-albumet benytter språklige ord og vendinger på en måte som gjennomsyrer hele intrigen. Ja, Asterix og Den hvite iris er rett og slett en fortelling som får hele sitt drama fra språket. Det gjør det ikke til det mest tilgjengelige albumet for barn, men for gamle fans skaper det forventning.

Helseharselas

I sentrum for dramaet står den nydelig sleipe og jålete sjefslegen Dydolastus. Cæsar opplever at flere og flere soldater deserterer. Kampmoralen er faretruende lav. Dette kan selvfølgelig ikke Romerrikets store hærfører ha noe av, og det er her Dydolastus kommer inn i bildet. Han har nemlig utviklet sin helt egen metode, som han kaller «Den hvite iris». Hemmeligheten er å tenke positivt – og ha et sunt kosthold!

Vi ser konturene av en lovende harselering med vår tids helseinfluencere, coacher og selvhjelpsbøker, og Dydolastus, eller kanskje Fabcaro, skuffer ikke.

For å overbevise Cæsar om metodens effektivitet, må den selvfølgelig testes ut. Og valget faller, ikke overraskende, på den lille, standhaftige gallerlandsbyen vi kjenner så godt. Klarer endelig romerne å knekke gallerne, skal metoden innføres i alle Cæsars tropper.

Vi har altså med en klassisk Asterix-intrige å gjøre. En ny metode skal overvinne gallerne, men ikke siden Ulkefix vandret rundt og spredte mistro og vond lukt i Asterix og borgerkrigen (1981) har vi møtt på en så drøy slimål som Dydolastus.

Hipsterskurk man elsker å hate

Med sitt halvlange, tofargede hipster-hår svinger han seg inn i garnisonen og landsbyen og retter på alles språk. Nå skal man uttrykke seg positivt om alt og alle. Heretter heter det ikke «gærningenes landsby», proklamerer Dydolastus, men «landsbyen hvor folk gjennom uforutsigbar adferd er annerledes enn deg og meg».

Hvis man syns denne typen ironisering over motivasjonssnakk og å «tenke positivt» er morsomt, har man veldig mye å glede seg til i «Den hvite iris». Dydolastus lirer av seg tirader av møl som både soldatene og gallerne faller for: «Å kjempe mot deg er ikke noe problem, for du skjønner, et problem er ikke lenger et problem når det ikke har noen løsning.» Og han får selv Hermetix til å fiske kortreist fisk, og så bekymre seg for hvor det er blitt av alle fluene.

Etter å ha gjort selv villsvinene tamme og føyelige, til Obelix’ store sorg, går fortellingen fra prat til handling. Majestetix’ kone Godemine flykter med Dydolastus til Lutetia og våre venner, og en pottesur Majestetix, reiser etter. Slik åpner albumet opp for masse klassiske Asterix-scener: Sinna folk som står i trafikkork, frodige byskildringer med masse detaljer, og visuelle vitser om alt fra kunstutstillinger (Andivaros, Banksix) til Obelix’ mislykkede møte med en sparkesykkel.

Satire som sitter

Fabcaro gjør Asterix mer satirisk og dagsaktuell enn serien har vært i de seneste albumene. Det funker veldig bra, også i norsk tapning. Oversetter Svein Erik Søland har ikke hatt en enkel jobb med en tekst som er så full av ordspill og oppblåste fraser. Noen ganger blir det litt plumpt på norsk, som når en soldat må si «vi er ikke på strømmetjeneste», for å få en rekke av franske ordspill i originalen til å gå opp. Men for det meste er det masse kostelige, ravende formuleringer å humre over. Vi får også noen herlige, rent komiske scener, som når Obelix’ forsøker å blidgjøre den mest livstrøtte Majestetix jeg noensinne har sett med å leke gjemsel.

Etter endt lesning vil jeg bare lese albumet om igjen og få med meg mer detaljer. Selv om albumets vitser kanskje ikke går inn i hverdagsspråket vårt som klassikere, er det det mest vellykkede av de nyere Asterix-albumene. Det frir ikke til barn, slik Asterix hos Pikterne gjorde det, men det ligger veldig tett på hvordan Asterix originalt var – nemlig for voksne.