Anmeldelse

Brillegeit
Steffen Kverneland
No Comprendo Press, 2021

Det er vel trygt å si at debatten om virkelighetslitteraturen blåste over uten at den virkelig nådde tegneseriene.

Mens etikken i romanene til forfattere som Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjort ble debattert i hjel, har det vært liten interesse for å stille for eksempel Anders Kvammen eller Steffen Kverneland til veggs for deres egen bruk av virkeligheten i sine selvbiografiske tegneserier.

Og det er kanskje bare sånn det skal være. Norske tegneserier har stort sett styrt unna familiære konfliktsoner, selv om Kverneland minneverdig skildret farens selvmord i sin forrige tegneserieutgivelse En frivillig død (2018). Men ikke minst har tegneserieskapere en så solid tradisjon for å bruke seg selv i seriene sine at det nesten føles påtatt å problematisere det nå. I et visst segment av alternative tegneserier (som på et punkt ble mer dominerende enn mainstream-tegneserier her til lands) tilhører det unntakene å ikke finne serieskaperen igjen på sidene som tegneseriefigur.

Det funker åpenbart godt for Kverneland å bruke seg selv på denne måten. Ikke bare var han en gjennomgående figur (sammen med kollega Lars Fiske) i sine egne kunstnerbiografier om Munch og Olaf Gulbrandsen. Sporene han går opp i Brillegeit har han også delvis tråkket før, først i Slyngel (fra 2002, gjenutgitt i 2019) og deretter i En frivillig død: barndomsårene, gjennom ungdomstiden og like til livet som ung serietegner, kunstner og avistegner i Oslo.

Nærmest så en får tusj på fingrene

Tegningene i Brillegeit er en nesten taktil opplevelse, med fritegnede ruter som strever med å demme opp for vannfargen og tusjen i bildene. Selv strukturen i papiret skinner igjennom på sidene og minner om håndverket som ligger til grunn.

Det finnes ingen andre serieskapere i Norge som kan nærme seg tegnetalentet til Steffen Kverneland. Boken skildrer hvor dette kommer fra – tusenvis av timer brukt på tegning, skissing, og maling mens serieskaperen jobber seg gjennom kunsthistorien.

Ikke minst har denne allsidige bakgrunnen gitt ham en letthet med karikaturer som gjør at han har mange moduser å velge blant også når han fører seg selv i pennen. På den ene siden har vi den nær fotorealistiske Steffen Kverneland, som er figuren vi blant annet møter i nåtid-sekvensene i En frivillig død. Den rake motsetningen er parodien: ofte full, med knekk i knærne, hendene i lommen, hvite øyne uten pupiller og en basisinnstilling av småputrende sinne mot verden. Et sted i midten er den mer avrundete tegneseriefiguren Steffen, som er den som spiller hovedrollen i Brillegeit.

Mens barndomsskildringene i Slyngel var preget av overskridelser og en viss grad av posering som ubehagelig pøbel, tegner Kverneland et mer sympatisk bilde av seg selv som ung i Brillegeit. Men samtidig som at han fremstiller seg selv i et bedre lys – eller la oss si som en mer normal ung mann – kan han fortsatt være nådeløs med sitt yngre jeg. Når han skildrer hvordan han ville lage et portrett av faren etter hans død, skriver han: «Det føltes som noe en kunstner i dyp sorg burde gjøre. Lage et gripende siste farvel til sin kjære, avdøde far, liksom.» Mens man skreller bort lagene med humor, selvironi og -forakt kan leseren titt og stadig bli overrumplet av noe veldig menneskelig.

Steffen finner seg sjæl

Som Una Gjerde skrev i anmeldelsen av Lars Fiskes Mitt liv som tegning i fjor, er det et eller annet med menn i 50-årene som forteller sin livshistorie som rent instinktivt føles litt passé.

Kverneland anerkjenner ikke engang klisjeen i løpet av boken, som består av en samling historier, drømmer og minner, ofte ikke mer enn et par sider lange, presentert i kronologisk rekkefølge. Dermed blir vi fortalt om mareritt Kverneland hadde som barn, om kioskene på den andre siden av gaten som solgte godteri og tegneserier, en ulidelig lang passasje om hanggliding, og om livet som ung voksen. Det blir gjort få innrømmelser til fordel for spenningskurve, eller for å fortelle noe som ikke handler om Steffen Kverneland.

Det er flere ting som får leseren til å tenke at vi med En frivillig død og Brillegeit er inne i et flerbindsprosjekt. Det ene er omslagene som speiler hverandre i valg av fonter og innbinding. Det andre er at årets utgivelse fyller ut tiden før og etter hendelsene i En frivillig død. Når historien slutter med et maleri av en ung Kverneland på en sofa i Oslo og ordene «Men det er en annen historie», er det lett å tenke at mer er på vei.

Hva er det med selvbiografien som er så forlokkende midt i livet? Er det nettopp denne trangen til å katalogisere og ordne minnene sine slik at de gir mening ut fra der en er i dag? Å nagle fast en gang for alle den man en gang var? Det behøver ikke være et verre utgangspunkt for å skape kunst enn noe annet, og Brillegeits lite bemerkelsesverdige historier blir gjennom alle disse sidene båret oppe av det briljante håndverket.

Ansvarlig redaktør for Empirix. Har skrevet om tegneserier for Bergens Tidende, Barnebokkritikk, Morgenbladet, Periskop, Dagbladet, Numer. Har en BA i kunsthistorie fra Universitetet i Bergen.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.