Anmeldelse
Astrid Løken: Å slåss med varsomme hender
Lene Ask
No Comprendo Press, 2024
Pollinerende insekter er truet. Alle vet det nå. Folk rådes til å plante blomstereng i hagen og la seljene stå. Selv om noen vil hevde at de er irriterende, så spiller disse insektene helt avgjørende roller i økosystemet; de befrukter blomster, åkere og frukttrær. At det blir færre av dem, skaper kjedereaksjoner vi knapt kan forestille oss.
Dette visste Astrid Løken allerede i 1973. I forbindelse med sin doktorgrad på skandinaviske humler, advarte hun i et intervju i Aktuelt om tilbakegangen i den norske bestanden av pollinerende insekter. Men Løken var ikke bare en av Norges fremste humleforskere; vel 30 år før doktorgraden hadde hun under andre verdenskrig en sentral rolle i den norske motstandsorganisasjonen XU. I fem år levde hun et dobbeltliv: student, og senere insektforsker, på dagtid – agent om natten.
Med detaljrike tegninger, runde linjer og myke penselstrøk er denne historien nå ført i pennen av Lene Ask. Å slåss med varsomme hender lever ut sin egen tittel; uten å ty til voldsomme eller overdramatiske skildringer tegner den opp en historie om et dedikert menneske. Den skildrer et kapittel i et liv, en innsats for norsk fauna, flora og historie som lett kunne blitt oversett. Men som humla har lært oss – vi skal være forsiktige med å vurdere noe eller noens verdi med utgangpunkt i hvor mye plass de krever.
La humla leve
Det er noe helt eget med vitenskapelige tegninger. I vår høyteknologiske tid kan det noen ganger synes lett å glemme hvor viktige disse var frem til relativt nylig. Lenge var dette den eneste måten å gjengi detaljrikdommen i planter, dyr og andre objekter som ellers bare lot seg observere under lupen.
Hos Ask har nettopp slike tegninger fått stort spillerom. Mange sider er dedikert nesten utelukkende til detaljtegninger av blomster og ulike humlearter. På denne måten fremstår Å slåss med varsomme hender like mye en introduksjon til Løkens arbeid, som hennes liv.
Ikke bare er dette vellykket estetisk – boken er vakker – like mye viser det også frem Asks sjeldne talent for å flette sammen parallelle fortellinger. Humlene og blomstene er med oss gjennom hele boka, og slik kommer vi også under huden på Løken, en engasjert, nysgjerrig og ukuelig kvinne.
Når assosiasjoner blir fortelling
De detaljrike naturskildringene møtes av akvarellkolorerte tegninger med motiver fra Løkens liv og krigsårene i Norge. Resultatet er en historie om krigen som oppleves som forfriskende og ny.
Et eksempel på dette finner vi allerede i bokens innledende sider, hvor Ask i skrift beskriver humlas vårlige mønster. Visuelt pareres dette av tegninger som skildrer tyskernes invasjon av Norge. Det er dristig, men fungerer svært godt, og setter fra start tankene i gang – for slik tyskerne invaderte vårt land, har ikke også vi mennesker invadert humlas habitat med våre industrielle og stadig mer ressurskrevende samfunn?
Denne assosiative fortellerstilen tillater videre Ask å inkludere mye informasjon på bokens relativt knappe antall sider. Uten at det på noe som helst tidspunkt føles overveldende, introduseres leseren for alle Norges humlearter, sentrale deler av norsk flora, en rekke nøkkelpersoner og -hendelser i både norsk etterretning og i norsk insektsforskning.
Annerledes om krigen
Ofte har jeg latt meg forarge over den tilsynelatende utømmelige interessen for å fortelle historier fra andre verdenskrig. Men selv om krigsårene og agentvirksomheten står i sentrum for Asks fortelling om Løken, blir det aldri altoppslukende. Ask bedriver ikke et rent opplysningsprosjekt, med sin nøysomme, men uforutsigbare fortellerstil inviterer hun oss til å se koblinger på kryss og tvers av Løkens liv og virke.
Friheten som Ask gir leseren, er etterlengtet når det kommer til nettopp andre verdenskrig. Ofte presenteres man her for nokså unyanserte helteepos med sine offerskildringer og skurker. Og selv om man på sett og vis kan si at Løken presenteres som en slags helt, blir det aldri belærende. Vi møter et mangefasettert menneske.
Likefullt sitter jeg ikke med opplevelsen av å faktisk bli kjent med Løken. Vi kommer ikke under huden på henne, og det synes heller ikke som Ask gjør noe forsøk på å forstå hvem Løken var privat. Dette blir likevel ikke en svikt i fortellingen, men etterlater leseren med mange ubesvarte spørsmål. Jeg vil lære Astrid Løken bedre å kjenne.
