Anmeldelse
Berserk
Øystein Runde
Gyldendal, 2018
Det vil ikke være noen overdrivelse å kalle Olav Sleggja for en hardhaus. I det Berserk begynner, kommer den tidligere trellen – som mot slutten av Soga om Olav Sleggja (2009) fikk magen skåret opp av selveste Olav Tryggvason i slaget ved Svolder – vandrende med en baby på nakken og tarmene sine i hendene. «Denne dagen vert lang», sier Sleggja til babyen. «Eller kort».
Året er 1000, stedet er Skåne og Olav Sleggja skal snart befinne seg midt i en blodig strid mellom tre berserkgjenger.
Å leke med ikoner
Øystein Runde er ikke en serieskaper som uten videre lar seg plassere i bås. Bibliografien hans omfatter vidt forskjellige utgivelser som superheltparodien Bjartmann (2012), faktaboken Stamceller (2017) og den selvbiografiske reiseskildringen Hvordan kan Los Angeles knuse hjertet mitt? (med Ida Neverdahl, 2017). Rundes viktigste bidrag til norske tegneserier er nok likevel måten han har brukt historien vår på.
I De fire store (med tegninger av Geir Moen, 2007) fremstilte han Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie som superhelter. I Futen (med tegninger av Knut André Solberg, 2015) laget han en slags steampunk av folkeeventyrene våre.
Som tegneserier betraktet har disse bøkene sine svakheter. Men Rundes oppfinnsomhet og rene, skjære uærbødighet i omgang med nasjonale ikoner, oppleves så forfriskende at de blir frydefull lesning allikevel.
Omtrent her befinner vi oss i bøkene om Olav Sleggja også. De er som sagalitteratur omskrevet av Quentin Tarantino.
Sympati for en voldsmann
Runde har åpenbart mye kunnskap om norsk historie og en klar oppfatning av hvordan folk tenkte for 1000 år siden. Moro blir det likevel først og fremst fordi han klarer å gi alt dette en uhøytdelig, populærkulturell form: Berserk har plottet til en western- eller samuraifilm, Sleggja er vikingvarianten av Conan the Barbarian og i de hjernemassesprutende voldsskildringene er vi langt inne i splatterland.
Ingen enkeltsekvenser i Berserk er like minneverdige som den i Soga om Olav Sleggja hvor vår helt henger utfor et stup etter tennene og må spise en mannsarm for å komme seg opp igjen. Til gjengjeld har den nye boken større emosjonell punch. Gjennom å komme med stadige drypp fra Sleggjas oppvekst – som selvsagt viser seg å være helt hinsides tragisk og grusom – skaper den sympati for en mann som antakelig har flere liv på samvittigheten enn han er i stand til å telle.
Berserker også bedre tegnet enn forgjengeren. Der tegningene i Soga om Olav Sleggja ofte var røffe inntil det skisseaktige, fremstår alt fra anatomi til bruken av sorte flater mer gjennomarbeidet her. Tydeligere karikerte figurer forsterker inntrykket av at dette er en komedie, tross alt.
En heidundrende tegneserie
Vikingtiden er og blir dårlig utnyttet i norsk underholdning. Riktig nok er NRK-serien Vikingene (2016–) inne på noe. Men i en tid der det blir laget til dels svært gode filmer og tv-serier om alt fra oljealderen til krigshelter og oppdagelsesreisende, er det mildt sagt underlig at vår udiskutabelt mest spektakulære historiske epoke fremdeles ender opp i sporadiske, stivbente forsøk som filmen Birkebeinerne (2016).
Mer enn én gang under lesningen av fortellingene om Olav Sleggja tar man seg da også i å tenke at det var dette – dette! – som burde ha blitt film. Så kommer man på at en heidundrende tegneserie alltid vil være kulere.
