Anmeldelse
Bestis – #Friendshipgoals
Kenneth Larsen
Egmont, 2018
Marthe og Kenneth er bestevenner. Det har de vært siden barnehagen. Nå er de i begynnelsen av 20-årene, deler stort sett alt unntatt seng og bruker dagene – slik folk gjerne gjør når de kjenner hverandre litt for godt – til erting, kjekling og trykking på ømme punkter. Men kjærligheten som ligger til bunns for alt sammen er aldri til å ta feil av. Man skjønner at Marthe og Kenneth kommer til å forbli bestiser så lenge de lever.
Denne forståelsen preger i høyeste grad opplevelsen når man leser Bestis – #friendshipgoals. Den gir stripene en varm grunntone. Og følelsen blir bare sterkere når man skjønner hvor sterkt serien er forankret i serieskaper Kenneth Larsens eget liv.
Les også: Empirix anmelder det siste årets stripesamlinger:
- Dunce – Førstebossen
- Lunch – Du jobber, vi ordner resten
- Radio Gaga – Tannfe i trøbbel
- Storefri – Lær ting!
- Hjalmar – Helt normalt
Myke permer, myk leser
Bestis har gått som biserie i Pondus-bladet i to år nå og kan dessuten skilte med 45 000 følgere på Instagram. Ekstramaterialet i denne første samlingen – 120 sider i samme mykpermformat som de nylig utkomne Dunce-, Hjalmar– og Radio Gaga-bøkene – er ikke veldig omfattende, men tilfører mer enn slikt stoff pleier å gjøre: Her er intervjuer med virkelighetens Marthe og Kenneth, bilder som viser at de to egentlig ikke ligner noe særlig på tegneserieversjonene av seg selv og glimt av Bestis-aktige serier fra så langt tilbake som 1992.
Det er morsomt å få Marthe sine versjoner av hendelser som Kenneth har brukt og forvrengt i serien. Det er rett og slett rørende å se at seriens røtter strekker seg nesten like langt tilbake i tid som vennskapet dem i mellom.
Man blir i det hele tatt litt myk av å lese Bestis. Riktignok er språket friskt, humoren sort og fokuset ofte på sex og ekle kroppsfunksjoner, men alt blir levert på så jovialt vis at det skal godt gjøres å bli støtt eller nedfor. Mindre avvæpnende blir ikke serien av at dialogen er på lun trøndersk.
En snever verden
Kenneth Larsen, som har utdannelse fra Serieskolan i Malmö og jobber som Art Director ved et reklamebyrå i Stockholm, er en effektiv, ujålete tegner, glad i oppsperrede øyne og gapende munner. Velutviklet komisk timing har han også. Når Bestis likevel oppleves som en ikke helt ferdigutviklet serie, har det å gjøre med den underlig snevre verdenen den utspiller seg i.
Mens Jens K Styves Dunce, for å sammenligne med en annen løselig selvbiografisk norsk stripeserie, forholder seg til både hjem og arbeid – og dermed både barn og venner og kolleger og mer tilfeldige forbipasserende – handler Bestis ganske enkelt om Marthe og Kenneth. Andre mennesker later knapt til å finnes. Verden utenfor eksisterer bare på Insta. OK, så går Marthe stadig vekk på date. Men punchlinen kommer alltid når hun etterpå skal fortelle Kenneth om hvor mislykket den har vært.
Seriens eneste andre noen lunde faste gjennomgangsfigur, Simon, har ingen personlighet å snakke om – hans sterkeste særtrekk later til å være den grønn capsen – og opptrer kun når samtalen krever en tredje person for å gå opp.
Men antakelig er et større persongalleri og et videre perspektiv sånt som etter hvert vil vokse frem av nødvendighet. Kenneth Larsen vil ganske enkelt trenge flere strenger å spille på. Tilløpene finnes allerede i noen festlige oppvekstsekvenser og i en frisk, åtte sider lang historie hvor våre venner er på ferie i Australia.
Og det er virkelig å håpe at denne serien får et langt liv. Akkurat som båndet mellom de to hovedpersonene – det som oppleves så ektefølt at man tilgir Larsen selv de frekkeste gags – bare vil bli dypere og sterkere etter hvert som årene går, er det grunn til å tro at også Bestisvil få stadig større dybde og styrke.
PS! I sitt ellers fine, lille forord skriver redaktør Tom Ostad om de klassiske sluttsekundene i Casablanca, «der Humphrey Bogarts Rick sier til Ingrid Bergmans rollefigur Louie ‘I think this is the beginning of a beautiful friendship’.» Her er det minst tre feil: Ingrid Bergmans rollefigur heter Ilsa, Humphrey Bogart snakker til politimesteren og replikken lyder «Louis, I think this is the beginning of a beautiful friendship». Sånn, jeg måtte bare nevne det.
