Bli med på festival!

Oh lala et trés bien! En av verdens feteste tegneseriefestivaler, og den tredje største, går igjen av stabelen denne uka. Mer enn 200 000 besøkende ventes til Angoulême, noe som merkes i en by med bare 50 000 innbyggere.
For tegneseriefrelste er en valfartstur hit en plikt, og i år stiller Norge med den største kontingenten tegnere noensinne. Vi har kastet oss med og vil gi dere som dessverre må bli hjemme daglige høydepunkter fra festivalen.

Her er noe av det man kan glede seg til:
Store utstillinger viet hhv: Bill Watterson, Jack Kirby, Mummi-trollene, Jiro Tainiguchi (her er vår anmeldelse av hans siste utgivelse på norsk) og en egen utstilling viet bluesen og en av dens fantastiske utøvere, Robert Johnson.

Det norske stjernelaget vil i år (med forbehold om at det kan være enda flere) bestå av: Steffen Kverneland, Lars Fiske, Bendik Kaltenborn, Martin Ernstsen, Tor Ærlig, Lene Ask, Håvard S. Johansen, Sindre W. Goksøyr, Xueting Yang og Flu Hartberg.
Vi vil rapportere under hele festivalen så stay tuned for en minneverdig uke![infobox]

Angoulême oppsummert

Da er tidenes festivalopplevelse ubønnhørlig forbi, men det var i grunn bra, én dag til og jeg hadde kollapset. For en førstereisende som meg var Angoulême særs overveldende, og forvirrende. Festivalteltene og utstillingene var overalt i byen og jeg var konstant på vei i feil retning. Må nok anskaffe GPS til neste gang. For er man seriefan er dette definitivt ens Mekka og da vil man tilbake, mens man er litt glad for at man har et år å komme seg til hektene igjen på. Her kommer en liten oppsummering med beste og verste opplevelser, heldigvis var det klart flest av de første.

Vinner av den Gyldne Villkatten (Beste album):
L’Arabe du Futur av Riad Sattouf

Denne boken har vært en enorm salgssuksess i Frankrike og var stor favoritt til å vinne prisen.
Boka handler om Sattoufs oppvekst i Algerie, Libya og Egypt og vil bli utgitt på norsk på Minuskel forlag i løpet av 2015. Denne har nok potensiale til å også vekke litt oppmerksomhet i Norge.

Beste utstilling:
Min høyst subjektive pris til beste utstilling går uten tvil til Bill Watterssons. Ikke bare var den full av fantastiske originaler, den var også fullt forståelig for oss mindre franskbegavede, hvilket som oftest ikke var tilfelle.

Største overraskelse:
Den fantastiske utstillingen til det som må være Frankrikes svar på Dongery. Gjemt unna i det gamle papirmuseet hadde denne utfoldet seg særdeles fritt. L’employe du moi, kalte de seg, hva enn det betyr. Den ansatte i meg? Tja, det får de franskkyndige ta seg av.

I sentrum av utstillingen sto dette fantastiske lille forlagshuset, fullt av små figurer som beveget på seg. Sterkest inntrykk gjorde nok redaktøren som satt og ristet på hodet til den forhåpningsfulle tegneren, der var det mange serieskapere som måtte tørke en tåre.

Mest bevegende opplevelse:
Her var det naturlig nok ikke særlig sterk konkurranse. Charlie Hebdo-utstillingen var en av de best besøkte og stemningen i lokalet var preget av sorg og andakt. Utstillingen viste svært mange forsider, igjen ikke nevneverdig lagt opp for utenlandske besøkende, men det viktigste får man jo med seg.

Største skuffelse:
Jack Kirby-utstillingen. Etter å ha gått lettere transcendert fra Tommy og Tigern var faksimilene man ble avspist med på Kirby alt annet enn imponerende. Et svært godt eksempel på det Walter Benjamin kalte auraens forfall når kunstverket blir reproduserbart. Selvfølgelig var det mange imponerende konstruerte sider, men ja, det skinte ikke heller.

Fineste stand:
Her var det selvfølgelig ikke vanskelig å avgjøre, men tross ekstrem partiskhet skilte faktisk også den norske standen seg positivt ut med Flu og Sigbjørn Lilleengs fabelaktige tegning.

Mest klaustrofobiske opplevelse:
Å gå igjennom teltet La Nouveau Monde lørdag formiddag fikk meg til å føle meg som forrest på Pearl Jam-konserten på Roskilde igjen. En panikk spredte seg i hele meg og jeg valgte definitivt å løpe foran å kjempe, men det var jo ingen plass å løpe på. Neste år skal jeg ta med meg kniv så jeg kan skjære meg ut når det trengs.

Årets hype:
Australske Simon Hanselmann er utgitt på Fantagraphics, med albumet Mega Hex og begynner å få en intens fanbase. Spesielt i Spania har han blitt stor og seriene hans, selv om jeg ikke har lest dem ennå, ser svært lovende ut. Megg, Mogg & Owl går i Vice Magazine og de kan man lese her. Selv om Hanselmann faktisk har vært modell og ser veldig bra ut som mann velger han til tider å gå i kvinneklær, det er for så vidt forståelig, vi har definitivt finest klær og sko.

Mest fuktige historie:

Hadde ikke akkurat forventet meg sol og sommer i Frankrike i januar, men ikke høljregn og storm en hel dag heller. Allerede på gåturen ned til sentrum (som selvfølgelig var alt for lang) begynte vannet å trekke inn i mine sko og der ble det, hele dagen. Ubehaget med å være våt på beina kan ikke overvurderes og dagen ble en smule preget av dette, selv om å storinnkjøpe nye sokker hjalp litt på innimellom. Og jeg som hadde med meg paraply og alt L Sindre W. Goksøyr kunne derimot fornøyd fortelle meg ved middagen at han hadde gått tørrskodd gjennom hele dagen, det var ingen trøst.

Mest unødvendige ting å pakke med:
Joggetøy og pulsklokke. Det ble liten (ingen) tid til vakre joggeturer i Angoulêmes kuperte terreng for å si det sånn. Går definitivt ut av listen neste år.

 

 

Møte med en genial strek – Tove Jansson-utstillingen

Det har vært mye fokus på Tove Jansson det siste halvåret, etter at hundreårsfeiringen for hennes bursdag ble startet 9. august 2014. Den enorme utstillingen i Helsinki har vi dekket her. Denne er nå i Japan, men det var ikke noe b-variant som hadde kommet seg til Angoulême, dette var rett og slett enda et strålende høydepunkt på programmet.

Utstillingen fokuserte på det viktige: originale striper, akvareller og skisser som ville fått selv en blind til å innse hvor genial Jansson var. Her var det bare å nyte hver eneste lille strek, fra de mange Mummi-arbeidene til Janssons bokillustrasjoner til for eksempel Hobbiten. Noen av rommene var irriterende dårlig belyst, men det var en av få innsigelser. Først og fremst var dette en storslagen feiring av et av Nordens største kunstnere og forhåpentligvis vil den gjøre Jansson enda mer anerkjent i Frankrike. Nedenfor deler vi noen av de fantastiske bildene med dere, dessverre noe mindre fantastisk fotografert.
I morgen vil vi komme tilbake med flere utstillingsrapporter og en oppsummering, og ikke minst, hvem vinner de gjeveste prisene? Det blir offentliggjort i kveld, blir det Brecht Evens og hans Panther, mon tro?

 

 

 

 

Tidenes Tommy og Tigern-utstilling!

Noe av det jeg har sett mest frem til i Angoulême er Tommy og Tigern-utstillingen. Som et ektefødt barn av 80-tallet preget Tommy og tøytigern hele barndommen min, jeg har «lest» han fra jeg selv var like gammel, altså seks år, til nå. I fjor ble Bill Watterson tildelt den gjeve hovedprisen i Angoulême, noe som vanligvis medfører mye jobb for prisvinneren. Tradisjonen tro kurerer nemlig vinneren en utstilling året etter og er sterkt tilstedeværende under festivalen. Dette var selvfølgelig helt uaktuelt for den mediesky Bill Watterson, men en utstilling har han medvirket til, og for en utstilling!

I et heller anonymt utstillingslokale i en kjeller befinner ironisk nok et av festivalens soleklare høydepunkt seg. Wattersons originaler lyser mot oss fra veggene, men et svært interessant grep er de første bildene, som ikke er viet T&T, men Wattersons inspirasjonskilder med hans egne kommentarer. Det hele begynner dermed passende nok med Peanuts.

«Peanuts fikk meg til å ville bli serieskaper og det definerte sterkt min idé om hva en stripeserie bør være: morsom, vakkert tegnet, uttrykksfull og intelligent.»
Det kan vi vel trykt si at både Watterson og Schulz har naila.
En annen genial inspirasjonskilde for Watterson har vært Krazy Kat:

Noe mer overraskende var det kanskje at Watterson også trekker frem Steadman, kjent for sine elleville Hunter S. Thompson-covere.

«Det ekstreme følelsesregisteret i Steadmans tegninger overveldet meg da jeg oppdaget ham i tyveårene.»
Etter denne høyst interessante innføringen i Wattersons inspirasjonskilder går utstillingen over til hovedsaken, nemlig Wattersons eget geni. Det begynner med helt tidlige tegninger. Visste dere at Watterson egentlig tegnet Tommy med lang pannelugg slik at øynene ikke syntes? Ikke jeg heller. Det var en redaktør som påpekte at han kanskje ikke ville ha en hovedperson man ikke så øynene på, det kan vi nå være lykkelige for.

 

Alle de originale Tommy og Tigern-tegningene som pryder resten av veggene er selvfølgelig fantastiske, selv om det er en mindre overraskende del. Det er likevel noe helt annet å se Wattersons strek på helt nært hold enn i en bok, her kan man virkelig nyte hans utrolige talent.
Dette var den første utstillingen jeg gikk på, og jeg er redd for at det blir den sterkeste opplevelsen hele festivalen igjennom for om noe kan overgå dette blir jeg sykt imponert. Det er bare å håpe at flere enn Angoulême-besøkende skal få berike øynene sine med denne opplevelsen. Hvem kan ta ansvar å få den til Norge? Tegneseriemesen Johan H. Andresen?
Her følger noen av høydepunktene, beklager at fotokvaliteten ikke er helt på topp over alt…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dag 1: Angoulême nous amour!

Etter å ha tilbragt et halvt døgn på verdens verste flyplass, kalde, mørke og utrolig lite franskelegante Charles de Gaulle, var det endelig tid for å innta et måltid på Brasserie Flo før TGV-turen skulle ta oss frem til selveste Angoulême.
Hvert år starter den norske delegasjonen med å ete opp det de kan av Donald’er på flyplassens eneste anstendige restuarant, anden ble servert med perfekt stekte og sylskarpt oppskårne poteter og salat.

 

Deretter fortsatte turen på Frankrikes stolthet le TGV hvor dannede samtaler ble holdt og filsofiske problemer løst i togets førsteklasses etablissement, restaurantvognen.

 

Vel fremme i Angoulême ble det tid til sosial mingling på Le Chat Noir, der traff vi blant annet den nederlandske tegneserieguruen Joost Swarte som vår redaktør (jeg) benyttet anledningen til å ta en vakker selfie med (det blir nok flere av dem, dessverre…)

I dag regner det tett i Angoulême, men festivalstemningen begynner likevel å sette seg i byen. Alle butikker og gatestubber er dekorert med tegneseriestæsj og selv kassadamene i matbutikkene går med «Je suis Charlie»-sørgebind.
Her noen inntrykk:

Nå skal jeg snart begi meg ut fra denne staselige pressesalen for å ta fatt på festivalen på ordentlig.
De erfarne anbefaler å gå på de største utstillingene i dag, før de store folkemengdene dukker opp i morgen.
Jeg håper derfor å få med meg Bill Watterson, Jack Kirby og Blues-utstillingen. Fyldig rapport vil følge, forhåpentligvis senere i dag, hvis jeg ikke regner bort.

Og ja, tegneserieskapere er ikke akkurat kjent for sin stil. Det har vi valgt å gjøre noe med, her er derfor dagens street style-bilde: