Petter Lønningen
Statsviter, journalist og skribent med forkjærlighet for pønkrock, superhelter, B-filmer og TV-spill.
Intet nytt fra hjemmefronten
av Therese G. Eide
Therese G. Eide fikk sitt første gjennombrudd med Victoria i flere aviser og ikke minst Tommy & Tigern. I 2014 begynte Intet nytt fra hjemmefronten å røre på seg på Eides nettside hjemmefront.blogspot.com, og fire år senere har den utviklet seg til å bli en av landets fineste stripeserier.
Serien startet som det Eide selv beskriver som «en illustrert mammablogg med illustrasjoner fra livet som n00b-forelder», men utviklet seg raskt til uhyre treffende betraktninger rundt det å være menneske – selv folk uten barn kan kjenne seg igjen i situasjonene og følelsene Eide beskriver.
Hvem har vel ikke sett på andres instavennige liv og fundert på hvordan disse supermenneskene får det til? Sannheten er at de aller fleste av oss har mer enn nok med å sitte rolig i båten og håpe at ingen oppdager at vi egentlig ikke har en plan – vi bare tar ting som det kommer, improviserer og krysser fingrene for at livet gjør som katten og lander på alle fire til slutt. Vi holder oss flytende. Og når jeg leser min daglige stripe, får jeg følelsen av at vi alle er i samme båt.
Intet nytt fra hjemmefronten er en svært effektivt skildret serie med en unik strek og perfekt komisk timing, og hører soleklart hjemme blant de beste tegneseriene i 2018.
The Immortal Hulk
av Al Ewing og Joe Bennett
Marvels superheltfilmer har endret Hulken til det ugjenkjennelige: En stor, dum og sterk grønnskalle, elsket av barn og unge for sin klumsete, barnlige fremtoning. Men en gang var Hulken skummel: Stan Lee og Jack Kirbys originale Hulken var en utstøtt, forhatt og fryktet busemann, en blanding av Mr. Hyde, Frankensteins monster og utallige varulvmyter, ispedd en god dose dyster science fiction og klassiske skrekkserier. Hulken var et symbol på vår frykt for både fremtiden og det menneskelige mørket inni oss alle. Hulken var farlig.
Som så mange andre superhelter har Hulken måttet bøte med livet flere ganger, men gjenoppstått om og om igjen. Den nye serien The Immortal Hulk starter med en tvist: hva om det er dette som er Hulkens egentlige forbannelse? Hva om Hulken faktisk ikke kan dø? På et blunk er ikke lenger Hulken en jaget, misforstått vanskapning som bare vil være i fred. Han er en ustoppelig, destruktiv naturkraft som verken flykter eller gjemmer seg, men som kommer tilbake hver eneste natt for å få sin hevn.
Voldsomme greier, altså. Men Al Ewing og Joe Bennett har virkelig klart å fornye Hulken, og det med uforutsigbare og ubehagelige historier som har mer til felles med Iskalde Grøss, Swamp Thing og Hellblazer enn de trikotkledde gladguttene Hulken vanligvis omgås.
Ane Barstad Solvang
Tegneserieskaper og billedkunstner.
Kvinner i kamp
av Marta Breen og Jenny Jordal
Kvinner i kamp maner til historisk forankring i samtaler om undertrykkelse. Tegneserien informerer et voksende publikum om at feminisme handler om solidaritet og likestilling, og runder i skrivende stund tjue oversettelser. Det er en bragd for en norsk tegneserie, og et vitnemål om hvor effektivt serieformatet kan formidle informasjon.
Noe av det grunnleggende Breen og Jordal gjør i Kvinner i kamp er å sette kvinnekamp i relasjon til antislave-bevegelsen. Dette er informasjon som bør være skolepensum. Boka åpner med å fortelle om en kongress mot slaveri i 1840, i England, hvor menn ble så perplekse over å se kvinner på et politisk møte, at de satte dem bak et forheng. Etter denne opplevelsen skrev Elizabeth Cady Stanton en erklæring om likestilling, med utgangspunkt i den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776.
Et av høydepunktene i boka er historien om suffragettene som tar militante midler som sprengstoff i bruk for å gi kvinner stemmerett. Dette bør appelere til den mest pubertale mann! Kaboom!
Kvinner i kamp tar for seg en historie som spenner fra 1840 til i dag, og lykkes i å fremheve at kampen ikke er over. Kvinner har det mye bedre i dag enn for hundre-og-femti år siden, likevel er en historisk roman om kvinnekamp høyaktuell.
Jeg håper at den engelske oversettelsen Women in battlefinner veien under Jordan Petersons juletre i år.
Wage slaves
av Daria Bogdanska
Hovedpersonen i Wage slaves er en ung, polsk jente som flytter til Sverige for å studere kunst (tegneseriekunst!). Daria trenger en jobb for å betale husleie og mat, men får ikke jobb fordi hun ikke har svensk statsborgerskap. Hun får heller ikke svensk statsborgerskap fordi hun ikke har jobb i Sverige.
Dette er premisset for Wage slaves,Bogdanskas debutroman. Den selvbiografiske tegneserien følger Daria når hun får seg jobb på en restaurant og avdekker hvordan arbeidsgiveren har to personalbøker: en som han viser skatteverket, og en arbeiderne følger. I realiteten har arbeiderne elendige arbeidskår, hvorav de som trenger penger mest, tjener minst.
Wage slaves gjør det enkelt å identifisere seg med en østeuropeisk ungdom, selv når man er norsk. Det er en deilig politisk tegneserie om punk, anarkistiske miljøer og en opprydning på arbeidsplassen. En tiltrengt bok om organisering av medarbeidere.
Boka er årets internasjonale tegneserie fordi den beskriver den eksistensielle ensomheten ved å bo alene i et nytt land, samtidig som den setter organiseringsarbeid inn i en litterær ramme.
(Boken ble oversatt fra svensk og utgitt i Norge av forlaget Manifest i 2018.)
Egon Låstad
Designer, kurator, skribent og arkivar.
En frivillig død
av Steffen Kverneland
Øyvind Torseters stilsikre Altmuligmannen og Inga Sætres poetiske Det finnes en død etter livet er blant de sterkeste kandidatene til tittelen årets norske tegneserie. Over disse troner Steffen Kverneland med en vond og ærbødig skildring av sin far i boken En frivillig død.
En frivillig død er et oppløftende og modent verk hvor forfatteren reflekterer rundt sin egen sorgprosess etter farens selvmord. På det fortellertekniske planet imponerer Kverneland med flere nye grep, ikke minst i måten ufullstendige og oppløste tegninger bidrar til å skape mening der ordene ikke strekker til.
Med en blanding av familiefotografier, faksimiler, portrett- og karikaturtegninger tegner Kverneland et granskende, nært og forsonende bilde av sin far. I bruken av det ulike bildematerialet demonstrerer forfatteren hvordan sekvensiell historiefortelling ikke bare handler om å sette sammen bilder i en bestemt rekkefølge, men hvor avgjørende formspråket på bildene kan være for hvordan leser tolker dem. Kverneland sjonglerer de ulike stilartene med en solid språklig bevissthet.
Leser man Kvernelands humoristiske oppvekstskildring Slyngel (No Comprendo Press, 2002) etter å ha lest En frivillig død gjør det plutselig vondt å se nærbildene av den yngre fortelleren som skåler, skjærer grimaser og gjør ablegøyer mellom de ikke alltid like morsomme anekdotene fra barndommen. I En frivillig død behandler Kverneland de samme temaene med et modent og modig blikk.
I´m a sticky girl in a dusty world
av Ida Neverdahl
Ida Neverdahls seriehefte I´m a sticky girl in a dusty world fra Blokk forlags nye antologi Fragment er årets engelspråklige høydepunkt, og på de tolv sidene hun har til rådighet får hun vist nok guts og egenart til å kuppe en plass blant årets beste internasjonale tegneserier.
Neverdahl kunngjorde tidligere i år at hun gir seg med stripeserier fordi hun syntes formatet er for begrensende. Dette til tross for at hun har produsert noen av de bedre stripeseriene internasjonalt og i Norge de siste årene. Den nyeste produksjonen viser at valget var riktig – Ida Neverdahl bryter ut av et låst format og inn i ekspanderende univers hvor alt går an. Med serien I´m a sticky girl in a dusty world viser Neverdahl hvor lett hun kan omforme en fireruters vitsetegning til en kosmisk fabel med originale og slagkraftige bilder. Stilmessig bobler det over med et spekter av uttrykk som forandrer seg fra side til side. Punchlinjen taper ingenting på dette.
Aksel Kielland
Frilansskribent og kritiker som skriver jevnlig i Morgenbladet. Programsjef i Oslo Comics Expo.
Det finnes en død etter livet
av Inga Sætre
Med et ørlite forbehold om at verken Sigbjørn Lilleengs Nagel eller Tim Ng Tvedts bebudede andre soloutgivelse i skrivende stund er utgitt, vil jeg trekke frem Inga Sætres Det finnes en død etter livet som min favoritt blant årets norske tegneserieutgivelser. Sætre har alltid vært en morsom og treffsikker observatør av menneskelig oppførsel, og i hennes nyeste bok flettes humoren sammen med en skarp og usentimental dissekeringer av livet som voksen i Norge anno 2018.
Gjennomgangsfigurene i disse vitsetegningene og vignettene er kvinner som sliter med å finne seg til rette i sine vanlige, trygge norske liv, og som håndterer denne manglende fortroligheten med sine nye roller ved å fordømme alle former for hykleri, pretensjoner og forstillelse hos seg selv og andre. Det er ofte morsomt, tidvis rystende brutalt, og hele veien tuftet på en usedvanlig god forståelse for hvordan mennesker snakker med- og fremstiller seg selv overfor venner og kjente. Det finnes en død etter livet viser også en mer utforskende og visuelt leken side av tegneren Inga Sætre.
The New World: Comics from Mauretania
av Chris Reynolds
I likhet med fjoråret, var 2018 et år der det kom ut en rekke gode tegneserier på verdensbasis, men hvor det var bemerkelsesverdig liten enighet om hva som var best. Selv likte jeg Jonathan Chandlers Wet Shape in the Dark, Tadao Tsuges Slum Wolf og de to nummerne av League of Extraordinary Gentlemen: The Tempest – Alan Moore og Kevin O’Neills angivelige farvel til tegneseriebransjen – som hittil har kommet ut. Hvis jeg skal plukke ut én favoritt fra 2018 vil det likevel bli The New World, en samling av Chris Reynolds såkalte “Mauretania”-tegneserier, utgitt av New York Review Comics.
Reynolds’ arbeid er vanskelige å beskrive, og derfor dukker ordet ‘drømmelogikk’ ofte opp i tekster om seriene hans. Med sine karakteristisk svart-hvitt-tegninger skildrer han en retrofuturistisk verden hvor hver dag føles som søndag, og hvor hver rute synes å utløse et stikk av déjà vu. Mest av alt oppleves disse umiskjennelig britiske fortellingene om mennesker i en fjern, folketom fremtid som en serie falske minner innhyllet i en tung eim av nostalgi for noe man aldri har opplevd. Forhåpentligvis er The New World starten på en omfattende serie med utgivelser av Reynolds’ serier.
Øistein Bergli
Tegneserieskaper og illustratør basert i Oslo.
Nulteliv 2
av Espen Friberg & Fredrik Larsen
Nulteliv 2 kom litt på tampen av året, men med suksessen fra forrige Nulteliv visste man også litt hva man skulle forvente. Friberg har lenge vært blant landets sterkeste illustratører, og jeg er glad for at han har tatt steget inn i tegneseriesfæren (mer enn ett og annet bidrag i Dongery-fanzinene). Friberg er en mester i å gjøre mye ut av lite, og det viser han også til full effekt i Nulteliv.
Friberg og Larsen er en fantastisk duo. Larsen, som står for manuset, skriver på en intelligent måte som fungerer på alle plan. Nulteliv har et sammensatt narrativ, men er delt opp i enkeltstående segmenter. Segmentene ender ofte i subtile punchlines, om man kan kalle dem det, men humoren er spredd utover, og fokuset er i like stor grad på vitsene som det er på situasjonene, og på helheten de går inn i.
Lovely’s
av Valentine Gallardo & Jonathan Beaton
Valentine Gallardo har lang fartstid i det belgiske kollektivet Tieten Met Haar, og Lovely’s – én del tegneserie, én del vegansk kokebok -er, så vidt jeg vet, hennes første lengre utgivelse. Gallardo er blant serieskaperne som synes å ha en veldig intuitiv forståelse for rytme og struktur i tegneseriemediet, og visuelt sett er Lovely’s nydelig.
Narrativet er et samarbeid mellom Gallardo og Beaton, og forteller en historie om gjenforeningen av fem gamle venner, som blir invitert av fast-food-mogulen Bingo, eieren av en vegetarisk burgerkjede. Elementer av mystikk, komedie og absurdisme veves sammen med tydelige (og eksplisitte) Twin Peaks-referanser. Uttrykket er skissete, med synlige utviskede blyantstreker, og den samme følelsen gjelder for fortellingen, som til tider nesten føles improvisert. Allikevel ender det hele med å føles helhetlig og solid, og står for meg som en av årets friskeste utgivelser.
Erle Marie Sørheim
Frilansjournalist og Empirix’ Europa-korrespondent.
En frivillig død
av Steffen Kverneland
Etter x antall sceneintervjuer med Steffen Kverneland om denne boka er jeg fortsatt ikke lei. Nei, i stedet ser jeg nye detaljer og får nye tanker hver gang jeg stirrer opp på bildene på storskjermen. En slik billedrikdom er det bare de beste tegneseriene som kan by på. Samtidig er det så mange plan i fortellingen, Kverneland behandler farens selvmord fra en rekke ulike innfallsvinkler.
Det sterkeste er hvordan han hever sin spesifikke opplevelse opp til å bli noe allment. Man trenger ikke å ha opplevd selvmord i nærmeste familie for å få noe ut av denne, nei, det holder å være menneske. Selv om selvmordets skygge henger over boka er den også full av humor, varme og interessante tanker rundt blant annet hukommelsens upålitelighet og synet på barn før og nå. En «must read» for alle, rett og slett!
Heimat
av Nora Krug
Denne boka kom ut fra intet og rett inn på bestselgerlistene i Tyskland og USA. Tysk-amerikanske Nora Krug har tatt et dypdykk ned i Tysklands betente historie – og sin egen families. Resultatet er en mangefasettert bok som på en uhyre smart måte klarer å fange noe av Tysklands sjel, på godt og ondt.
Krug er til vanlig illustratør og dette kommer tydelig fram i boka. Noen sider er rene håndtekstede sider med illustrasjoner; andre er i klassisk ruteform; noen minner mest om leksikalske artikler; enda andre er spekket med fotografier som gir en dokumentarisk følelse av at historien hun forteller faktisk tar utgangspunkt i virkelige mennesker. Det er en herlig detalj at Krug klarer å skape en så personlig tegneserie uten å noensinne tegne inn seg selv. Sånt er imponerende i vår egosentriske tid. Ryktene sier at den kommer på norsk neste år, det er svært gledelig!
