Anmeldelse

Sykt nais
Bendik Kaltenborn
No Comprendo Press, 2023

“Nei, de greiene her skjønner jeg ikke noe av», sier en av figurene i den ensiders tegneserien «Ekte problemer» fra Bendik Kaltenborns nye samling Sykt nais.

«Hvorfor ikke heller lage en bok om ordentlige problemer?» spør figuren seg, før han begynner å ramse opp: «Mødre bærer bikkjer som om de var jesusbarn. Fedre uten hår med kajakk. Det spøker i karnappet. Eksem på knærne.» I siste rute legger han seg ned på sengen i stigende irritasjon, og fortsetter: «Grisen gjør seg klar til angrep …»

I Sykt nais knyter Bendik Kaltenborn så mange røde tråder at det som skulle vært en samling av korte serier og illustrasjoner har blitt et mesterstykke.

Stjerne uten nykker

Mellom hver utgivelse er det lett å glemme hvor unik Bendik Kaltenborn er som tegneserieskaper. Dette er bare den tredje samlingen av seriene hans på fjorten år, etter Serier som vil deg vel i 2009 og Liker stilen i 2013. I mellomtiden har han holdt seg travel som illustratør for kresne publikasjoner som The New Yorker og New York Times, i tillegg til å ha laget Klassekampens nye vignetter. Som del av Dongery-kollektivet har han også vært å se i Dagbladet med serien Dongery klikker, som har blitt samlet i to bøker.

Det er likevel noe helt eget å bli utsatt for rundt 160 sider med ren Kaltenborn. Som i «Ekte problemer» er det få av seriene hans som har en punchline, eller som tar noen rett linje fra A til B. Kaltenborn er ikke her for å lage sylspiss satire, ei heller for å ta opp problemer i tiden.  Likevel må figurene hans sies å være en del av tidsånden. Noen av replikkvekslingene hans har den noe odde kvaliteten som tilsier at de må være tatt fra virkeligheten (noe Kaltenborn også bekrefter i fotnotene) – litt som Inga Sætre sine observasjoner, men med et tykt ekstra lag av det absurde og overdrevne.

I motsetning til Sætres faste, stilistiske uttrykk, er Kaltenborns stil hummer og kanari. Fra de fire frimerkestore rutene i «Bongo-Hans» til store akvareller, mange sider lange historier med enkel strek, og helsider så vakre og samtidig så tåpelige at man blir glad for at Kaltenborn er så lite selvhøytidelig som han er.

I Sykt nais knyter Bendik Kaltenborn så mange røde tråder at det som skulle vært en samling av korte serier og illustrasjoner har blitt et mesterstykke.
Et eksempel på hvordan Kaltenborn lar fuglene fra illustrasjonen til høyre blø inn i den siste siden av tegneserien til venstre på oppslaget.

Slik snakker de der

Kaltenborn er en fremragende designer, og det gjenspeiles også i mange av disse tegneseriene. Men han er minst like god når det kommer til å fange dialoger. Dongery-kollektivet har i større grad enn noen andre norske serieskapere funnet glede i å vri på språket for å se hvor underlig det kan gjøres innenfor grensene av det strengt tatt helt normale.

Som flypassasjeren som forteller om antrekket sitt over en side i Sykt nais: «Skoene? Behagelige reisesko. Men som ser sykt decent ut. Vi snakker definitivt pensko. Og belte, selvsagt. Det skal jeg love deg. Alt i alt en representabel herremann på farten. Men med komfortsonen relativt intakt, for å si det sånn.»

Jeg har aldri møtt noen som snakker slik, men samtidig er det utvilsomt slik folk snakker

I Sykt nais knyter Bendik Kaltenborn så mange røde tråder at det som skulle vært en samling av korte serier og illustrasjoner har blitt et mesterstykke.
Stripeserien Sofia (så vidt jeg vet aldri publisert noe annet sted) samler flere tråder fra andre serier i boken – blant annet GONG-lyden, danseren fra omslaget, og trampolinehopperen omtalt i «Ekte problemer».

Indre forbindelser

I likhet med de to tidligere utgivelsene, er Sykt nais også en samling av skisseboksider, serier laget til antologier, malerier, og ting som ikke tidligere har vært ferdigstilt. I motsetning til de to tidligere utgivelsene, har Sykt nais en rød tråd – eller flere av dem.

Gamle serier har blitt omarbeidet, snakkebobler byttet ut, og overganger lagt til. Slik har boken fått en helhet som jeg ikke har opplevd før i en antologi av denne typen. Det er forbløffende å se lyder, replikker og figurer bli hentet opp igjen gjennom boken, kanskje best eksemplifisert i «Sofia», en seks sider lang stripeserie i midten av boken om en farget tenåringsjente som er opphengt i trav(!). I disse stripene kulminerer ikke bare «GONG»-lyden som har kimet helt fra starten av boken, men vi møter også et av disse «ekte problemene» fra tegneserien jeg siterte i starten: «Barna hopper seg syke på trampoline, ryster hjernen til milkshake.»

Figurer og serier som ikke nødvendigvis hadde noen sammenheng i utgangspunktet, blir knyttet sammen med slike relativt enkle grep som gjør boken til noe mer enn en samling av grafisk løsøre. På sin lavmælte måte er den rett og slett en av årets essensielle utgivelser.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.