For mange løse tråder

Den franske tegneserien Bukkekrigerne rundet av i 2022 med det fjerde og avsluttende bindet Avgrunnen. Fantasy-serien er forfriskende med sin bruk av humor og et drøss av kvinnelige forbilder, men dramaturgisk er ikke serien alltid like smidig.  

Bukkekrigerne handler om den fiktive landsbyen kalt Landsbyen. Ved første øyekast virker det som om historien sentreres rundt et matriarkat, som jo hadde vært en oppfinnsom og gledelig vri på en historie satt til et middelalder-univers, men der tar man raskt feil.

Fortellingen følger Landsbyens befolkning ti år etter utbruddet av en stor krig, Landsbyens menn måtte dra i krigen, og de fleste av dem kom aldri tilbake. Derfor ble de typiske mannsoppgavene overtatt av kvinnene, og det ble opprettet en orden for kvinnelige soldater. I første bind, Den neste generasjonen, introduseres vi for denne spesielle ordenen, og vi blir med på opplæringen av unge, aspirerende jenter. 

Vi blir raskt introdusert for Molly, den tøffeste og mest kampklare jenta av dem alle. Hun og de jevnaldrende vennene skal læres opp til å bli bukkekrigere, og skal ut på oppdrag for å lære seg hvordan man beskytter seg i krigen. De oppdager både at skumle dyr og svart magi truer den fredelige landsbyen, og at bakgrunnen for krigen er mer komplisert enn de trodde.

Et av manusforfatter Garniers bedre triks, er hvordan alt i serien viser seg å ha flere lag. Det avdekkes hemmeligheter på hemmeligheter, i alt fra familierelasjoner til hvem som har magiske krefter. 

Et rikt rollegalleri

En av seriens største styrker er de velskrevne karakterene – noen av dem dynamiske, andre mer platte. De får liv blant annet gjennom følelsesuttrykk og en smidig karakterutvikling. Molly kan ved første øyekast misforstås som enda en «tøff og sterk jente», skrevet av en manusforfatter som vil sikre seg plusspoeng. Men ettersom historien utbroderes, viser Molly flere sider av seg selv. Hun går gjennom flere stadier, og vil gjerne bevise at hun er kampklar. Men hun er også sårbar og liten. 

Molly og følgesvennen hennes Liam gjør hverandre gode. Liam er først en litt tøysetekarakter som blir introdusert når han kler seg ut som en jente for å få være med i bukkekriger-ordenen. På grunn av motet og engasjementet han utviser får han likevel være med, noe som skal vise seg å være avgjørende for Molly. De to vennene er hverandres største støttespillere, og viser hvor viktig det er å vise seg sårbar. En annen interessant personlighet er bestemoren til Molly, en eldre kvinne med bein i nesa som ikke lar seg knekke av en alvorlig krigsskade. 

Til dels kan karakterene også fremstå overmenneskelige, men dette er tross alt et fantasy-univers. Det er fint å lese en historie der flertallet av barnas forbilder er kvinner.

Drømmende og magisk

Fargevalgene og streken til Fléchais setter stemningen, og gjør at leseren drømmer seg bort i den middelalderske atmosfæren. Det er behagelige fargetoner i grønt, oransje og blått, som mykt balanserer det tekstlige innholdet. Det er mye tekst i hver rute, og noen ganger savner jeg flere opphold. Historien inneholder så mange små anekdoter og digresjoner at den godt kunne vært støttet opp med flere pusterom. 

Et av de kulere visuelle grepene er hvordan magien viser seg i tegningene. Molly blir smittet av ond magi, som gjør at hun er i stand til å se tankene og tilbakeblikkene til heksene Tara og Sara. Når Molly får disse flashbackene, blir tegningene svarte og hvite. De mørke sekvensene formidler overbevisende hvordan de fortapte sjelene er bestemt til å utøve ondskap, og det er noe skrekk-aktig over det.

Høy spenning, forhastet avslutning

En god kvalitet ved serien er den humoristiske sjargongen. Det er en fin blanding av følelsesmessig engasjement og mer alvorlig tematikk, samtidig som fortellingen også spiller på en god dose humor. Det bidrar til å engasjere leseren i karakterenes utvikling og liv: man blir glad i og investert i dem.

Bøkene er gode på å få frem actionfylte hendelser, og det er flere ganger jeg tar meg selv i å omtrent hoppe over enkelte linjer for å få vite hva som kommer til å skje på neste side. Garnier er god på uventede vendininger i handlingen og avdekking av hemmeligheter for å drive frem spenningen. Fra første til siste bind er det mye som endrer seg i historiefortellingen. Der første og andre bind tar for seg noen få enkelthendelser, skyter tempoet fart i tredje og fjerde bind. 

De siste 20-30 sidene er det mange løse tråder som må bindes sammen. Det skjer ikke på den mest tilfredsstillende måten, og historien avslutter relativt åpent med en moralsk pekefinger. Kanskje hadde historien gjort seg bedre som en lengre serie over flere bind, for følelsen man sitter igjen med er at avslutningen ble en smule forhastet.