– Jeg får depresjção av å ha det kjempegøy

– Se, der har vi Vanticness som er tilbake.
– Så rørende!
– En dag kommer han ikke lenger tilbake. Slik er det bare ingenting å gjøre med …
– Og vi vil ikke lenger være der for å se at han ikke er kommet tilbake …

Den franske tegneserien Asterix er kjent for å traktere nasjonale stereotyper som en virtous, enten det dreier seg om sindige briter, stolte spanjoler, nitidige sveitsere eller oppfarende korsikanere. (Det er en liten sorg at serien ikke tok nordmenn helt på kornet i Asterix og vikingene fra 1970.)

Nå har tiden kommet for at gallerne besøker Portugal – eller Lusitania som det het i år 50 før kristus. Da er det den sorgmuntre portugisiske saudade som er albumets nasjonale krydder. Passende nok blir den stadig tilbakevendende melankolien brukt til voksende komisk effekt gjennom historien, enten den smitter over på kuede romerske soldater («Med ett får jeg en ubendig lyst til å gå tur med en blind hund i øsregnet»), eller blir destillert av Obelix («Jeg får depresjção av å ha det kjempegøy»).

Den portugisiske forfatteren Fernando Pessoa er kjent for å ha laget seg et utall av alter egoer, men jeg tror ikke noen av dem var en nonsjalant tjukkas i bautasteinbransjen.

Ekstraordinært og hverdagslig

Som mange nordmenn har jeg lest Asterix siden før jeg kunne lese. Min far, en ellers alvorlig mann mens han fortsatt gikk på arbeid hver morgen, hadde få bøker og ingen tegneserier i hyllene – bortsett fra to hvite permer med de første tolv-femten albumene med nettopp Asterix.

Følelsen av at serien var noe spesielt ble forsterket av innslagene i Lørdagsrevyen på NRK hver gang et nytt album nærmet seg; hvilken annen tegneserie var viktig nok til å få plass på nyhetene? Samtidig var Asterix alltid der, et fast følge til kveldsmaten, en del av bakgrunnsstøyen i livet på linje med søndager eller blodpudding.

I år ble jeg nok en gang minnet på spennet mellom det dagligdagse og det ekstraordinære i viraken rundt serien. Asterix i Lusitania ble annonsert med en pressekonferanse på den portugisiske ambassaden(!) i Paris i vår. Albumet er trykket i fem millioner eksemplarer på nitten språk, og satte salgsrekorder i Portugal den første uken.

Da jeg fikk det i posten, var det i følge med en pressemelding på seksten sider – lengre enn flere av tegneseriene jeg plukket opp på markedsplassen på Oslo Comics Expo i år. Hvem skriver pressemeldinger på seksten sider for en tegneserie på førtiåtte?

Og samtidig, her hjemme blir Asterix i Lusitania sendt ut sammen med juleheftene. Trolig fordi det er god forlagsskikk å bunte sammen sikre salg på denne måten, men det forsterker følelsen av vanlighet; hva sier vel «daglig drift» i tegneserienorge mer enn juleheftene?

Hvitt overherredømme

Asterix ble skapt av forfatteren René Goscinny og tegneren Albert Uderzo i 1959, og de to tegnet den sammen frem til Goscinnys død i 1977. Uderzo holdt serien i live på egenhånd (og med varierende resultat, tror jeg alle som har lest Det store himmelfallet vil være enig i) frem til han pensjonerte seg i 2011.

Med stor fanfare ble stafettpinnen overtatt i 2013 av tekstforfatter Jean-Yves Ferri og tegner Didier Conrad. Men akkurat da de hadde levert et album som nærmest overgikk Goscinny og Uderzo i nyskaping og humoristiske innfall (Asterix og Griffen fra 2021), tok Ferri ferie og ble erstattet av Fabcaro. Det er usikkert om Ferri er tilbake til neste album.

Asterix-serien har støtt på trøbbel i USA, hvor anklagene om rasisme har gått så langt som at serien har blitt kalt et verktøy for hvitt overherredømme.

Det føles litt voldsomt. Når serien i stor grad har tatt i bruk stereotype fremstillinger av folkegrupper, har jeg alltid tenkt på det som en parodi på rasisme snarere enn rasisme i seg selv – litt som når Frode Øverli tegner kannibaler i Rutetid. Selv den rødleppede sjørøveren Baba var en parodi på en karakter i en annen serie som ble publisert i bladet Pilote samtidig med Asterix. I Asterix i Lusitania møter vi Baba i en oppdatert versjon som snarere minner om en resignert taxisjåfør; nå kan han til og med uttale r-ene sine.

Nostalgisk og moderne

Asterix i Lusitania står egentlig ikke tilbake for noe i den nå 41 album lange serien. Kvaliteten er altså god, men det er også fordi Fabcaro og Conrad legger seg så tett opptil serien slik den historisk har vært. Albumet har callbacks til kjente figurerer fra seriens tidlige år, tonen føles nostalgisk og moderne på samme tid, og tegningene til Conrad ligner til forveksling Uderzo sine (på samme måte som kanadiske Delaf blåkopierte Franquin i det siste Viggo-albumet). Ingen bør være overrasket når historien avsluttes med et festmåltid i gallerlandsbyen.

Påskuddet for at Asterix og Obelix reiser til Lusitania er også knapt relevant. Det viktigste for serien er å underveis drive gjøn med alt fra moderne markedsføring, storkapital (de rike holder fest på lystskipet Davos) og brautende campingturister. Samt drive litt godmodig dulting i den portugisiske folkesjelen.

Det er en slik mildt oppdatert nostalgi som er gjennomgående for hele dette albumet. Og det er fint, og kanskje litt trist, og egentlig nokså passende for albumets harselas med portugisisk saudade – som nettopp betyr lengselen etter noe elsket som har blitt borte.

Asterix har jeg derimot på følelsen at vil være en del av hverdagen i mange år til.