Redaktørens blogg
Empirix-redaktør Walter Wehus skriver om tidsskriftet, tegneseriebransjen og andre ting mellom ruter og bobler.
Empirix har tradisjonelt forholdt seg til julehefter som mange forholder seg til loddselgere på døren: Om vi sitter helt stille forsvinner de av seg selv. Da jeg tok over som redaktør i fjor like før jul, tenkte jeg derfor å vie dem litt oppmerksomhet. Likevel ville vi ikke kaste oss på det samme kjøret som dagsavisene og kappes om å anmelde alle eller å være først ute – så vi endte opp med å anmelde juleheftene på Facebook. Noen likte det, noen ble sinte, men det var stort sett de som hadde laget dem eller gitt dem ut.
(I tillegg, siden vi er et tidsskrift for tegneseriekritikk og -nyheter, skriver vi i motsetning til dagsavisene om tegneserier flere ganger i uken, og ikke bare hvert fjerde år når Steffen Kverneland gir ut en ny bok. Så vi har ingen imaginær kvote å fylle opp ved å skrive masse om tegneserier like før jul hvert år.)
Vi skulle egentlig gjøre det samme i år, helt til livsleden bokstavelig talt tok meg. Det er rett og slett grenser for hvor interessant det er med kritikk av juleheftene, i alle fall hvert hefte for seg. Over halvparten er gjenutgivelser av gamle ting, en del er identisk med det som ble gitt ut i fjor. Og stort sett alt befinner seg veldig langt fra det rike norske tegneserielandskapet vi ser fra måned til måned gjennom året.
Om du ser på juleheftene, er det vanskelig å tro at det står særlig bra til med norske tegneserier.
Samtidig elsker jeg julehefter. Jeg har vokst opp i en familie hvor det var tradisjon å gå til innkjøp av en liten bunke fra butikken når det nærmet seg jul, og mens jeg anmeldte for Bergens Tidende kom julestemningen alltid i posten i form av store pakker fra forlagene. Ett år telte jeg over 80 hefter. Det er klart det er i overkant, men samtidig er mange av disse heftene en ren seddelpresse for Egmont (som gir ut så godt som alle heftene).
Det kunne vært mulig å kjørt en dyplesning av hver enkelt serie, men der har The Comics Journal allerede kommet oss i forkjøpet med denne artikkelen om Fiinbeck & Fia som vi ikke har noen intensjoner om å toppe.
Så føkk det der. Jeg sitter på en hel bunke julehefter. Jeg har til og med lest dem. Så her er det du må vite:
- Krüger & Krogh-juleheftet er ekstremt bra. Det er et actioneventyr fra et nitidig researchet Oslo på 1960-tallet, tegnet i fransk-belgisk stil (tenk Sprint). Det er også nøyaktig det samme albumet som kom for fire år siden, så ikke gå i fella om du har lest det allerede.
- Norge har ingen tradisjon for politisk satire i tegneserieform, derfor er Donalds glade jul (bildet) så overraskende. Skandinaviske humortegnere angriper Donald Trump gjennom hele heftet, og resultatet springer fra det plumpe og barnslige til det sublimt treffende. Øyvind «Radio Gaga» Sagåsens historie er uventet spissfindig og verdt hele prisen.
- Fjøsnissens jul, et opptrykk av det gamle Truls & Trine-albumet, er årets beste julehefte. Tegningene er av Donald-tegner Arild Midthun (som også har lært ett og annet fra belgiske serieskapere), historiene er av Dag Kolstad og Terje Nordberg. Albumet samler den 46 sider lange Julemysteriet fra 1980-tallet, i tillegg til en liten flåte ekstra historier i bildebokformat. Julen er retro, og har sjelden sett bedre ut enn i denne innpakningen fra Bestselgerforlaget.
- Du finner tegninger fra en hel rekke norske serieskapere i Barnas juleroser, blant annet Kristoffer Kjølberg, Inga Sætre og Øyvind Torseter. I tillegg stiller Anders Kvammen med en to sider lang tegneserie om barndommens jul.
- Frode Øverli pleide å være kongen av julehefter, mye fordi han har tegnet noen skikkelig fine lange historier fra Pondus-universet rundt juletider. Disse har ikke vært å se på mange år, men i årets julehefte er han endelig tilbake. Har han blitt inspirert av det nært forestående forlagsbyttet? Uansett seiler Pondus igjen opp blant favorittene.
Ha en fin jul med mye fredelig lesing. Vi snakkes når juleheftene har forsvunnet.
