Jeg har ingen tro på spoiler warnings når det kommer til stripeserier, så jeg bare sier det rett ut: I det nye Lunch-bladet får Nico, en av hovedpersonene i serien, påvist kreft.

Først av alt: Kudos til serieskaper Børge Lund for å ta opp et tema som er så vanskelig å snakke om på arbeidsplassen, i en serie som mer enn noen andre handler om det norske arbeidslivet. Kanskje kan sekvensen være med å skape mer åpenhet om en sykdom mange holder for seg selv. Lund klarer til og med å ikke gå på akkord med humoren i serien – ingen selvfølge når det er snakk om tunge tema som kreft.

Fra sekvensen i Lunch nr. 9, 2021.

Likevel var jeg merkelig uberørt etter å ha lukket bladet. Og det fikk meg til å tenke på hvordan vi konsumerer stripeserier i dag.

Jeg er ovebevist om at intet menneskelig er fremmed for stripeserier. Selve formatet speiler livet: Hver dag har en ny stripe, og serien strekker seg inn i fremtiden uten at vi vet når slutten kommer. Og siden stripeserien tradisjonelt blir skrevet fra dag til dag, kan du finne mange rå følelser som blir bearbeidet på de mest uventede steder.

For eksempel: Den svenske stripeserien Elvis, som kan beskrives som en litt rå og stereotyp guttete serie, bruker store deler av seriens siste år på en opprivende skildring av skilsmissen mellom Elvis og kona Hedvig. Det er hudløst og uventet, og derfor også nokså fantastisk. Og det er bare mulig fordi stripeseriene lages fra dag til dag, mens serieskaperne fortsatt er midt oppe i situasjonene de skriver om. Det finnes også en sekvens fra Tommy & Tigern av Bill Watterson, hvor familien føler seg uttrygge etter et innbrudd i huset. Det er gjerne ikke disse stripene som blir trukket frem og snakket om, men de skaper et vindu av virkelighet i stripeseriene som gjør dem rikere.

Det kan fortsatt være sant at stripeformatet speiler livet. Likevel er det ikke avisene som er hovedscenen for norske stripeserier lengre. De store, populære seriene har sine egne blader, og sekvenser lages for at de skal passe inn på disse sidene. Når Nico får kreft, tilsier formatet at det fra begynnelse til slutt ikke kan ta lengre enn 13 striper, for da begynner Intet nytt fra hjemmefronten.

I avisstripeseriens gullalder var ikke lange historier forbeholdt eventyrseriene med sine føljetonger. Også humorseriene kunne sende figurene sine ut på lange reiser, eller la dem håndtere personlige katastrofer. Og siden evigheten strakte seg foran dem, stod det ingen redaktør der med stoppeklokke som krevde at alle figurene skulle være tilbake og at alle kriser skulle være løst etter en liten håndfull striper.

Det må ikke nødvendigvis være slik at bladene ødelegger for de gode historiene i stripene. Da det ble slutt mellom Jokke og Camilla i Pondus etter at de hadde fått et barn sammen, var det i Pondus-bladet det hele skjedde. Men selv om bruddet var pent pakket inn på seriens tilmålte sider i bladet, var hendelsen noe som skapte ringvirkninger i Pondus i flere måneder. Også Elvis-serien hadde sitt eget blad hvor stripene ble trykket. Men å lykkes krever at serieskaperne hever blikket fra neste måneds sekvens, og tenker lengre og bredere – og kanskje tar sjansen på å bruke mer av seg selv.

Det er for tidlig å si hvorfor Børge Lund bestemte seg for denne tvisten i serien. Kanskje vil «kreftoverlevende» være en del av identiteten til Nico fremover, og denne månedens hendelser bli en del av Lunch-universet. Likevel er det noe i meg som tviler på det. Trass i de gode intensjonene er det noe avkrysningsboks-aktig over sykdomshistorien til Nico. I løpet av tretten striper er vi innom stasjoner (behandling, oppfølging, tilrettelegging) som kunne blitt en del av seriens univers, men som i stedet føles like konsekvensløst som når amerikanske superhelter dør og gjenoppstår mellom ett blad (eller en film) og det neste.

Jeg støtter Børge Lund av hele mitt hjerte når det gjelder å hente inn de styggere sidene av livet i stripeserien. Men akkurat denne gangen føltes det mer som en brosjyre fra Kreftforeningen enn som kunst.

Ansvarlig redaktør for Empirix. Har skrevet om tegneserier for Bergens Tidende, Barnebokkritikk, Morgenbladet, Periskop, Dagbladet, Numer. Har en BA i kunsthistorie fra Universitetet i Bergen.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.