Det er ikke hvert år en ny tegneserie sørger for overskrifter og ovasjoner i Tyskland, men tegner og illustratør Nora Krug (41) har oppnådd nettopp dette med sin tegneseriedebut Belonging – A German Reckons with Home and History. Boka, som er en tegneseriemurstein på 288 sider, ble utgitt samtidig på tysk og engelsk i slutten av august, det er også temmelig uvanlig. Men så er det lite som er konvensjonelt med tysk-amerikanske Krugs siste utgivelse.
I Belonging tar hun tak i sin egen medfødte skyldfølelse for grusomhetene under annen verdenskrig, en skam jeg har opplevd at de fleste tyskere født på 70-og 80-tallet fortsatt bærer på. Det deres besteforeldres gjorde eller ikke gjorde under krigen påvirker fortsatt barnebarnas liv, og reiser de til utlandet må de ta nazivitser og tyskerfordommer på strak arm. Til å være en så allmenn, tysk erfaring har det i grunn vært lite fokus på dette, kanskje nettopp fordi skyldfølelsen er så sterk og det virker umusikalsk å klage over at man blir nazi-mobbet i utlandet. Men etter elleve år i Tyskland har jeg begynt å føle med dem. Selv får jeg kun positive tilbakemeldinger som ”Norwegen – so schööön”, og ikke ”Heil Hitler”-respons fra drita engelskmenn, eller japanere. Det siste opplever både Krug og mange andre tyskere. I boka beskriver hun episoden på en nøktern måte og fastslår at hun burde ha fulgt tantens råd og sagt at hun er fra Nederland.
Krug har selvfølgelig ikke laget en tegneserie på 288 sider om hvor urettferdig det er å være født som tysk. Nei, denne medfødte skamfølelsen utgjør bare startpunktet for det som blir en lang reise tilbake i egen familiehistorie, i krigens redsler, men også i Tysklands historie. Krug er også gift med en amerikansk jøde, det har etter hennes utsagn gitt henne enda mer behov for å få vite sannheten om sin egen families fortid.
For hva gjorde egentlig besteforeldre hennes under krigen? Var de gode eller var de onde? Historien Krug har hørt i familien minner om så mange andres: Vi var apolitiske, vi ante ikke at jødene ble sendt til sin sikre død, vi var snille, vi var uskyldige.
Krug nekter å ta disse masseproduserte unnskyldningene for god fisk og bestemmer seg for å virkelig sjekke ut sin egen families historie, i både tegninger, foto, skrift og leksikalske artikler.
Bokas forside viser oss baksiden av en kvinne som skuer utover et rolig, landsens landskap, men et brennende fly i horisonten torpederer harmonien. Kvinnen må antas å være Krug selv, og motivet er for mange umiddelbart gjenkjennelig: Det alluderer til Caspar David Friedrichs kjente bilde: “Wanderer über dem Nebelmeer” (Vandreren over tåkehavet), som kanskje er den tyske romantikkens mest ikoniske maleri. I romantikken ble konseptet ”Heimat”, som også er bokas tyske tittel, et sentralt leitmotiv. Heimat betydde stedet man kom fra, men fikk også en bredere betydning. Det sto for menneskets lengsel etter det opprinnelige i en tid hvor teknologien og uarbaniseringen gjorde at folk følte seg stadig mer fremmedgjort. Krug forklarer både begrepets opprinnelige idé, og nazistenes brunskvetting av det.
For en norsk leser er det slående å lese denne boka, som kom ut på akkurat samme tid som Steffen Kvernelands En frivillig død. Begge er høyst personlige fortellinger og begge benytter seg av mange ”utenomtegnlige” virkemidler. Som Kverneland bruker Krug gamle fotografier gjennom hele boka, og hun setter også inn brev og bestefarens gamle skolestil, som er full av naziflagg og antisemittiske utsagn.
At disse to personlige tegneseriene utkommer samtidig, og bruker mange av de samme virkemidlene, er interessant. De åpner begge opp tegneserieromanen og lar virkeligheten få tre inn i den på en visuelt dokumentarisk måte. I begge bøkene beriker faksimilene historien. Tegnerne skaper et større tegneserieunivers for seg selv ved å la virkeligheten få komme til uttrykk på en så direkte måte. Det litt ”urene” uttrykket i dem gjør at historiene føles sannere enn det de ville ha gjort om de bare besto av vakre tegninger – som både Krug og Kverneland også produserer i massevis.
Krug reiser både i tid og rom i Belonging, hun møter tvilsomme tyskere i USA som elsker alt tysk, og sønnen til en jødisk nabo av bestefaren. Hun drar til arkiver og sporer opp folk på nettet, akkurat som noen ville gjort i en sakprosabok. Men i tillegg er boka et skattkammer av visuelle ideer og ulike måter å utnytte tegneseriens styrker på. Noen sider består av mye håndskrift, hvor tegningene fungerer mer som illustrasjoner, andre er rene tegneseriesider. På jakt etter den tyske folkesjela har hun også lagt inn mer leksikalske artikler, under tittelen ”Katalog deutscher Dinge” her skriver hun blant annet om Leitz’ ringpermer, hansaplasteret, varmeflasker og Uhu-limet. Det hele skaper fine pusterom fra hovedhandlingen, og er også en uhyre effektiv måte å fange noe av det typisk tyske på.
Krug forteller en ekstremt ærlig og vitebegjærlig historie om seg selv og sin familie. I våre dager hvor debatten om virkelighetslitteraturen står sterkt er det verd å merke seg at Krug aldri avslører for eksempel hvorfor faren og tanten ikke har snakket sammen på tretti år. Først ble jeg skuffet over dette, konflikten mellom de to pirret jo nysgjerrigheten, jeg ville gjerne vite! Men etter hvert som jeg skjønte at det nok ikke ville bli gitt noe svar på akkurat den hemmeligheten innså jeg at den konflikten også kunne føre til en total avsporing. Man må ikke dele alt av virkelighetens kloakk bare fordi man skriver om virkeligheten. Krug har fokusert på å lage en ærlig og åpen bok om sin egen familie og sitt lands historie, ikke å dele alle familieintriger ukritisk.
Resultatet er en høyst uvanlig tegneserie som vil stå igjen som en av 2018s klart viktigste tegneserieromaner.
Erle Marie Sørheims tekst er basert på den tyske utgaven, Heimat – Ein deutsches Familienalbum
