Latent satire

Trond J. Stavås’ Blasfemi er en humorladet tegneserie med krenkelser og ytringsfrihet som tema. Premisset for historien er at samfunnsdebattanten og poeten Ole Peter Arnulf Øverland (1889-1968) er sprell levende den dag i dag. «Hva ville Arnulf Øverland sagt om dagens krenkehysteri?» spør Stavås.

Når den unge journalisten Ida Jacobsen skal skrive en artikkel om dikteren snubler hun uforvarende over ham i barndomshjemmet sitt i Bergen. At han fortsatt er i live forklarer Øverland med at han sto opp fra de døde den tredje dagen. Hvorfor det skjedde er han imidlertid usikker på. Kanskje er det en straff fra Gud? Eller så er det, slik Stavås antyder, fordi ytringene hans fortsatt behøves i samfunnet.

Oppstandelser og gjenoppstandelser

Sist gang noen ble tiltalt for blasfemi i Norge var i 1933, etter at Arnulf Øverland holdt foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage» på Det Norske Studentersamfund. Øverland ble frifunnet, og paragrafen forble sovende til den ble avviklet i 2015.

Foranledningen for det bitende foredraget var striden rundt oppføringen av det amerikanske teaterstykket Guds grønne enger på Nationaltheatret i 1932. I det Pulitzer-vinnende stykket ble Gud spilt av en svart skuespiller, noe mange lot seg krenke av. Teologen Ole Hallesby kalte det «sårende negerteater» i Aftenposten. I Blasfemi gjenoppstår denne historiske personen som et gufs fra fortiden. 

Arbeiderpartiets Johan Nygaardsvold støttet teaterets rett til å sette opp stykket, men omtalte det samtidig som «niggerkunst» som han ikke likte selv. Parallellene til vår tid er beklageligvis flere.

«Måter å se»

Kontroversen rundt Guds grønne enger har en klar parallell til oppsetningen av teaterstykket Ways of seeing på Black Box Teater vinteren 2018. Motangrepet fra Laila bertheussen, som førte til domfellelse, har preget nyhetsbildet frem til i dag. Aktualiteten gjør at utgivelsen Blasfemi stiller sterkt. Samtidig beveger både handlingen og humoren i tegneserien til Stavås seg mest på overflaten. Grunnkonseptet er interessant, men utførelsen blir for grunn.

Det viktigste ankepunktet mot Blasfemi er at Stavås konsentrerer seg mer om debatten fra 1930-årene enn den dagsaktuelle feiden. Riktignok trekker han inn pengegriske TV-predikanter som moderne utnyttere av organisert religion, men hovedproblemet i dagens norske debattklima ligger nok et annet sted. 

I fortellingen gjenskaper Stavås oppsetningen av det opprinnelige teaterstykket, og kaller det nye stykket Guds blå bjeller. Tittelen er platt, og oppfordrer ikke til særlig refleksjon.

Selvmotsigende vitser

En merkelig selvmotsigelse i serien er hvordan Stavås lar personer og ytringer forstumme. Hovedpersonen Ida går eksempelvis langt i å innskrenke det fysiske handlingsrommet til influenseren Stina Plastelina. “Dette er for ytringsfrihetens beste” sier journalisten mens hun praktisk talt knebler bloggeren Plastelina. Hvilken fare hun utgjør for ytringsfriheten er vanskelig å si, all den tid vi knapt får se henne snakke.

I møte med en lettere fiksjonalisert versjon av kunstnerparet Aune Sand og Marianne Aulie ødelegger Øverland kunstverkene deres fysisk. Hvorfor ytringsfrihetens forsvarer ser seg nødt til å bedrive kunstkritikk ved å knuse malerier for flere millioner på et symbolsk sted som kunstnerboligen Grotten forblir et mysterium i boken.

Øverland forteller innledningsvis at han har overlevd på kunstnerlønn de femti årene han har vært levende død. Så raus og lite kontrollstyrt er vel ikke kunstnerlønnordningen at den behøver å henges ut? Den kunstneriske ytringsfriheten har fått trangere kår de siste årene ifølge rapporten The State of Artistic Freedom 2019. Med dette som bakteppe rimer det dårlig å sikte seg inn på kunstnere som angrepsfelt.

Kunstnere under press

Statsminister Erna Solberg har møtt sterk kritikk for måten hun offentlig kritiserte Ways of seeing den 13. mars 2019. «Vi som politikere skal tåle å stå i fokus og få kjeft for det vi sier og gjør, men det oppleves verre når familiene våre trekkes inn, når der vi bor trekkes inn fordi at da rammer det de rundt på en annen måte». 

Uavhengig av intensjon kan dessverre statsministerens utspill tolkes som et forsøk på å dempe den kunstneriske ytringsfriheten til skaperne bak stykket, Pia Maria Roll, Hanan Benammar og Sara Baban. Solbergs posisjon som landets øverste leder gjør fortsatt disse uttalelsene farlige.

Når Stavås lar statsministeren stenge teaterstykket i boken sin, reaktualiserer han denne kontroversen. Samtidig gjør serieskaperen statsministeren om til en fiktiv person ved navn Helene Haraldsen. Klangen på navnet er definitivt bergensk, men kritikken blir likevel for snill. Stavås har tidligere gått betraktelig lengre med sine politiske karikaturer av Erna Solberg.

En god begrunnelse på hvorfor statsministeren er anonymisert i Blasfemi hadde vært interessant. Blir det rett og slett for kontroversielt? Den forhenværende kulturministeren Trine Skei Grande er i motsetning til statsministeren lett gjenkjennelig i boken, men har for ordens skyld fått navnet Frøydis Kornåker. Sleivsparket som ligger i navnet minner mer om uthenging enn satire.

Glemt rasisisme

At det var de indirekte beskyldningene om rasisme fra Ways of seeing som førte til motangrep fra Laila Bertheussen virker klart i dag. Kjernen i konflikten speiles både i «Jævla rasister»-brevet som Bertheussen skal ha sendt, og påskriften «RASISIT» som ble tagget på Bertheussen og justisminister Tor Mikkel Waras husvegg i desember 2018. 

Fremmedfrykten som finnes i dagens samfunn har en klar parallell til rasismen som preget debattklimaet i 1932. Rasisme nevnes likevel kun ett sted i Blasfemi, og da i bakgrunnen på teaterscenen. «Rasisme finnes ikke i Norge» står det på T-skjorten til en tilsynelatende nazist. Ved siden av ham står en glattbarbert farget person med påskriften «Black lives matter». Bortsett fra hudfargen er begge tilnærmet identiske med samme trange, militærinspirerte bukse. Poenget til Stavås virker uklart. Hvorfor er representanten for «Black lives matter» så lik fremstillingen av en nazist? 

Det som er mest tydelig hos Stavås er harselasen med kristendommen. Men akkurat denne biten gjorde Øverland bedre i det opprinnelige foredraget sitt.

Forbigått av virkeligheten

Virkeligheten overgår dessverre fantasien når det kommer til teaterstykker og kontroverser. Dette gjør at tegneserien Blasfemi blekner noe. At en hvit middelaldrende mann som Øverland skal sette skapet på plass i debattklimaet i 2021 føles heller ikke så progressivt.