Maria jobber på en Princess-butikk i Bergen. Egentlig flyttet hun til byenfor å studere kunsthistorie, men hun bruker mer tid på rockebulen Garage enn på forelesninger. Strengt tatt blir det ikke mye jobbing heller: Maria er ofte syk. I det minste er det det hun sier til sjefen når hun ringer for å si at hun ikke kan jobbe likevel.

Bergen følger Maria gjennom ett år. De små, hverdagslige hendelsene danner til sammen et komplekst bilde av en ung person som forsøker å finne sin plass, men som har større utfordringer enn å produsere nok studiepoeng.

Maria har det vondt. I mellomtiden raser livet forbi.

Bergen Anja Dahle ØverbyeBergen

Anja Dahle Øverbye

Jippi forlag, 2018

Myk og mørk strek

Anja Dahle Øverbye fikk sitt store gjennombrudd i 2015 med den bunnsolide tegneserieromanen Hundedagar, som ble kåret til Årets tegneserie under Oslo Comics Expo året etter. Gjennom Blokk Forlag har Øverbye vært med å sette dagsorden for Tegneserie-Norge, og etter tre års arbeid er oppfølgeren Bergen endelig her. Dessverre er dette en blandet opplevelse.

Øverbyes strek er lett gjenkjennelig. De bløte blyantstrekene gir hverdagsrealismen et mykt og drømmeaktig, nesten naivistisk preg. Som i Hundedagar har Øverbye en forkjærlighet for tette utsnitt. Ved å fokusere på blikk, gester og omgivelsene klarer hun å formidle noe genuint ektesom taler direkte til leseren.

De mange detaljene gjør også at Bergen alltid har én fot i virkeligheten, uansett hvor barnlig tegnestilen måtte bli.

Bergen Anja Dahle Øverbye

Øverbyes triumf

Rundt halvparten av Norges befolkning vil kunne oppleve angst og depresjon, to ulike diagnoser som ofte inntreffer samtidig. Likevel er det ikke noe vi egentlig snakker om. Ikke hvis vi faktisk har en diagnose.

Hvordan beskriver man følelsen av å bare ville sove bort dagene, slippe å forholde seg til andre? Hvordan forteller man at man føler seg som en eneste stor knute av tanker, kropp og tapte krefter? Hvordan forklarer man at selv når man er ute blant venner og har det fint, så ligger depresjonen hjemme under dynen og venter? Vi kan ordene, men dagligtalen har samtidig fjernet oss fra kjernen i diagnosene.

Bergens store triumf er at den gir depresjon et språk. Gjennom trange utsnitt, flytende streker, gjentakende paneler og ikke minst uvanlige vinkler klarer boken å formidle noe helt grunnleggende sant og oppriktig om temaet, noe som aldri kunne vært fanget på samme måte med verbalspråkets nådeløse, analytiske egenskaper. Akkurat som Shaun Tans The Arrival gjennom tegninger klarte å fange essensen i det å være fremmed i et nytt og ukjent land, klarer Øverbye å formidle følelsen av å være en knute i en verden der livet er noe som skjer i bakgrunnen.

Det er kanskje noe av det fineste man kan si om en tegneserie.

Bergen Anja Dahle Øverbye

Historien som forsvant

Øverbye kaster ikke bort tiden. Allerede på bokens tredje side, i den andre fullstendige setningen, forteller Maria legen sin hvordan hun har det: «Alt kjennest så mørkt og tungt, og eg orkar ingenting lenger. Det blir jo berre verre og verre, det er liksom som om det verker inni meg!»

Bergen er en utmattende leseopplevelse, men ofte av feil grunn. Den mørke tematikken kan i seg selv være overveldende, desto tyngre er det at boken savner en klar fortelling. Det skjer egentlig fint lite i Bergen, selv om handlingen utspiller seg over et helt år. Og plutselig er boken slutt.

I begynnelsen går det radig unna. Øverbye beskriver Maria og figurene rundt henne på en medrivende måte, men etter hvert kommer gjentakelsene. Det er de samme sofastundene i kollektivet, de samme byturene, de samme blikkene. Det som på den ene siden er et fengslende virkemiddel, blir til tyngende repetisjon. Dette er frustrerende, for mens dette på den ene siden fanger selve essensen i hovedtemaet, er det på den andre siden dårlig fortellerkunst.

Maria er ikke helt den samme når Bergen er over, men det er vanskelig å få tak på hva historien egentlig var. I jakten på det dokumentariske misbruker Øverbye potensialet i de mange fine anslagene. Bergen forsøker aldri å være noe annet enn en stemningsbeskrivelse; her er det ingen dramaturgi eller videre utvikling. Ting bare skjer. Og så er det over.

Bergen Anja Dahle Øverbye

Viktig om et vanskelig tema

Bergen er en viktig tegneserie. Den bruker mediets unike fortrinn til å si noe nytt og interessant om et alvorlig og vanskelig tema, på en måte som henvender seg til både hjerte og hjerne. Øverbye har en helt unik fingerspissfølelse for figurer som føles ekte og nære; akkurat som Hundedagar er Bergen en tegneserie som kryper under huden på leseren. Men Bergen lider også av en akutt mangel på en historie: ved å skildre et helt år av et liv går Øverbye glipp av mange viktige og interessante anslag til langt mer fengslende historier enn den hun har valgt å fortelle her.

Bergen krever mye av leseren, noen ganger urettferdig mye. Men på sitt aller beste sier den noe veldig viktig om et tema altfor få klarer snakke ærlig og åpent om. Kanskje tegneserier som dette kan gi oss språket vi trenger?

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.