Anmeldelse
Blacksad: Et sted blant skyggene
Díaz Canales & Guarnido
Egmont Storyhouse, 2022
Krim noir er en unik liten nisje i krimlitteraturen: Ikke så gotisk som Edgar Allen Poe, ikke så overklasseromantisk som Agatha Christie, og ikke så gresselig morbid som de siste ti-tjue årenes bølge av nordiske parteringsmordere.
Noir-historiene er lagt til amerikanske storbyer rundt for 70-80 år siden, og på tross av sjangernavnet er det de skitne gråsonene i livet som er det gjennomgående temaet. Her finner du sigarettdampende privatdetektiver, pinup-kvinner i nød og monologer som «Hver gang jeg åpner døren til kontoret mitt, får jeg følelsen av å vasse i ruinene av en forgangen sivilisasjon. Ikke på grunn av det totale kaoset, men fordi jeg får påminnelsen om at jeg en gang var et sivilisert vesen.»
Det siste er sagt av John Blacksad, privatdetektiv i en by som er mistenkelig lik New York på 1950-tallet. En gammel flamme av ham blir funnet død, og Blacksad starter sin egen etterforskning parallellt med politiet for å finne ut hva som er skjedd. Og sjangeren tro går det hele mye høyere opp enn noen skulle ane.
Å caste en gorilla
Blacksad er i en særstilling blant krimserier fra de siste tjue årene. Noe av grunnen er Juan Díaz Canales øre for språk og hardkokt dialog som lander på akkurat riktig side av å være corny. Men viktigere er akvarellene til Juanjo Guarnido.
Dyr i menneskeskikkelser har aldri sett bedre ut enn i denne serien, og Guarnidos figurer er både realistiske og karikerte. Som en løpsk castingagent i en dyrehage henter han inn gorillaer til å gestalte proffboksere og hvalrosser som koleriske showbiz-agenter. De ulike dyrene skaper også interessante raserelasjoner i serien, hvor øgler har sine egne klubber, politisjefen er en Schæfer, og rotter alltid er dårlig nytt. Det er også elegant hvordan det ikke er noen 1:1-forhold mellom seriens univers og vårt eget – det er ikke mulig for en leser å si at for eksempel denne dyregruppen tilsvarer latinamerikanere. I stedet virker hvert dyr å være valgt nettopp for sin personlighet. At Blacksad er en katt – smidig, sterk og egenrådig – er logisk.
Kort sagt: Du skal lete en stund etter en serie som tar seg bedre ut enn Blacksad, og under lesingen blir jeg sittende og beundre enkeltsider.
Tilbake etter lang pause
Det er ikke første gang Blacksad gis ut på norsk. Et sted blant skyggene er første historien i en trippelutgivelse som ble gitt ut på norsk i 2006. Siden har skandinaviske lesere måtte ty til det danske forlaget Cobolt for bind fire og fem (i et litt større format enn denne norske utgivelsen).
Siden Amarillo ble gitt ut av Dargaud i Frankrike i 2013 har det derimot vært stille. (Selv om serieskaperne er spanske, blir Blacksad gitt ut først på fransk – ikke ulikt Jasons tegneserieromaner her hjemme.) Så, høsten 2021, kom de to første av det som visstnok skal være en historie på fire deler. På engelsk har den fått tittelen They all fall down, og Egmont bekrefter at de nå ønsker å gi ut hele Blacksad-serien på norsk.
Gammeldags håndverk
Det kan være overraskende å tenke på at Et sted blant skyggene er første bind i denne serien. Vel utvikler Guarnido streken sin underveis, men både den og historien sitter som en – unnskyld uttrykket – kule allerede her. Om noe er det lettere å sette pris på Blacksads verden i dette destillerte uttrykket, før historiene for alvor begynner å ta inn over seg politikk og motkultur (både beat-forfattere og abstrakte ekspresjonister gjør sin entré i senere bind).
Blacksad er godt håndverk av den gamle skolen. Om noe kan den føles litt gammeldags både i insisteringen på en utsøkt strek og i noir-universet den er lagt til. Díaz Canales og Guarnido gjør ingen innrømmelser for moderne problemstillinger eller kjønnsroller, men setter sin lit til Raymond Chandlers og Humphrey Bogarts ånd fortsatt klarer å bære et kunstverk. Blacksad er et veldig godt argument for at de har rett.
