Formfullendt, men friksjonsløs

Det er på et vis tilfredsstillende å lese en så oppskriftsmessig science fiction-tegneserie som første bind i serien Atmosfærebarna – Forsvunnet på jorden.

Men noen svakheter rusker likevel i Gyldendals nye tegneseriesatsing for mellomtrinnet.

Etter katastrofen

Over jorden svever luftskipet Atmos, en gedigen romstasjon med de siste overlevende menneskene fra planeten jorden om bord. Det er et par generasjoner siden menneskene selv gjorde planeten jorden ubeboelig med forurensing og menneskeskapte farer (les: roboter). Kun en håndfull av menneskeslekten slapp levende fra det i luftskipet.

Det er en stor dag når Atmos igjen skal gå så nær jorden at de om bord kan se landskapet (eller det som er igjen av det). Hensikten er å samle jord og mineraler til romstasjonen. Bestevennene Akai og Juli var bare småbarn sist det var kontakt. Nå gleder de seg. Men i jakten på en fugl hopper Akais hund Nova over bord og blir borte.

Menneskeskapt skrekk

Tre år senere er det klart for ny kontakt. På besøk i jordobservatoriet før landingen, får Juli øye på det hun tror er Nova. De to vennene sniker seg med som blindpassasjerer på landingsfartøyet for å finne hunden. På jorden venter de forferdeligste roboter og andre farer. Og hvem er det som følger med på dem fra mørket? Avsløringsvarsel!

Jeg stopper her, men jeg kan love at det går unna så det ryker, i striper, i ruter, i halve sider, hele sider og oppslag.

Forfatter og tegner er begge vel etablerte. Houm som forfatter av barnebøker og voksenbøker og som forlagsredaktør. Guaragna som italiensk-argentinsk illustratør, bosatt i Tromsø og med tegneseriene Elastico og første bind i serien Underbyen: Bergtatt (Cappelen Damm 2022) på CV-en.

Fugl- og froskeperspektiv

I løpet av en vellykket prolog blir vi kjent med hovedkarakterene – og byen som sitter på ryggen til luftskipet Atmos. Det er en by som vi først ser ovenifra, en sliten landsby som kan minne om et bylandskap hos Charles Dickens.

Først funderte jeg på de gammelmodige, slitne husene i et romskip, men etter hvert får vi vite at Atmos har vært underveis i et par generasjoner. Det er oldeforeldrenes byggestil vi ser. Tegneren Luis Garanga, som også står bak design og sats, bruker uventede synsvinkler som fugl- og froskeperspektiv. Han varierer effektivt  ruter, striper, hel-, halv- og kvartsides oppslag. Det å bla om blir en kalkulert del av framdriften i fortellingen.

Panorama-oppslaget der familien for første gang ser utover jorden med ødelagte byer og øde landskap, er flott. Blikket trekkes dypt innover i bildet ved hjelp av øde veier og elver.

Frydefull skrekk

Etter hvert jages Akai og Juli av menneskeskapte roboter av det nifseste slaget. De er frydefullt skrekkinngytende tegnet, og levner ingen tvil om hva slags hensikter de har. Koloritten varierer fra litt mørkt, men kjølig i scenene om bord i Atmos, til en ulmende koloritt i scenene på og under jorden. Tegnestilen varierer fra det veldig gode (maskiner, objekter og landskap) til det temmelig dårlige (karaktertegninger). Noen steder er vår helt Akai godt – men tradisjonelt – tegnet i mangastil med store øyne, liten nese og markerte øyenbryn. Når karakterene tegnes på avstand mangler de derimot substans: Ansiktene flates ut og det er slurvete tegnet. Det er tydelig at interessen er større når Garanga tegner båtvrak og forferdelige roboter i dramatiske, kaotiske situasjoner.

I kapittel fire, ”Overleveren” møter Akai og Juli på et folk som har overlevd under bakken. De fremstilles som en blanding av huleboere og vikinger (uten horn), og her er karaktertegningene på høyde med det beste igjen. Hvert kapittel, og første bind avsluttes med en cliffhanger. Det er meget virksomt, her avsluttes det når spenningen er på topp.

Mytologi og astronomi

Nikolai Houm kan sin science fiction Det er en litteraturretning som har tradisjoner tilbake til eventyr, sagn og mytologi. Men den har også i seg fantastiske reiser, utopier og dystopier. I første bind av Atmosfærebarna finnes alt dette. Det er en dystopi hvor jorden har gått under i menneskeskapte katastrofer og ondskapen regjerer i form av monster-roboter. Men utopien er også til stede i hvordan argonautene i luftskipet Atmos prøver å skape et idealsamfunn.

Houm spiller på mytologi og astronomi i disse navnene: Atmos fra atmosfære, mens argonautene var en gruppe helter i gresk mytologi som reiste med Jason på jakten etter Det gyldne skinn. Nova betyr stjerne og rakett i astrologien, men det er også navnet på en superhelt i Marvel-tegneseriene.

Slik leker serieskaperen seg med tegneserieuniverset. I tillegg ligner Akai på Astro Boy med sine store øyne og forholdsmessig liten nese og munn.

Overleverne under jorden peker mot norrøn mytologi, i det at de er pelskledte og har hester.

Spillerom for kunst

Samspillet mellom serieskaper og tegner er dynamisk. Med unntak av karaktertegningene som av og til flater ut, er Guaragnas bilder kraftfulle. Han har også et vidt spillerom: Forsatsen er for eksempel en uendelig lys blå himmel uten noe som forstyrrer. Her finnes detaljer som en slags ornamental font i hvert kapitel. Men aller finest er de storslåtte panoramaene.

Han tillater seg også en pastisj over Michelangelos detalj i det Sixtinske kapell – der Gud skaper Adam ved å la sin finger treffe Adams. Detaljen er velkjent og (mis)brukt i poplærkulturen, men her lar ikke tegneren Akai treffe Julies finger. Kontakten er brutt, Gud er borte, og helten blir igjen på jorden, overlatt til en uviss skjebne. Den får vi vite mer om i neste bok, Den fremmede.