Portrett av en bibliotekar

Bjørn Ouslands nyeste tegneserie er en fantasidrevet fabel om lesing og leselyst, med barn som målgruppe. Boken kan også leses som en finstemt hyllest til alle landets bibliotekarer – i etterordet takkes denne yrkesgruppen ettertrykkelig.

Tomme bokhyller

Den siste tiden har det pågått en kanselleringsdebatt i Norge. Representanter for Folkets parti vil begrense spredningen av Nora Dåsnes prisbelønte tegneserie La skogen leve! (Aschehoug, 2022). Målet er å få fjernet boken fra skolebibliotekene.

«Jeg tror generelt det blir veldig tomt i skolebibliotekene hvis Folkets parti får viljen sin» sier MDG-politiker Eivind Trædal i en kommentar på Instagram. Nettopp dette er det som hender i Bokslukeren.

Eller, det er ikke Folkets parti som står bak forsvinningene. Men plutselig står bokhyllene tomme. Og det er ikke kun i bibliotekene det skjer. Natt etter natt blir bøker borte.

Hemmelig bok- og detektivklubb

Bokslukeren er første bind i en ny serie, og introduserer et omfattende, men oversiktlig rolleregister. Sentralt for fortellingen står klassekameratene Sana og August, som begge elsker å lese. Sammen danner de en hemmelig bokklubb.

Snart blir snålingen Ella også med i klubben, og tar med de nye vennene sine til herregården sin. Her får klubbmedlemmene boltre seg blant designmøbler, spill og en større boksamling – slett ikke ulikt biblioteket. Gleden blir imidlertid kort, da også dette huset blir tømt for bøker.

Hva klubben skal hete blir heller ikke vennene enige om, tross en mengde kurante forslag som Lesegjengen, Bokfansen og Banden. «Det perfekte navnet kommer kanskje susende gjennom lufta til oss en dag» sier Sana. Snart skal det gå troll i ord.

Utenomjordisk boksluker

Forsiden viser Sana og August ridende i lufta, på ryggen til et amfibielignende vesen. Bak dem henger Ella på slep etter dyrets hale. Selv om hun er henvist til bokens bakside er det fristende å si at Ella er den egentlige hovedpersonen i boken. Sammen med den mystiske November Nilsen ender hun opp med å stjele showet. Barna i birollene glitrer mest.

Figuren Ella er konstruert som en komisk kompanjong – eller «funny sidekick».Hun er både liten og rar, med rødt hår, oppstoppernese og fregner. Kroppsspråket er overdrevent og animert, med endeløse grimaser enten hun snorker, nyser eller biter negler. Ousland har tydelig moret seg med å tegne denne figuren. Nettopp fordi hun er så karikert og levende blir det gøy å lese boken.

Ella oppleves som en ekte tegneseriefigur. Sammenlignet med henne fremstår Sana og August hakket mer som sjablonger. Det skinner gjennom at disse to først og fremst er bygget for å skape bred identifikasjon for leserne. Sana og August åpner for et mangfold av lesere, fra lysluggede gutter til flerkulturelle jenter. Men det er ikke disse figurene man husker best etter endt lesning.

På en av sidene tar Ella form av Greta Thunberg, når hun kommenterer dagens tilstand med forurensning og klimaendringer. «Noen ganger er mennesker de verste monstrene!» skriker hun illsint. Ella er definitivt personen med de sterkeste meningene i boken.

Myldrende reklame

En av Bjørn Ouslands store styrker er evnen til å forenkle. Dette får han vist til fulle i de aller minste detaljene. I Bokslukeren har forfatteren tegnet inn en rekke autentiske bokforsider i miniatyr. Bokslukeren blir slik en slags myldrebok, med morsomme funn for ekte bokslukere. Blant bokhyllene står det også bamser og skulpturer som forestiller kjente figurer – som Hayao Miyazakis Totoro og Jeff Smiths Bone.

Flere av Ouslands forfatterkollegaer løftes frem i disse detaljene, som Bjørn F. Rørvik og vitseboken Hi-hi! Helsprø vitsetegninger (Cappelen Damm, 2021). Ousland benytter også anledningen til å reklamere for sin egen bok Prompetroll (Cappelen Damm, 2019). I det hele tatt er det en overvekt av bøker fra Cappelen Damm som blir vist frem på denne måten, som Gutta i trehuset (2022), Hør her´a (2020) og Turbotvillingene (2022). Her er det lett å mistenke forlaget for å drive produktplassering.

Virkelig parodisk blir dette mot slutten når Harry Potter, som også gis ut på norsk av Cappelen Damm, vises frem i syv etterfølgende ruter. Heldigvis kommer November Nilsen til unnsetning, ridende på Bokslukeren, med Tonje Glimmerdal (Samlaget, 2018) i hendene. Slik gjenoppstår det en viss form for balanse.

Den boken som løftes aller mest frem i fortellingen er for øvrig Tove Janssons Trollvinter. Her tillater Ousland seg å komme med en personlig anbefaling.

Flere subtile grep

Bokforsidene er ikke de eneste detaljene Ousland leker med. Fortellerteknisk briljerer han blant annet med figurenes bekledning.

Ella, Sana og August skifter jevnlig klær, uten at man egentlig legger merke til det, og uten at det går på bekostning av figurenes gjenkjennelighet. Klesskiftene glir ubemerket forbi, men har likevel en virkningsfull effekt. Grepet øker fornemmelse av dagene som passerer.

Enda et fiffig grep er den gradvise speilingen som åpenbarer seg i det mystiske vesenet fra verdensrommet. For er ikke egentlig Bokslukeren et bilde på noe velkjent?

Søtt portrett

I løpet av boken får trioen Sana, August og Ella anledning til å bli bedre kjent med det mystiske vesenet. Og Bokslukeren viser seg å være både velvillig og hjelpsom. «Den har en utrolig hukommelse» forteller November Nilsen. «Jeg har lagt merke til at den har et system på alt her».

Drømmebildet av en bibliotekar avtegner seg i rutene: vennlig, ventende, med kunnskap som kan hentes frem ved behov. Det hele er rørende utført.