Første nummer av Jason Lutes’ Berlin ble utgitt av det canadiske forlaget Black Eye Productions i april 1996. Det 24 sider tykke bladet ble lansert i et nordamerikansk tegneseriemarked hvor hefteutgivelser var normen både blant superheltinstitusjoner som Marvel og DC Comics og forlag som Fantagraphics og Drawn & Quarterly.

På denne tiden ble de mest nyskapende og kritikerroste tegneseriefortellingene publisert i føljetong i énmannsantologier – som Daniel Clowes’ Eightball, Chris Wares Acme Novelty Library og Seths Palookaville – før de ble utgitt i samlebøker og markedsført som graphic novels. Berlin føyde seg dermed inn i rekken av hefteserier som porsjonerte ut lange og litterært ambisiøse fortellinger i korte kapitler på noenlunde regelmessig basis.

BerlinJason Lutes
Berlin
Drawn & Quarterly 2018
580 sider

Når Lutes’ portrett av Weimarrepublikkens siste år denne høsten foreligger i samlet utgave fra Drawn & Quarterly, er det et resultat av 23 års arbeid. I løpet av disse årene har det skjedd mye med hvordan tegneserier utgis, leses og oppfattes i Nord-Amerika og Vesten for øvrig. Ikke minst har den typen historiske og biografiske tegneserieromaner som på 90-tallet ble oppfattet som utradisjonelle og spennende nå blitt normen i et tegneseriemarked som i økende grad omfavnet bokutgivelser på bekostning av tradisjonelle tegneseriehefter.

Da tjueandre og siste nummer av Berlin kom ut i mars i år, markerte det dermed slutten på en æra, etter at Seth hadde ferdigstilt historien Clyde Fans (som startet i 1998) i tjuetredje nummer av Palookaville i 2017. Og når man leser Lutes’ opus i 2018 får man gjentatte ganger følelsen av å lese en tegneserie som tidsånden først har løpt fra og deretter funnet tilbake til igjen.

Berlin

Flettverksdrama

Berlin åpner med at kunststudenten Marthe Müller ankommer Berlin i 1928, og avslutter med at hun desillusjonert og fortvilet forlater byen i 1933. Gjennom 550 kompakte sider skildrer Lutes livet i Berlin under opptakten til Adolf Hitlers utnevnelse til rikskansler i januar 1933, og foruten Müller følger vi blant annet journalisten Kurt Severing, den tyske arbeiderklassefamilien Braun, den jødiske middelklassefamilien Schwartz, politimannen Karl Lemke, cabaretartisten Pola Mosse og det afroamerikanske jazzorkesteret The Cocoa Kids. I tillegg dukker historiske skikkelser som Carl von Ossietzky, Joseph Goebbels, Josephine Baker og Hitler selv opp i mindre roller.

Berlin er et flettverksdrama av typen som var svært populært i filmverdenen på 90-tallet og de første årene av det nye årtusenet, men som i dag er langt mindre fasjonabelt. Samtidig har denne typen fortellinger åpenbart en arvtaker i moderne dramaserier laget for tv og strømmetjenester, og Lutes’ tegneserie deler både struktur og setting med den tyske krimserien Babylon Berlin, som i disse dager kan sees på NRK. Begge utspiller seg i den demokratiske tyske staten som eksisterte fra slutten av første verdenskrig til nazistenes maktovertakelse, og som var preget av fattigdom og politisk ustabilitet. Den materielle nøden var stor, nazister og kommunister slåss i gatene, og myndighetenes evne til å kontrollere og beskytte befolkningen var begrenset.

Berlin

En uutgrunnelig metropol

Selv om Berlin er et produkt av 90-tallet, bunner valget av struktur likevel dypest sett i Lutes’ ambisjon om å skildre mennesker som komponenter i en kollektiv organisme snarere enn som individer. Å hevde at en by er hovedpersonen i en fiksjonsfortelling er et slitent kompliment som ofte tilegnes arbeider som er overparfymert med lokal koloritt, og i Berlins tilfelle er det heller ingen presis beskrivelse. Lutes forsøker riktignok å fange noe av den tyske hovedstadens sjel og karakter via sin brokede forsamling av figurer, men samtidig er han åpenbart klar over at Berlin er for stor og kompleks til å la seg oppsummere via et knippe skjebner på denne måten.

Metropolen forblir uutgrunnelig. Vi får aldri fasiten på det tyske demokratiets fall, men vi får se dreiningen mot fascisme skildret fra en rekke forskjellige vinkler. Og på nært hold fremstår skjebnesvangre historiske begivenheter som kjent ofte langt mer forvirrende og motsetningsfylte enn de gjør i etterpåklokskapens lys.

Berlin

Det kanskje mest oppsiktsvekkende med Berlin er hvor lite Lutes’ strek har endret seg gjennom tiårenes gang. De siste to hundre sidene av boka preges riktignok av en raskere og mer dynamisk flyt enn de foregående sidene, men alt i alt er tegningene bemerkelsesverdig konsistente. Lutes er en metodisk og kontrollert tegner, og i den grad man blir sittende og beundre sider og enkeltruter handler det mer om planlegging og disiplin enn visuell eleganse og oppfinnsomhet: Tegningene er der for å formidle et meningsinnhold og sende leseren videre til neste rute, ikke for å bli studert som selvstendige kunstverk.

Denne instrumentelle kvaliteten gir Berlin et nøktern og tørt uttrykk. Som stilist kan Lutes beskrives som en blanding av Chester Brown og Jaime Hernandez, men uten presisjonen og tegnegleden som preger disses arbeid. Som historieforteller har han mye til felles med Alan Moore, både hva gjelder vektleggingen av research (boka inneholder fem sider med kildehenvisninger) og rigid struktur. Sidekomposisjonene og overgangene mellom scener skaper tidlig inntrykk av at Lutes tenker vel så mye film som tegneserier når han skriver manus, og denne følelsen slipper aldri taket. Blant annet har han en forkjærlighet for å “fade ut” scener når rollefigurenes libido tar overhånd, bare for å klippe tilbake når akten er overstått.

Et fellestrekk ved mange flettverksdramaer er at de små, personlige historiene overskygges av de store betraktningene om livet og den menneskelige erfaring, og med tanke på at Berlin er et portrett av en by og en epoke, ligger dette makroperspektivet innebygget i serien fra første side. Men selv om mange av figurene ganske enkelt fremstår som representanter for befolkningsgrupper og sosiale mekanismer, finnes det også karakterer hvis skjebne engasjerer leseren på et emosjonelt plan. Fremst blant disse er den foreldreløse jenta Silvia Braun, og den stadig mer desillusjonerte og deprimerte journalist Severing, som gradvis synker inn i seg selv i takt med at nasjonalsosialistene fester grepet om republikken.

Berlin

Tidløs tegneserieroman

Få tegneserier fortjener betegnelsen “roman” mer enn Berlin. Både hva gjelder omfang, innhold og struktur er den en av de fremste vestlige eksemplene på at tegneserier kan konkurrere med litteratur på litteraturens egne premisser. Dessuten er det noe utpreget tidløst over den – både i den forstand at den synes vel så aktuell i dag som da den ble påbegynt på midten av 90-tallet, og i det at Lutes’ tegninger ikke bærer synlige spor etter epokene de er produsert i.

Samtidig innebærer disse samme kvalitetene at bokahar et teknisk og upersonlig preg. Det er lett å beundre Berlin – faktisk er det nærmest umulig å la være – men det er også en bok det er vanskelig å bli glad i. Til det er dramaet for didaktisk og tegningene for fattige på overskudd.

Dette innebærer dog ikke at Drawn & Quarterly lyver når de markedsfører den som “one of the great epics of the comics medium”. Berlin er en bok som umiddelbart krever sin plass på hylla der man oppbevarer de grafiske romanene som kan overbevise gammelmodige kultursnobber om at tegneserier er kunst, side om side med Art Spiegelmans Maus, Alison Bechdels Fun Home og Marjane Satrapis Persepolis.

Bøkene som plasseres på denne hylla er bøker man sjelden vender tilbake til, men samtidig ligger det unektelig en viss trygghet i å vite at de står der – og i tegneseriebutikker og biblioteker verden over – og venter på en når man måtte trenge dem. Eller sagt på en annen måte: Alle som nærer mer enn en grunnleggende interesse for tegneserier burde lese Jason Lutes’ livsverk, men det har ingen hast. Berlin går ingen steder.

Frilansskribent og kritiker som skriver jevnlig i Morgenbladet. Programsjef i Oslo Comics Expo.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.