Anmeldelse
Atmosfærebarna 2: De fremmede
Nicloai Houm og Luis Guaragna
Gyldendal, 2024
Verden er snudd på hodet. Menneskene som overlevde apokalypsen bor i romskipet Atmos, mens jordkloden er bebodd av morderiske robotvesener. Et lite forskerteam drar ned for å utforske, og det er tilsynelatende ikke et menneske å se der nede.
Andre bok starter der første bok slutter – menneskejenta Juli har klart å klamre seg til nettet som blir trukket av romskipet som skal opp til Atmos igjen, mens vennene hennes Akai og Nova er igjen med menneskene som lever i skjul under jorden.
Postapokalyptisk sci-fi
Selv om du ikke er en erfaren sci-fi-leser eller -titter, kan det være at tankene tankene går til filmen Interstellar, der jordkloden er blitt en insektsløs, tørr ødemark.
På samme måte er jorda som vi kjenner den borte i atmosfærebarnas verden. Kloden er blitt ulevelig for menneskene. De har løst problemet ved å bygge et nytt samfunn i romskipet Atmos, som sakte flyter rundt i universet. Ellers er menneskene mye som før: de krangler, flørter, og går på skole – og hovedpersonene Akai og Juli havner i trøbbel når de sniker seg med på ekspedisjonen til jordas overflate.
Store spørsmål i bunnen
Det er store etiske temaer som blir stilt i fortellingen, om enn på en indirekte måte. Hvordan bestemte man hvilke mennesker som fikk lov til å bli med til Atmos, og hvem måtte bli igjen på jorda for å møte sin undergang? Er det riktig å lyve til folket sitt om man har makt til å ta store avgjørelser som angår alle? Har presidenten et ansvar for Atmos’ innbyggere?
Atmosfærebarna 2 er likevel ikke presentert som et stort, etisk epos. Det er en kul actionfortelling som bestaar av flere tankevekkende lag. Det finnes ikke en tilstedeværende skrekk og angst relatert til den pågående klimakrisen og den kommende undergangen – det verste har allerede skjedd i atmosfærebarnas verden. Menneskene i Houm og Guaragnas univers har kommet ut på den andre sida, og har nye problemer å håndtere. Det er en tipp topp spenningshistorie, men også noe som kan inspirere til samtale om nettopp disse store temaene.
Fargesprakende og levende
Tegningene til Guaragna korresponderer godt med fortellingen. Atmos får liv i all sin romskipske infrastruktur, og robotmonstrene som har tatt over jordkloden er skumle og truende i sin rødøyde prakt. Guaragna tegner fra mange ulike vinkler og vi ser alt fra jorda i fuglesperspektiv, til store, detaljerte skildringer av ansiktsuttrykk. Redaktøren har bedt meg unngå beskrivelser som «filmatisk», men akkurat i dette tilfellet er ordet særlig passende. Houm bygger fortellingen godt, og lar handlingen veksle mellom jorden og Atmos. Juli og Akai er hovedpersonene, men vi er med på møter med presidenten og samtaler mellom andre voksne. Vi blir dermed servert en helheltig fortelling med god, bratt spenningskurve.
Eneste er at det er uklart hvorfor dette er to bøker, egentlig. Fortellingen slutter i nummer 2 og lover ikke noen «I neste bok…» som så mange andre spenningsserier for barn gjør. Begge bøkene hadde helt fint fungert som en enkeltutgivelse heller enn to bind.
