Prolog:
5. juni kunngjorde svenske PEOW Studio at de legger ned forlagsdriften. Erklæringen kom kort tid etter den tredje og siste utgaven av antologien Ex.Mag. etter mye om og men var blitt sendt ut til dem som hadde støttet prosjektet via Kickstarter – og fire dager før nevnte antologi ble nominert til en Eisner-pris.
Det er ikke hverdagskost at nordiske utgivelser blir nominert til Nord-Amerikas mest prestisjetunge tegneseriepris (ikke at den er så prestisjetung), men PEOW har heller aldri vært et ordinært nordisk tegneserieforlag. PEOW ble startet av Patrick Crotty – P! – Elliot Alfredius – E! – og Olle Forslöf – O! – i 2012 (W’en står enten for WORLD COMICS eller #Winning), og rettet seg fra starten av mot et internasjonalt snarere enn svensk eller nordisk marked. Utgivelsene var engelskspråklige, og selv om de utga flere svenske tegneserieskapere, var de tydelig orientert mot en global digital tegneserieoffentlighet snarere enn en svensk eller skandinavisk en.
PEOW var blant de første som startet med risograftrykk av tegneserier i Norden, og en periode opererte de som et kommersielt risotrykkeri ved siden av forlagsdriften. Det faktum at PEOW-mannskapet opprinnelig var personlig involvert i samtlige ledd av prosessen fra bestilling av arbeider til ferdig trykksak, satte sitt tydelige preg på utgivelsene deres.
Selv om de for noen år tilbake oppga risografen til fordel for offsettrykk, skinner det fortsatt gjennom at bøkene deres er konseptualisert som fysiske gjenstander. Dette står i åpenbar kontrast til mentaliteten som dominerer den nordiske forlagsbransjen, der bøker og blader betraktes som beholdere som inneholder tegneserier snarere enn estetiske objekter i seg selv. Det å holde, bla i og studere en PEOW-utgivelse er i mange tilfeller en vel så viktig del av opplevelsen som å lese den.
Det er derfor oppsiktsvekkende at den ellers udramatiske pressemeldingen de to gjenværende PEOW-erne Crotty og Forslöf (Alfredius trakk seg ut for noen år siden) publiserte for å kunngjøre nedleggelsen av forlaget, inneholdt følgende refleksjon:
[If] our goal is to share comics with EVERYONE, then.. There are probably better ways to do it than printing and shipping books, and realizing that has made us think more about what we could do to change that in the future. The paper and binding isn’t what makes a comic a comic. It’s the story.
Uavhengig av hvorvidt man er enig i denne definisjonen av tegneserier, er det et faktum at tegneseriens fysikalitet i økende grad representerer et problem for små og mellomstore forlag. De siste årene har internasjonale portokostnader økt betraktelig, hvilket innebærer at det å kjøpe hefter og bøker fra forlag som ikke har distribusjon via tegneseriebutikker eller bokhandler har blitt avskrekkende dyrt. I mange tilfeller er rimelige portoalternativer rett og slett ikke tilgjengelig, og dermed kan man bli bedt om å betale opp mot 220 kroner i porto for et blad som koster 70 kroner (eBays obskønt fordyrende Global Shipping Program er sannsynligvis ikke utformet spesifikt for å forhindre ærlige, hardtarbeidende mennesker i å kjøpe enkeltnumre av Scarab og Critical Mass, men det kunne like gjerne vært det).
Det sier seg selv at dette demper lysten og muligheten til å kjøpe utgivelser fra småforlag og smallprintinitiativer. En snau måned før PEOW kunngjorde at de skulle avvikle, kom nyheten om at Zainab Akhtars ShortBox legger ned, og også her var årsaken at økende portokostnader gjør det urimelig dyrt å kjøpe tegneserier via postordre. Det amerikanske forlaget (og nettbutikken) Domino Books har på sin side følgende oppslag på nettsidene sine:
NOTE TO INTERNATIONAL CUSTOMERS:
We must ask international orders to pay more in shipping. Before checking out, click the paypal button at the end of this message to add a flat fee of $20 to your order. Without adding this amount, we cannot ship international orders. We regret this but it will allow us to keep publishing and distributing great stuff! Thank you.
Vi har med andre ord å gjøre med en utvikling som gjør det betydelig vanskeligere å utgi tegneserier i liten skala. Dette skjer i en tid der det i stor grad er små forlag og initiativer som driver mediet fremover, mens mainstreamforlagene og de store spesialistforlagene sentrerer virksomheten rundt litterære og biografisk-dokumentariske graphic novels. Den kanskje beste illustrasjonen av denne utviklingen er Fantagraphics-imprinten FU Press, som utgir serier moderforlaget ikke har tro på at vil slå bredt an i et opplag på mellom 100 og 500 eksemplarer.
Hva vil effekten av dette være? Vil økosystemet for små tegneserieutgivelser kollapse under vekten av økende portokostnader? Vil avantgarden bli tvunget til å gå digitalt? Er Mould Map #7 og PEOWs kommende “PDF reader for Dreamcast” fremtiden? Vil vi se en tiltagende regionalisering, der fysiske utgivelser i liten grad krysser landegrensene?
Hvem vet! Det vi derimot kan si for sikkert er at Norge og verden i år har fått et nytt forlag som gir ut tegneserier. Foot Books er ikke et tegneserieforlag, men snarere et zine- og kunstbokforlag med fokus på tegnebaserte uttrykk. Dette betyr at de gir ut hefter – og på sikt: bøker – av designere, arkitekter og tegneserieskapere. Per nå har de blant annet gitt ut ziner med arkitektkontoret Søstra 100, Yokoland-magnat Aslak Gurholt, billedkunstner Marianne Røthe Arnesen og skulptør Sigve Knutson, men siden dette nå en gang er en tegneseriespalte, er vi mest opptatt av utgivelsene med Tim Ng Tvedt og Erlend Peder Kvam. Sistnevnte er sammen med Martin Asbjørnsen hjernen bak forlaget, og besvarer Indiebloggens tegneseriefokuserte spørsmål.
Hva er Foot Books’ rolle i det norske tegneserielandskapet?
Jeg har gjort et halvhjertet forsøk på å starte et tegneserieforlag tidligere, og Martin har lenge gått med tanken om å starte et kunstbokforlag. Når vi først skulle slå oss sammen virket det bedre å være et kunstbokforlag som gir ut litt tegneserier enn omvendt. Foot Books vil ha en liten birolle i det norske tegneserielandskapet, som et bindeledd mellom tegneseriebransjen og kunstverden, men også som et bindeledd mellom den norske og den internasjonale tegneserie-/kunstbokscenen. Det finnes forlag vi ser opp til både når det gjelder innhold og distribusjonsmodeller, slik som Nieves Books, Picturebox, Rollo Press og utgivelsene som er kommet ut av Dexter Sinister, Dot dot dot og The Serving Library.
Hva er Foot Books’ misjon og samfunnsoppdrag?
Rammeverket vi har satt opp rundt forlaget gjør at vi kan gå høyt og lavt samtidig, med mulighet for å utgi både velrennomerte tegnere såvel som debutanter som aldri har hatt en tegning på trykk tidligere. Vi har også vært bevisst på å invitere utenlandske tegnere inn i prosjektet helt fra starten, og tenker det er interessant å drive et forlag med en fot i Norge og en fot internasjonalt. Det er en interessant øvelse å definere hva en bra tegning egentlig er, frigjort fra normer og forhåndsdefinerte forventninger.
Formatet vi har laget gjør forøvrig at utgivelsene går relativt raskt å produsere, er lette å distribuere, tar liten plass å oppbevare og ikke minst at den økonomiske risikoen per utgivelse er veldig lav. Dette gir oss frihet til å gi ut det vi selv synes er interessant uten å bekymre oss for mye over salg og inntjening. Det er kanskje litt tidlig å gå ut med dette nå, men på sikt har vi snakket om å lansere «Big Foot», et imprint for utgivelser i større format og omfang.
Jeg oppfatter Foot Books som en motvekt mot fokuset på litterære, selvbiografiske og dokumentariske bokutgivelser som preger det norske tegneseriefeltet i dag, og som i stor grad springer ut av dagens støtteordninger. Trenger vi et større fokus på tegneserier som ikke følger i litteraturens fotspor?
Definitivt!
Hva slags forlag er det dagens tegneserie-Norge mangler?
Først og fremst trenger vi flere forlag. Det har dukket opp mange nye initiativer etter at Forresten ble nedlagt, og det tenker jeg er helt topp. Foot Books vil utgi arbeider som har en sterk formbevissthet av et eller annet slag, med høy publiseringsfrekvens og lav økonomisk risiko. Et slikt forlag tror jeg både tegneserie-Norge og kunst-Norge forøvrig kan glede seg over. Vi mottar gjerne publiseringsstøtte, men vi er ikke interesserte i å tilpasse utgivelsene våre for å passe inn i en søknadsmal.
Selv jeg jeg glad i tegneserieforlagene 2Dcloud og Picturebox, og forøvrig alt [Picturebox-grunnlegger] Dan Nadel gjør. Hadde vi fått tilbud om å utgi Vanessa Baird eller Pushwagner hadde vi selvsagt gjort det på flekken.
Hvorfor er det viktig å gi ut ting på papir? Du og alle dere gir ut har jo et mye større publikum på nett, og jeg ser ikke for meg at man blir rik på zineutgivelser?
For oss er ikke kampen mellom fysiske og digitale utgivelser så veldig spennende. Vi er først og fremst interesserte i hvordan man utnytter det mediet man velger å bruke på best mulig måte, og det ene trenger ikke å utelukke det andre. I tillegg til å ha en webshop, bruker vi internett til å gjøre forlagsprosjektet synlig, men hvis utgivelsene hadde vært heldigitale ville både prosessen med tegnerne og samspillet med publikum fått en annen rytme. En fordel med fysiske utgivelser er hvordan man kan knytte bånd til mennesker og miljøer på en sosial måte. Vi samarbeider for eksempel med platebutikken Baklengs, som er det eneste stedet man kan få tak i utgivelsene våre over disk i Oslo. Det var også her vi hadde lansering av sommerens zines for noen uker siden. Hvis vi skulle tjent store penger hadde vi heller satset på aksjemarkedet enn å starte et forlag for zines og artists’ books.
