Batmans hemmelighet

Alternative universer, stadige utskiftninger og endeløse reboots. Superheltserier er noe av det mest krevende man kan lese, hvorfor vender jeg likevel stadig tilbake til Batman?

Hvordan føltes det sist gang du forsøkte å lese en superheltserie? Med mindre du er en av dem som tjoret deg fast til roret og fulgte dine trikotkledte favoritter i tykt og tynt, er sjansen stor for at det føltes temmelig forvirrende.

For tiden går de mest innflytelsesrike superheltseriene gjennom store omveltninger. Det er ikke første gangen, men det uvanlige er at begge de store forlagene – DC Comics og Marvel – gjør det samtidig med henholdsvis «Convergence» og «Secret Wars». Akkurat nå er de aller fleste superheltene ikke til å kjenne igjen; Supermann har trukket i T-skjorte og dongeri, og er bare «veldig, veldig, veldig sterk». Tor er en kreftsyk kvinne. Bruce Wayne er ikke lenger Batman; nå er det en eks-politimann som spiller rollen som Nattens ridder, og partneren hans er en delvis autonom robotdrakt. Sjangeren synes fanget i en evigvarende identitetskrise hvor figurer byttes ut, tas av dage, vekkes til live igjen. Det koster simpelthen for mye å beholde oversikten. Det vil si, nesten. For det kommer helt an på hvilken trikotyndling du velger deg.

Tilbake til fortiden

Jeg vet ikke akkurat når jeg valgte meg Batman som Min Helt. Det kan ha vært da Gåten forsøkte å sette fyr på Lynvingebilen, men mislyktes fullstendig og ble senere arrestert av en eplekjekk Adam West en gang på 80-tallet. I glorete Technicolor, på selveste Rikskringkastingen. Det kan ha vært da jeg som 9-åring leste mitt første ordentlige BATMAN-blad. Jeg husker at Lynv- sorry, Batman, var underlig fraværende. I stedet var historien en guidet omvisning i psykosene og vrangforestillingene til Preston Payne, den tredje Clayface. Historien gjorde uslettelig inntrykk på meg; Payne ville bare være i fred, alene med sitt hjertes utkårede, men han var fanget i en støyende, påtrengende by hvor alle forsøkte å ødelegge det sarte forholdet dem imellom. Men det kan også ha vært Frank Millers The God Damn Batman. For alt jeg vet kan det ha vært Batman Returns på nintendoen min. På ett eller annet tidspunkt ble uansett Batman «min» superhelt, nesten helt til da jeg sluttet å lese tegneserier.

Batman var annerledes. Jo visst var han en styrtrik, foreldreløs mesterdetektiv som hadde trent både kropp og sinn gjennom en årrekke for å bli verdens mest kompromissløse vigilante, en figur som hadde kjent både tap og sorg på kroppen, men som hadde overvunnet sine svake sider. Likevel var det noe mer enn dette. Batman hadde noe annet enn Supermann, Fantomet, Mandrake og Sølvpilen. Men hva?

Som så mange andre utviklet jeg en mer «moden» smak med årene. Det er i hvert fall det vi sier til oss selv. Vitnesbyrd fra holocaust; reisebrev fra Nord-Korea; selvbiografier fra et Iran i full revolusjon; satiriske fremtidsdystopier om journalistikk og politikk; sarte beretninger om å miste sin barnetro. Serier selv de mest eleverte blant oss kan nikke gjenkjennende til. Men samtidig gikk tegneserier fra å være pur eskapisme til å bli en bør, en kampestein man måtte balansere sammen med studielån, kjærlighetssorg, matbudsjetter og deltidsjobber. Det var ikke slik det skulle være. Tegneserier skulle jo egentlig være gøy.

Så kom «Batman Begins».

Batman begynner

Det tok litt tid før det sank inn. I 2005 hadde Christopher Nolan klart å lage en nesten realistisk fremstilling av min barndomshelt. Filmkritikerne brukte uttrykk som «karakterstudie». Deretter fulgte «The Dark Knight» (2008), en film som egenhendig gjorde fascinasjon for spandex, masker, underbukser utenpå buksene og kapper til legitime interesser utenfor fribrytermiljøet. Superheltinteressen kunne plutselig forsvares med Jung, Hobbes, Locke og Nietzsche! Jeg leste den gamle Batman-historien om Preston Payne på nytt. Var ikke forfatteren … Alan Moore? Han med «Sin City», «Watchmen» og «From Hell»? Jo visst! Det var avgjort. Jeg måtte oppsøke min lokale tegneseriebutikk.

Jeg må være helt ærlig: jeg ante egentlig ikke hva som ventet meg. Etter å ha manøvrert forbi vovede, japanske tegneserier, enorme mengder Lego, H.P. Lovecraft-inspirerte brettspill og statuer, dukker, T-skjorter og mer eller mindre morsomme kaffekurs, kom jeg til superhelt-hyllen.

Den var enorm.

Vegg til vegg. Gulv til tak. Betjeningen har hengt opp en liste med anbefalt litteratur, men titlene sa meg ikke noe som helst. Jeg rotet litt rundt og lot som om jeg visste hva jeg holdt på med, og plukket endelig med meg noen gamle kjenninger («Batman: Year One», «The Dark Knight Returns», «The Long Halloween»), noen jeg lenge har hatt lyst til å lese («Kingdom Come», «Dark Victory», «Knightfall»), og noen som fikk meg til å stoppe opp og stusse litt («Hush», «Batman R.I.P.» og «Final Crisis»). Det burde holde. Jeg gikk til disken.

– Jeg skal bare ha disse.

– Batman, ja? sa personen bak disken.

– Ja. Greit med litt lett underholdning i ny og ne, svarte jeg.

– Ja. Jeg skjønner hva du mener. Selv ble jeg for gammel for slikt allerede i tenårene, repliserte han kjapt.

Jeg takket for meg, la posen ned i dokumentmappen, og gikk til bussen. Senere på kvelden vekket jeg min gamle Amazon-konto opp igjen fra en årelang dvale, bare på trass.

Til Bat-søkemotoren!

Det begynte bra. Tim Sale og Jeph Loebs fremstillinger av Nattens ridder står seg fremdeles; dramaet som utspiller seg er menneskelig nok, men tegningene er på grensen til det vidunderlig impresjonistiske. Bruce Wayne og Batman glir over i hverandre, men begge trekkes ned av den potensielle børen en helt som Batman kan være for en by. Frank Millers Batman er langt mer kaotisk, både i tegnestil og fremtoning. Det er noe vulgært og nesten pervertert ved måten han fremstiller rikmannssønnen som for lengst har sluttet å stå til ansvar for sine handlinger, men samtidig føles det hele langt mer menneskelig. Men underveis i «Batman R. I. P», og særlig gjennom «Final Crisis» begynte kaldsvetten å ta meg: Hvem er denne bifiguren? Er det ingen grenser for hvor mange damer Bruce Wayne kan avsløre sin hemmelige identitet til? Er ikke egentlig faren til Bruce Wayne død? Har Batman skutt og drept Jokeren?

Og vent litt, nå revner altså selve tiden. Der er Supermann, inne i en slags gigantisk robot. Og han slåss mot en … vampyr. En vampyr som forsøker å livnære seg av … et slags interdimensjonelt blodvev … som binder sammen alle de ulike universene. For det er 52 ulike universer, alle med hver sin versjon av Batman, Supermann og alle de andre. Selvfølgelig. Hvilke som er kanon? Spiller ingen rolle; i «Final Crisis» er det alle mot alle. Så blir alt normalt igjen i den nye tidslinjen «The New 52». Det vil si, helt til noen i DC leser kommentarfeltene og får panikk. Folk liker ikke de nye versjonene. Det spiller ingen rolle at kritikerne er positive; noe må gjøres!

Her faller jeg av. Jeg tar meg selv i å bruke mer tid i å lese om de ulike figurene på Wikipedia – hvem de er, hva de vil, hvordan de fikk de raffe klærne sine – enn jeg gjør på å lese selve serien. Jeg har faktisk ikke lengre tid til å lese superheltseriene, fordi det er så mye informasjon som må sorteres, behandles og settes i system. Jeg må forholde meg til ulike tidslinjer, inkarnasjoner og slektstre. Jeg slutter å sjekke Wikipedia, lager heller mine egne oversikter i en notatbok på sengekanten. Det blir liksom mest praktisk slik. Men det var jo ikke slik det skulle være. Dette skulle jo være … kjekt.

Krisemestring

Hvis Supermanns inntreden i Action Comics i 1938 kan regnes som den moderne superheltens fødsel, er superheltsjangeren altså 77 år gammel. DC Comics – med Batman, Supermann og Wonder Woman i stallen – var lenge eneveldig på superhelttronen, men ut over 60- og 70-tallet klarte lillebror Marvel Comics å tiltrekke seg nye lesere med sine oppdaterte, moderne og mer relevante helter. DC slet derimot med en aldrende lesergruppe og fryktelig mye bagasje for de trikotkledde.

De fleste superheltserier har på ett eller annet tidspunkt forsøkt seg på alternative tidslinjer, parallelle universer og lignende stunts for å få opp lesertallene. Samtidig er dette også en forholdsvis uproblematisk måte å gi skribentene mer kunstnerisk frihet på. De ulike versjonene av Supermann, Green Lantern, Wonder Woman og alle de andre får gjerne vidt forskjellige personligheter i hvert univers. Ønsker du deg en tafatt Supermann som lar seg kontrollere av den amerikanske regjeringen? Da leser du seriene om «Earth-31». Eller hva med et univers hvor Supermann er en fyr ved navn Harvey Dent som fikk superkrefter av sjokket da han falt ned fra en skyskraper? Det får du i «Earth-9».

Konsekvensen av alle disse ulike inkarnasjonene og tidslinjene som flettes inn i hverandre er at det blir umulig å skrive noenlunde sammenhengende historier som ikke samtidig får kjernefansen til å fråde av raseri. Så hvordan løser man det? Jo, ved å kaste ungene ut med badevannet og begynne på nytt. DC var først ute med «Crisis on Infinite Earths» i 1985, en serie historier som tok livet av alle alternative tidslinjer og parallelle univers. Og det fungerte. Det nye, koherente og oversiktlige DC-universet ble overmåte populært, og forfatterne kunne utfordre publikum med mer tidsriktige historier. Helt til noen i forlagshuset oppdaget noen løse tråder – og så var det på tiden med en ny opprydning. Slik har det bølget frem og tilbake for DC helt siden 80-tallet; med jevne mellomrom blir superheltuniverset så komplekst og uhåndterlig at behovet for en opprydning blir påtrengende. Senere angrer serieskaperne seg gjerne, og henter fram igjen de gamle versjonene. I mellomtiden har det samlede DC-universet vokst seg stadig større.

Det er ikke rart at folk vegrer seg for å lese superheltserier. For det første sliter superheltseriene fremdeles med en del barnesykdommer. I «Legends of The Dark Knight: Venom» (1991) blir Batman avhengig av anabole steroider for å kunne redde samfunnets svakeste, og albumet bruker mye tid på å vise hvordan Batman slites mellom å være den han vil være – og hvem samfunnet trenger at han er. På den andre siden banker han også opp en hai. Legg så til et uoversiktlig multivers, og det er ikke rart at folk skygger banen. Selv menneskene som lever av å pushe disse greiene på troskyldige ungdommer og gamle folk som ikke vet bedre, fnyser av superheltserier. Så ille er det blitt.

Men kanskje – bare kanskje – finnes det håp.

Reis deg og gå!

Ved første øyekast har DC Comics gitt opp. Deres siste reboot – «Convergence» – er strengt tatt ingen reboot i det hele tatt. I stedet slår DC i korte trekk fast at alle historier som noensinne er fortalt i DC-universet er kanon, men at alle gamle og nye helter har utviklet seg til noe annet. Og fra nå av spiller det ingen rolle hva som har skjedd før. Gjør deg selv en tjeneste og ikke prøv å lese deg frem til nøyaktig hva dette betyr. Det eneste du egentlig trenger å vite er at historiene som skal fortelles fremover vil være friere. De skal være uavhengige av kanon; fokuset vil være på hvordan figurene endres og påvirkes av de aktuelle situasjonene her og nå, ikke hvordan det samsvarer med hva som skjedde for 20 år siden.

Kortere tidsperspektiv, store konsekvenser på det personlige plan, men uten at det går ut over kontinuiteten. Dersom DC klarer å dra dette i land, er jeg tilbake om bord.

Ja, superheltserier er til tider en slitsom hobby. Men det som gjør at man orker å fortsette, er følelsen av at man får se sine favoritthelter utvikle seg. Særlig i tilfellet Batman fremstår det som om handlinger faktisk får konsekvenser. Figurene utvikler seg og endrer karakter som en direkte følge av de hendelser som utspiller seg i persongalleriet. La gå at Batman allerede har hatt to læresvenner som har gått under navnet «vidundergutten Robin» som begge har mistet livet og likevel er med i serien den dag i dag; døden er det minste problemet for en superhelt. Men det betyr ikke at alt er så elastisk at ikke noe kan få langvarige ringvirkninger. Se bare på tilfellet Barbara Gordon.

Barbara Gordon (datter av politimester Gordon) var lenge Batgirl, før Alan Moore i sin «The Killing Joke» (1988) lot Jokeren skyte henne, kle henne naken og misbruke henne, alt for å sette hennes far ut av spill (og dermed vise Batman hvor skjør den menneskelige fornuften kunne være). Barbara ble lam og måtte legge superheltkarrieren på hyllen, men gjennom årene som fulgte fikk ulike serieskapere utvikle henne til en av de mer interessante heltefigurene som finnes.

OK, «The New 52» hvisket ut store deler av Barbaras historie etter «The Killing Joke», og relanserte Batgirl som en kvikk serie rettet mot unge jenter. Men interessant nok er det nettopp den revitaliserte Batgirl som i dag fremstår som en av de mest komplekse og utfordrende superheltene av dem alle, som må håndtere psykosomatiske senskader, rollen som forbilde, venner og families forventninger og krav til henne, i tillegg til å lese lekser og være på de kule festene.

Og mens jeg sitter og blar gjennom siste Batgirl-nummer, skjønner jeg plutselig hvorfor jeg fremdeles orker å bry meg om Batman. Det handler nemlig ikke om Batman i det hele tatt.

Spoiler! Spoiler! Spoiler!

Batman er ingen ordentlig figur. Batman i seg selv har ikke innhold; Batman er i beste fall bare et redskap. Opp gjennom tidene har ulike forfattere forsøkt å fylle begrepet Batman med mening avhengig av hvilke tendenser som preget deres samtid. De første historiene fra 30-tallet handlet om Batmans kamp mot makteliten og korrupte politifolk under Depresjonen. De første filmatiseringene fra etterkrigstiden viste en vigilante som slåss mot utenlandske (hovedsaklig japanske og kinesiske) narkoligaer, før «camp» ble det nye «cool» på 60-tallet og TV-serien med Adam West lot seg inspirere av popkunstnere som Andy Warhol og Roy Lichtenstein, før 60- og 70-tallets science fiction-bølge tok over.

På 80-tallet var tiden kommet for beinhard realisme og senere dekonstruksjonen av hele superheltmyten, før «Batman Incorporated» begynte å se på superkriminalitet som lokale utslag av globale strømminger og behovet for en internasjonal politistyrke gruppe flaggermusmenn som kunne slå til når som helst og hvor som helst, hevet over lokale, juridiske og demokratiske fartsdempere.

Noen har forsøkt å gi Batman en slags psykologisk kjerne. Som regel går de for «emosjonelt vansiret foreldreløs milliardær som vier sitt liv, sitt intellekt og sin formue til å bekjempe kriminalitet, men som derfor aldri lærer seg å elske hverken andre eller seg selv». Noen koker det ned til «bortskjemt 1-prosentsfascist som heller vil knuse ribbein enn å bruke sin økonomiske makt til å endre de grunnleggende, strukturelle forholdene som stadig reproduserer kriminaliteten». Andre igjen insisterer på at han bare er en skikkelig flink detektiv. Sannheten er at Batman kan være alt på én gang, det avhenger kun av konteksten.

Vis meg din fiende, og jeg skal si deg hvem du er.

Det sies at Batman er populær fordi han har de beste fiendene. Angivelig fordi de representerer ulike fasetter ved hovedpersonen selv, men det er en feilslutning. Batmans fiender representerer ulike moralske problemstillinger, og den blanke, nærmest innholdsløse hovedpersonen er ikke mer enn fortellerens forsøk på å fortolke det som skjer.

Two-Faces tvangslidelser og avgjørelsesvegring; Jokeren som et grotesk vrengebilde på menneskelig selvoppholdelse og Hobbes’ naturtilstand; Poison Ivy som den ukontrollerbare naturen (og kjærligheten) – listen kan fortsette i det uendelige. Men også Batmans kumpaner er langt mer interessante enn hovedpersonen selv: Dick Grayson slutter som Robin og løsriver seg – for senere å overta rollen som Batman selv; Tim Drake – Robin nr. 2 – blir drept (men vender tilbake, tenke seg til) og blir skuffet over at hans adoptivfar har sluttet å sørge over hans bortgang; butleren Alfred, som hele tiden må avveie i hvor stor grad han kan bistå en person som tilsynelatende er låst i et selvdestruktivt mønster; Batgirl, som Batman ikke klarte å beskytte og som han nå har et ansvar for, men som han også må stille krav til.

Det er dette som er Batman. Det er i relasjonene til bikarakterene at Batman får en identitet. Andre superhelter har forsøkt det samme, men ingen har lyktes like godt. Derfor spiller det egentlig ingen rolle hvem som er Batman, noe DC Comics også selv har innsett. Derfor tillater de seg i stadig større grad å leke med hele Batman-konseptet. Nå har de også bebudet at tiden for de store, lange narrativene er over for de fleste av seriene sine. I stedet skal forlaget satse mer på frittstående historier som handler mer om det mellommenneskelige, og mindre om hvem som slo hvem når og hvor og hvorfor.

Av alle superheltseriene er det Batman som har tålt de mange krisene og omveltningene best. Sannsynligvis fordi figuren egentlig ikke har noen spesiell kjerne som kan endres. Ikke egentlig. Og det kan ikke all verdens rebooter og multiverskriser gjøre noe med.

Du kan trygt gå i din lokale tegneseriebutikk og plukke med deg noen utgaver av Batman, selv om det er år og dag siden sist du leste superheltserier. Men gjør deg selv en tjeneste: ikke fokuser for mye på narrativet. Se heller på hvordan de ulike figurene gjør hverandre sterkere og svakere. Det er dét som gjør Batman til en leserverdig tegneserie.