Bokkunstprisen deles hvert år ut til en person eller virksomhet som arbeider med å formgi, illustrere, produsere eller utgi bøker, eller som på andre måter fremmer god bokkunst.
I år er det Steffen Kverneland, en serieskaper kjent blant annet for tegneseriebiografien om Edvard Munch, som får prisen. Munch fikk i 2013 Brageprisen for fagprosa, en pris som i likhet med Bokkunstprisen svært sjelden har gått til serieskapere.
(Foto hovedbilde: Hans Erik Lindblom)
Hva betyr det for deg å få Bokkunstprisen?
– Det er jo en stor ære, jeg kommer i svært godt selskap, og det er virkelig stas å føle seg satt pris på av sine kolleger, folk som virkelig kjenner faget. I tillegg er dette noe så sjeldent som en pris som også består av penger, og for oss som driver med tegneserier er det en nesten uhørt glede, og noe som gjør at man kan jobbe mer sammenhengende og konsentrert uten å stadig måtte ta små, distraherende illustrasjonsoppdrag for å subsidiere tegneserievirksomheten.
Hverken Bokkunstprisen eller Brageprisen for fagprosa har tradisjonelt gått til tegneserieskapere. Opplever du en annen type aksept for tegneserier i dag enn da du startet?
– Blant kulturjournalister har aksepten for tegneserier etter min erfaring vært høy helt siden 80-tallet. Kulturlivet ellers, særlig de som sitter på og skal fordele penger, har vært nærmest utilgivelig langt bakpå. Det har kommet seg de siste årene, og særlig i det litterære miljøet, både det skjønnlitterære- og i sakprosamiljøet har begynt å støtte tegneserier. Verre er det med kunstmiljøet, der havner vi i en veldig trang bås ved navn «Andre kunstarter» med svært få stipender som skal fordeles mellom alt fra barnebokillustratører, interiørarkitekter og tegneserieskapere til kritikere og teaterregissører.
Hvorfor tror du aksepten for tegneserier er større i dag?
– Grunnen til at aksepten for tegneserier tilsynelatende er på stigende kurs tror jeg rett og slett er at det blir laget så mange bra tegneserier i Norge for tida, vi er i en reell gullalder, at de er blitt umulige å overse.
Gjør slike «høykulturelle» utmerkelser noe med måten du jobber med mediet på?
– Nei, jeg har alltid vært svært opptatt av og inspirert av såkalt finkultur, ofte mer enn mer folkelige uttrykk, faktisk. Det er vel det som har gitt mine serier mye av sitt særpreg. Skikkelige kultursnobb, vettu.
Jeg vet dette er et vanskelig spørsmål, men er det mulig å oppsummere det kunstneriske prosjektet ditt? Hva er det du vil, som kunstner, gjennom det du lager?
– Jeg har alltid vært opptatt av å vise og utforske mediets mange muligheter, at man kan gjøre nesten hva som helst der, lage sine egne regler og bare kjøre på, det er så mye ugjort at det er bare å gå i gang. Jeg ville lage serier som jeg gjerne ville lest selv, gjerne serier som overrasket meg på en positiv måte. Jeg har også alltid vært opptatt av å eksperimentere, forsøke å lage noe som ikke lignet på noe som har vært laget før, noe nytt, friskt, originalt. At tegneseriene har vært så generiske, derivative og sjangerlåste har vært en ulykke for mediet, selv om det finnes mange hederlige unntak med genuint originale tegneserieskapere også. Men det skulle jo bare mangle. Tegneseriene er like gamle som filmen, men se hvor mye mer variert og mangfoldig den er som uttrykksform.
Kan du fortelle noen ord om prosjektet du jobber med nå, og når det blir gitt ut?
– Det blir noe så muntert som en tegneseriebok om min fars selvmord i 1981. Det blir ikke noen tradisjonell biografi om verken ham eller meg, men en ikke-kronologisk samling svært subjektive minner og refleksjoner som kretser rundt ham, hans liv, hans selvvalgte død og hvordan det har virket inn på mitt liv. Her bruker jeg flere nye fortellergrep som jeg ikke har brukt før, og det er utrolig nok svært inspirerende å jobbe med, den tunge tematikken til tross. I all ubeskjedenhet tror jeg boka blir bra og den skal komme ut til høsten, insh Allah. Men den blir neppe en publikumssuksess som Munch, det blir nok ikke like populært å gi bort en selvmordsbok til jul.
Begrunnelsen fra hovedstyret bak Bokkunstprisen er som følger:
Årets vinner av Bokkunstprisen er en tegner som har arbeidet både som illustratør, karikaturtegner, tegneserieskaper og forfatter. Han har betegnet seg selv som autodidakt, og har gjennom karrieren utviklet sin svært karakteristiske stil, både i sine tegninger og akvareller. Han er velkjent for sine treffende karikaturer, særlig av kjente forfattere og tegneserieversjoner av litterære verk. Kjent er han også for serien Amputerte klassikere 1–4 (1994–2001), den selvbiografiske oppvekstskildringen Slyngel (2002) og samarbeidsprosjektene med Lars Fiske: der den grafiske romanen, tegneseriebiografien og reiseskildringen om Olaf Gulbransson (2004) er sjangersprengende, og i tillegg tar bokserien Kanon 1–5 (2006–2012) kunstformidling til et nytt nivå gjennom tegneseriemediet. Med sin grafiske biografi om Edvard Munch (2013) nådde han ut til et bredere publikum både nasjonalt og internasjonalt. Munch er per i dag oversatt til ti språk, og snart det ellevte – japansk.
Steffen Kverneland debuterte tidlig som tegneserieskaper. Bare 16 år gammel var han første gang på trykk i humorbladet KOnk. Han fortsatte å levere serier til en rekke undergrunnsfanziner på 1980-tallet, og tegnet ofte under pseudonym. Allerede for sitt debutalbum, De knyttede never (1993), fikk han Sproingprisen for årets beste tegneserie. Flere av hans arbeider har vært basert på litterære tekster. Ikke minst den satiriske serien Amputerte klassikere, hvor hans bruk av humor i sine harselerende, og tidvis uanstendige tolkninger får leseren til å le høyt. Likeså er hans rølpete skildring av Arne Garborg i sterk kontrast til den gjengse skolebokversjonen av forfatteren og målmannen.
Ingen annen tegner har de siste tiårene preget det litterære Norge på samme måte som Steffen Kverneland. Han har karikert en rekke forfattere, illustrert en mengde bøker, stått bak en stor veggdekorasjon av forfatterportretter på Litteraturhuset i Oslo, og er den eneste tegneserieskaperen som har klart kunststykket å vinne en Bragepris i kategorien for faglitteratur/sakprosa (for Munch i 2013). I tillegg til Sproingprisen (1994 og 2004) har Kverneland mottatt Svenska Serieakademiens internationella pris (2017), Urhunden for det beste seriealbumet oversatt til svensk (2007), Kulturdepartementets tegneseriepris (2013), Oslo bys kunstnerpris (2012), samt utmerkelser i Årets vakreste bøker og Visuelt. Han har også mottatt Statens kunstnerstipend. Steffen Kverneland har deltatt på en rekke kollektivutstillinger og hatt separatutstillinger på blant annet Henie-Onstad Kunstsenter, Tegnerforbundet og i Grafills R21, samt blitt innkjøpt av Nasjonalmuseet.
