Anmeldelse
Blodøks – Sagaen om Gunnhild Kongemor
Aleksander K. Brown og Andreas K. Iversen
Cappelen Damm, 2026
Grovt sett kan man dele vikingtegneserier inn i to kategorier: På den ene siden har man de som etterstreber historisk korrekthet og/eller et minstemål av realisme. På den andre siden finner man de som forsyner seg fritt fra vikingenes historie og forestillingsverden, samt alt som opp gjennom historien har vært produsert av vikingskildringer ulike medier og sjangre. I sistnevnte kategori finner vi blant annet Odin Helgheims Drageviking, mens Jan Ove Ekeberg og Nils Axle Kanten er et ferskt eksempel på den første.
Aleksander K. Brown og Andreas K. Iversens Blodøks – Sagaen om Gunnhild Kongemor plasserer seg også på den kildebelagte enden av spekteret, selv om Iversens karikerte strek gjør det vanskelig å beskrive boka som realistisk. Faktisk skurrer kontrasten mellom bokas form og innhold såpass mye at jeg umiddelbart tok meg selv i å tenke at Brown burde ha valgt en annen tegner til dette prosjektet – eventuelt at duoen bak de populære Edward Rubicon-bøkene burde funnet en materie som er bedre tilpasset deres kollektive styrker.
Jeg sliter rett og slett med å forstå poenget med å legge ned såpass mye tid på research som det Brown øyensynlig har gjort her, når planen er å gjengi denne blodige historien med en strek som er langt bedre egnet til å avlevere komiske sluttpoenger i en stripeserie enn til å skildre brutale kampscener og utilgivelige forræderier mellom brødre. Men meg om det.
God, gammeldags forenkling
For grunnleggende sett så fungerer det jo. Historien om hvordan Harald Hårfagres favorittsønn Eirik Blodøks snubler over den vakre Gunnhild på tokt i Nord-Norge og gifter seg med henne – hvorpå hun trer inn i rollen som Hårfagre-dynastiets grå eminense – er tydelig fortalt, og flyter godt fra rute til rute. Brown og Iversen gjør dessuten en god jobb med å presentere rollegalleriets mange brødre, halvbrødre, sønner og jarler på en oversiktlig måte. Hvis målet ganske enkelt er å formidle et omriss av denne historien til et ungt publikum som ikke ville lest Heimskringla om de så fikk betalt i krypto, må man kunne si at Blodøks er vellykket (i alle fall dersom det blir implementert i skoleverket på riktig måte).
Det fantes en tid da det å tilgjengeliggjøre tungt stoff for et ungt publikum ved å forenkle og visualisere var en av tegneseriemediets kjerneoppgaver. Etter hvert som mediets allmennkulturelle anseelse har økt, har imidlertid denne typen tegneserier fått en annen rolle og funksjon. Når man i dag lager tegneserier om historiske hendelser eller adapterer kanonisert litteratur, er det som regel ut fra en tanke om at tegneseriemediet kan tilføre noe som ikke finnes i prosaen, snarere enn å ganske enkelt forenkle stoffet for et publikum som synes ordentlige bøker er vanskelig.
Eller sagt på en annen måte: For 15-20 år siden ville jeg kastet ett blikk på en tegneserie som Blodøks, tatt for gitt at den var laget for barn, og kalibrert forventningene deretter. I dag er det imidlertid langt mindre åpenbart hvem den er laget for og dermed også hvordan man skal bedømme den.
Blodøks den andre
Brown og Iversens utgivelse er ikke den første norske vikingtegneserien som bærer tittelen Blodøks. For et kvart århundre siden laget Morten Harper og Geir Moen et norsk tilsvar til Pat Mills’ populære barbarfigur Slaine, som i sin tur best kan beskrives som en rarere keltisk versjon av Conan. Serien gikk som gjesteserie i det norske Conan-bladet, og kom med ett samlealbum i 2002 (dette er i dag vanskelig å få tak i, men innholdet kan leses på Nasjonalbibliotekets nettsider). Harper og Moens Blodøks er mer av en interessant kuriositet enn et glemt mesterverk, men når man leser serien i dag, blir man umiddelbart slått av hvor stemningsfulle Moens klaustrofobiske svart-hvite sider er – for ikke å si hvor mye tid og krefter han har lagt ned i å få actionscenene til å se kule ut.
Dette er egenskaper som fullstendig glimrer med sitt fravær i Brown og Iversens Blodøks, hvis skildringer av krig, vold og død i det store og det hele etterlater leseren uberørt. Peter Madsens Valhall er et klassisk eksempel på at det er fullt mulig å tegne cartoony vikingrelaterte tegneserier uten at det går på bekostning av spenning eller muligheten for innlevelse. Problemet er da dypest sett heller ikke Iversens karikerte strek så mye som det faktum at han tegner figurene med en mimikk som skaper et inntrykk av at ingen av dem egentlig bryr seg noe større om hvorvidt de lever eller dør – en likegyldighet som gradvis smitter over på leseren.
Effektiv formidling
Et knippe forkastede forsideillustrasjoner som er inkludert bakerst i boka viser Gunnhild gjengitt i en markant mer naturalistisk strek enn den som preger det ferdige produktet. Følgelig må man gå ut fra at denne ufarliggjørende komiske distansen til hendelsene som formidles er et bevisst valg, og at det er tatt fordi Brown og Iversens hovedmålsetning har vært å formidle historisk informasjon. Dét har de lykkes med, og valget om å fokusere på den machiavelliske Gunnhild fremfor hennes ektefelle, svigerfar og sønner har resultert i et interessant perspektiv på vikinghistorien.
Betraktet som en spenningstegneserie har imidlertid Blodøks – Sagaen om Gunnhild Kongemor åpenbare svakheter når det kommer til karakterportretter, actionscener, og miljøskildringer. Det er fullt mulig at Brown og Iversens ambisjon har vært å lage en slags dramatisert Wikipedia-artikkel om Gunnhild kongemor og Hårfagre-slekten til bruk i undervisningsøyemed. I så måte er det viktig å understreke at et slikt forsett på ingen måte er uforenlig med å lage engasjerende tegneserier som fester seg i hukommelsen. Snarere tvert imot.
