Oser selvsikkerhet og integritet

Omtrent tjue år etter at første utgivelse av Aya ble publisert, fortsetter den franske forfatteren Marguerite Abouet å produsere spennende dramatikk. Noen ganger får jeg følelsen av at jeg ser på en svært innviklet såpeopera, med identitetspolitisk tematikk.

Vi befinner oss i Yopougon, en forstad utenfor Elfenbenskystens største by, Abidjan, en gang på 70- eller 80-tallet. Abouet skildrer hverdagslivet til de unge voksne i Yopougon; fra de fattige familiene til middelklassen og de mer velstående. I den nyeste utgivelsen studerer Aya juss, samtidig som hun slåss for studentenes rettigheter. Vi får dermed se en mer voksen side av Aya og vennene hennes enn tidligere i serien. Akkompagnert av Clément Oubreries strek, vekkes en fargerik og hektisk forstad til live.

Abouet er tydelig inspirert av Marjane Satrapis Persepolis i måten hverdagen står i fokus samtidig som politiske og sosiale utfordringer murrer i bakgrunnen. Både Satrapi og Abouet flytta til Frankrike som tenåringer, og det er gjennom dette blikket deres gamle hjemland blir skildra. Samtidig er Abouet mer opptatt enn Satrapi av å vise europeiske lesere likhetene vi har med folka som blir skildret i serien. Og disse likhetene er det flere av.

En ny kvinnerolle blir til

Aya er den smarteste dama i Yop City – som de kaller forstaden sin – og kanskje også den eneste dama i serien som ikke sentrerer livet sitt rundt menn. Hverdagen hennes består av å avvise innpåslitne mannfolk, og lese lekser for å bli enda mer kompetent og uslåelig.

I dagens merkelige digitale medieverden virker synet på kjønnsroller å bli mer og mer konservative – bare se emneknagger som #tradwife sirkulere på Tiktok. Med det i bakhodet er det utrolig deilig å dykke inn i historier om kvinner som vil være alt annet enn hjemmeværende.

Serien tar for seg sosiale utfordringer i et samfunn som går gjennom store forandringer. Kvinners og homofiles stilling i samfunnet er i endring, det samme er kjønnsrollemønstre innad i familien. Men det er ikke slik at serien eksplisitt sentreres rundt disse temaene. Abouet pakker det hele elegant inn i humoristiske og karikerte karakterer og hendelser. Det alvorlige og morsomme blandes fint sammen.

Aya representerer en ny kvinnerolle i Elfenbenkysten på 70-80-tallet. Hennes største ønske er ikke å være hjemmeværende kone og ta seg av barn, hun vil tjene egne penger og slåss for rettferdighet og for dem som trenger å bli sett. Selv om Aya hele tiden møter motstand, nekter hun å gi opp. Fra å bli trakassert av en mann i en maktposisjon i de forrige bindene, til å nå bli hetset for sin aktivisme i den nyes utgivelsen, står hun likevel like rak i ryggen.

I dette syvende bindet prøver Ayas venninne Bintou seg som skuespiller i en såpeserie. Til tross for all trakasseringen hun opplever på grunn av karakteren hun spiller i serien, nekter hun å gå inn i offerrollen. Det er forfriskende hvordan disse kvinnene oser selvsikkerhet og integritet.

Ordtak i fleng

Noe av det mest finurlige og morsomme ved Aya er alle ordtakene som tas i bruk. Enkelte karakterer snakker kun i ordtak. Et morsomt eksempel er hvordan faren til Albert (Ayas venninnes bror) sender et brev som kun består av ordtak. Det Alberts far ønsker å formidle, er at han savner sønnen sin, som han har forvist på grunn av Alberts legning. Men siden han ikke er så god til å uttrykke egne følelser med ord, tyr han til forslitte uttrykk. Det er umulig å ikke trekke på smilebåndet av det.

Der ordtakene er vittige og får frem både humoristiske og dramatiske aspekter ved serien, kan det samme sies om Oubreries strek. Den er ekspressiv og fartsfylt, og persongalleriet er ofte karikert.

Personlighetene skinner gjennom streken, og leseren gjenkjenner lett flere av typene. Moussa og hans familie er spesielt morsomt framstilt som forstadens mest velstående – men også mest stereotype og vulgære – familie.

Manges skjebner står på spill

Tidvis kan det bli litt håpløst å følge med på hva som skjer i Aya fra Yopougon 7. Ayas historie faller litt i bakgrunnen, kanskje fordi de andre personlighetene rett og slett er litt mer dramatiske og interessante. Det blir også litt komplisert når vi har å gjøre med så mange unike karakterer.

Enkelte av historiene er så gode at du bare vil ha mer, og de kunne gjerne fått sine egne spin-offs. Som homofile Inno i Paris, og Albert som har blitt forvist av familien på grunn av sin legning. Det er så mange personers skjebner som står på spill, noe man blir mer og mer investert i. Det er helt klart at den spreke blandingen av familiære intriger, kjærlighetsdrama og kampen for rettigheter hekter på seg lesere. Man blir rett og slett for nysgjerrig på hvordan det hele vil ende, idet historien akselererer mot slutten. Og trolig er ikke bind 7 avslutningen på det fartsfylte dramaet fra Afrikas vestkyst.