Nylig lagde Empirix en liste over våre tegnede favorittfedre og tegneserier om fedre. Selvfølgelig måtte vi lage en tilsvarende om tegneseriemødre.

Om du leser tegneseriene vi har plukket ut i de to listene, er det slående hvor forskjellig mødre og fedre blir skildret i mediet. Der fedre virker å være bevisste på at de må jobbe hardt for å ta plass som far, tar tegneseriemødre ofte en mer selvsagt plass. Og når det skal pirkes i nevrosene rundt foreldre, virker det langt mer komplisert å nøste i et mor-datter forhold enn det tilsvarende for far.

Det virket likevel som om det var en overflod av tegneserier om fedre der ute. Listen vår på ti utgivelser hadde minst like mange bobler som ikke kom med, men når vi skulle velge ut kandidater til morslisten, måtte vi rett og slett stoppe ved åtte. Vi vet det er flere der ute, og vi trenger tipsene dine i kommentarfeltet for å finne dem.

ANGSTEN ETER GELÉ: Joanna Rubin Dranger lar nevrosene fly i sin håndbok om hvordan en forelder kan bekymre seg.
ANGSTEN VED BORDET: Joanna Rubin Dranger lar nevrosene fly i sin håndbok om hvordan en forelder kan bekymre seg.

Alltid beredt til å dø for mitt barn
Joanna Rubin Dranger

Svenske Joanna Rubin Dranger har luftet sine svært normale nevroser og lammende angstknuter i tegneseriene Frøken Livredd og kjærligheten og Frøken Makeløs og karrieren. Alltid beredt til å dø for mitt barn følger samme mønster med flere små kapitler og sidestore illustrasjoner i sorthvitt. Det starter med graviditeten og går via fødsel, babytid og oppdragelse, men Dranger forteller ingen sammenhengende historie. I stedet er boken fylt med kontrastfylte vignetter, med eksempler på katastrofetenkning mens hun går gjennom byen med babyen (hva om det skjer et gassangrep? hun må kjøpe gassmasker. hvor mange gassmasker? femti to burde dekke behovene til familie og venner. hvor får man tak i femti to gassmasker?), og med et raseri mot ammemafiaen, de politisk korrekte, de politisk ukorrekte, og alle med og uten barn.

Der Guy Delisle i sin A User’s Guide to Neglectful Parenting (nummer fire på vår liste over tegneserier om fedre) nærmest brisker seg med alle feilene og karakterbristene han legger for dagen som far, er Drangers innrømmelser ikke mindre morsomme, men innbakt med en grunnleggende frykt for de feilene hun faktisk gjør. Delisle er kjekkasen som bare turer frem, Dranger er moren som ber barnet sitt om unnskyldning for at hun roper.

Dranger er glødende feminist uten å være fremmedgjørende, hun er avvæpnende ærlig og åpen, og Alltid beredt til å dø for mitt barn er så mye lys og mørke, humor og sinne, kjærlighet og hat som det innebærer å faktisk være en forelder. Kan knapt anbefales nok for dem med barn opp til femårsalderen.

DRØMMETYDING: Alison Bechdel tar en svært terapeutisk tilnærming når hun skal fortelle historien om sin kjølige og distanserte mor.
DRØMMETYDING: Alison Bechdel tar en svært terapeutisk tilnærming når hun skal fortelle historien om sin kjølige og distanserte mor.

Are you my mother?
Alison Bechdel

Da Alison Bechdel skrev om faren sin i Fun Home, om hvordan han aldri hadde kommet ut av skapet som homoseksuell og muligens tok sitt eget liv, ble det en av 2000-tallets mest lesverdige tegneserier. Bechdel analyserte sitt eget liv i forbindelse med farens, og trakk inn litterære og kulturelle referanser for å speile både den eksepsjonelt kultiverte familien og forholdet dem imellom.

Å fortelle historien om moren sin, som fremdeles var i live, skulle åpenbart vise seg å bli veldig mye vanskeligere for Bechdel. Are You My Mother? har ingenting av den lette, elegante historiefortellingen som preget boken om faren. I stedet har boken blitt et sammensurium av drømmer, dypdykk i Virginia Woolf og arbeidene til barnelegen og psykologen Donald Winnicott. Boken er like mye historien om hvordan Fun Home – samt denne boken – ble til, med all den tilhørende angsten, usikkerheten og terapitimene som fulgte med.

Samtidig er det selvsagt også et slags portrett av moren: en amatørskuespiller og kunstersjel som var ulykkelig gift med en skaphomofil, og som sluttet å kysse datteren godnatt for godt da Alison var syv år gammel.

Ett av kjennetegnene ved stilen til Bechdel er hvordan hun viser frem fotografier, brev og utdrag fra bøker i tegneseriene, men heller enn å trykke faksimiler har hun nennsomt tegnet dem inn på sidene, i bøkenes tilfelle komplett med sine egne uthevninger.

Alison Bechdel er forøvrig også opphavsperson til Bechdel-testen, som vi utsatte norske tegneserier for i fjor – med et nokså bedrøvelig resultat.

KISS KISS BANG BANG: Saga er Star Wars bare med mer sex og færre lyssverd – og ikke en eneste handelsembargo.

Saga
Brian K. Vaughan og Fiona Staples

Mye har vært sagt om hvor uforskammet god den er, denne romoperaen om to elskende fra hver sin side av en interplanetarisk krig som rømmer sammen med sin nyfødte datter. Men kanskje har vi ikke snakket nok om Alana, en av popkulturens mest badass småbarnsmødre. I en serie som ellers er fylt opp med en kongelig familie av roboter som viser følelsene sine på skjermene de har i stedet for hoder, en angrende leiemorder med svartsinn og en monsterkatt som kan avsløre når folk lyver, en enøyd forfatter som bor på i et fyrtårn, et par journalister som graver i bakgrunnen for den pågående krigen, spøkelset til en tenåringsjente som har fått den nederste delen av kroppen revet bort – ja, selv i en slik serie er det rom for at Alana skinner både som mor og som actionhelt.

Og heldigvis, slik det gjerne er i virkeligheten også, dukker besteforeldrene opp for å hjelpe.

AV DEN GAMLE (HUSMOR)SKOLEN: Mummimamma lar seg affisere av Filifjonkas fjonge hjem i en av Tove Janssons avisstriper. Mummimamma er kanskje gammeldags, men hun er også helten i Mummi-historiene.
AV DEN GAMLE (HUSMOR)SKOLEN: Mummimamma lar seg affisere av Filifjonkas fjonge hjem i en av Tove Janssons avisstriper. Mummimamma er kanskje gammeldags, men hun er også helten i Mummi-historiene.

Mummitrollet
Tove Jansson

I første kapittel av Farlig midtsommer sitter Mummimamma og lager en barkebåt til Mummitrollet, en galeas med to store seil bak og mange små trekantede foran ved baugspydet. Hun lager en bitte liten luke av bark til lasterommet, og sukker lykkelig for seg selv: «Kanskje det blir storm». Ikke langt unna ligger Mummitrollet og drømmer og håper at det er nettopp ham som får sommerens første barkebåt, som Mummimma gir den til hun er mest glad i.

Det er knapt å ta i når vi sier at det ikke ville vært noen Mummifamilie uten Mummimamma. Mummitrollet er for nevrotisk, Mummipappa er for vimsete og ustadig – det er ingen andre som har den selvsagte bindeevnen til den gode, gammeldagse matriarken.

I Tove Janssons avisstripeserie kan ekteparet Mummi knapt kalles mønsterforeldre. I starten er Mummitrollet alene i verden og går for å drukne seg, og det er bare tilfeldig at det er foreldrene hans som ror forbi og plukker ham opp. Til alt overmål kjenner de ham ikke engang igjen, borte som han har vært i flerfoldige år. Selv om de litt surrete bohemfaktene består, er dette heldigvis eneste gang mummifamilien er noe annet enn tett sammenknyttet – i alle fall når alt kommer til alt. Og det er Mummimammas fortjeneste.

Hun planter blomster, lager barkebåter, sylter og støtter sin mann og sin sønn i deres håpløse foretak. Tove Jansson baserte Mummimamma og Mummipappa på sine egne foreldre, og det skal ikke mye fantasi til for å lese Mummi-tegneseriene slik at det er Mummimamma som er helten gjennom alle historiene.

HETERO MEN LIKE FORVIRRET: Sofia Olssons serie går fra lettbent forholdshumor til utroskaps- og kunstig-befruktningsdrama raskere enn du kan si "hen".
HETERO, MEN LIKE FORVIRRET: Sofia Olssons serie går fra lettbent forholdshumor til utroskaps- og kunstig-befruktningsdrama raskere enn du kan si «hen».

Det bästa barnet
Sofia Olsson

Teknisk sett er dette en tegneserie om å prøve å bli mor, men den fortjener likevel en plass på listen. Sofia Olsson har i flere år laget stripeserien Hetero i Hägersten, som handler om å innta A4-livet i en stockholmsforstad en gang på 2000-tallet. I denne andre samlingen av serien må hun og kjæresten prøve kunstig befruktning for å bli gravide, men serien tar en kraftig sving bort fra den godt observerte kjærestehumoren når kjæresten hennes er utro og slår opp halvveis i den medisinske prosessen. Serien beveger seg dermed bort fra stripeformatet og over i nakne følelser, inseminasjonshumor og rotete forhold: Ingen av hovedpersonene vet hva de vil, flakker frem og tilbake og sårer hverandre mens de fortsatt står sammen om den kunstige befruktningen.

Olssons serier er skatter som gjerne kunne vært oversatt til norsk med appell til det selvbiografiske Rocky-segmentet.

TRIST LIV: Marits mor i Lene Asks bok bor alene på gården med kun tungsinn og religionen som selskap.
TRIST LIV: Marits mor i Lene Asks bok bor alene på gården med kun tungsinn og religionen som selskap.

Neste gang blir alt riktig
Lene Ask

Lene Ask forteller ofte historier fra religiøse sirkler, og i Neste gang blir alt riktig møter vi Marit som har flyttet fra hjembygden til Oslo for å jobbe på bibliotek. Ved hjelp av tilbakeblikk forteller Ask om Marits forhold til foreldrene, den glade faren og den deprimerte, dypt religiøse moren. Når faren dør i bokens nåtid, må Marit hjem til gården for å delta i begravelsen, og for å finne ut av hvorfor hun hater moren sin.

Tegneserien er tegnet i Asks naivistiske stil, et langt sprang fra den portrettlike blyantrealismen i det som skulle bli hennes neste prosjekt, Kjære Rikard. Det er en stille og fin historie, og som en bonus dukker Lene Ask og datteren selv opp i cameoroller som stresset mor og klokt barn.

JAZZALDEREN: Jules Feiffer er den 85 år gamle New Yorker-tegneren som debuterte i langformat med en feministisk noir.
JAZZALDEREN: Jules Feiffer er den 85 år gamle New Yorker-tegneren som debuterte i langformat med en feministisk noir.

Kill My Mother
Jules Feiffer

New Yorkeren Jules Feiffer var 15 år gammel da han begynte å jobbe sammen med Will Eisner på The Spirit. Han skulle likevel bli 85 år gammel før han debuterte i langformat med tegneserieromanen Kill My Mother i 2014, og som er strålende på så mange måter at den allerede føles som en klassiker.

Historien finner sted i USA, først i Bay City på 1930-tallet og deretter i Hollywood ti år senere. Femten år gamle Annie fyller livet med dans, butikknasking og hat til moren sin, som på sin side jobber lange dager som sekretær i et detektivbyrå etter at politimannen hun var gift med ble drept. I en historie som inneholder berømte skuespillere, forfyllede detektiver, bortskjemte boksere, identiske tvillinger og forviklinger, har det også blitt plass til en god del ekte følelser. Med noir ut til fingerspissene og ekstremt elegante tegninger som drypper vannfarger, har Kill My Mother hjertet sitt i New York og sjelen sin solid plantet på kvinnenes side.

FRIMERKESTØRRELSE: Alt er lite og alt er trist, altså er mye det samme i Chris Wares Building Stories. Følelsene, fortellerteknikken og formatet er alle med å gjøre den til en klassiker du ikke kommer utenom.
FRIMERKESTØRRELSE: Alt er lite og alt er trist – altså er mye det samme i Chris Wares Building Stories. Følelsene, fortellerteknikken og formatet er alle med å gjøre den til en klassiker du ikke kommer utenom.

Building Stories
Chris Ware

Du kan alltid stole på at Chris Ware knuser hjertet ditt. Og selv om Building Stories handler om så mye mer – den store boksen inneholder fjorten separate trykksaker i ulikt format, som alle forteller historien om en bygning i Chicago og beboerne der – handler den svært mye om å være mor.

Vi møter den navnløse, kvinnelige hovedpersonen på flere stadier i livet i løpet av Building Stories, og sekvensene som viser dagliglivet hennes som småbarnsmor er hjerteskjærende når den viser den endeløse dagligdagse donten som farer så altfor raskt forbi. «I thought having a child would slow life down, not speed it up,» tenker hun mens hun plukker leker opp fra gulvet. Et annet sted i boksen, i en sekvens trykket på papir i størrelse med avisstripeformat, farer livet ordløst av sted i enkeltscener som gravid, med baby, med en liten jente som så blir stor. Det er ikke overraskende at en av Chris Wares favorittegneserier gjennom tidene er den nylig gjenoppdagede Gasoline Alley, Frank Kings stripeserie som fra 1920-tallet av lot figurene sine eldes i sanntid, én dag av gangen. Wares figurer har den samme følelsen av tid som renner gjennom fingrene deres – men forskjellen er at de ikke engang er i stand til å nyte den.

Hvilke tegneseriemødre burde være med på listen? Tips oss i kommentarfeltet!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.